Søvngjengeren er bok 10 i serien om Joona Linna. Bak pseudonymet Lars Kepler skjuler det svenske forfatterparet Alexandra og Alexander Ahndoril seg. Jeg tror jeg har lest alle bøkene i denne serien, og jeg blir like engasjert hver gang.
Midt på natten meldes det om et pågående innbrudd på en vinterstengt campingplass i Bredäng utenfor Stockholm. En politipatrulje som befinner seg i nærheten, rykker ut. Det er lys i en av campingvognene lengst inne på det mørklagte området, og da betjentene åpner døren møter de et grufullt åsted. Gulv, vegger og møbler er dekket av blod. En mann er drept med øks og brutalt partert.
På gulvet ligger en ung mann og sover med en avkuttet arm som pute. Han blir arrestert og ført til Kronoberg fengsel, og identifisert som syttenårige Hugo Sand, sønn av en berømt forfatter. Det viser seg at Hugo lider av en sjelden form for søvngjengeri som aktiviseres av mareritt. Han kan enten være gjerningsmann eller vitne, men hevder at han ikke husker noe fra drapsnatten.
Etterforsker Joona Linna kontakter sin gamle venn, Erik Maria Bark, i håp om at hypnose kan gi svar på hva som har skjedd. Dette blir starten på en komplisert jakt på en bestialsk seriemorder som nettopp har gått inn i en ekstremt aktiv fase.
Søvngjengeren ble påbegynt kvelden før vi skulle kjøre til Stavanger og bo på en vinterstengt campingplass i helgen. For et bakteppe jeg fikk til de overnattingene, for volden som utspiller seg på en campingplass i denne krimmen, er av typen en ikke glemmer så lett.
Historien åpnes av to små snutter, som raskt befester en ekkel stemning. Skildringene har tilsynelatende ikke noe med handlingen å gjøre, men så har det det allikevel.
Joona Linna blir raskt koblet på den bestialske mordsaken, først bistår han juristen som skal vurdere om Hugo er skyldig, for så å overta ansvaret. Han ber gjentatte ganger sjefen sin om å få tilbake Saga Bauer, som nå har kontorjobb, som partner, men sjefen sier nei. Joona vil ikke ha noen annen partner, men krever av sjefen å få Saga tilbake om han løser saken.
Drap nummer to finner sted når Hugo sitter i varetekt, så da er det ikke så mye å lure på, han er utenfor mistanke. Så skjer det igjen, og igjen. Ved hvert nye drap får vi vite litt om bakgrunnen til den drepte, og et gjenkjennelig mønster avtegner seg.
Det er ikke tvil, dette er en krim med god fremdrift. Den gjentakende slaktingen av mennesker går ikke spesielt innpå meg, til det har Keplerparet greid å holde nok tilbake. Det de går i detalj på er ofte de myke sidene av menneskelivet, som interiør, mote, og ikke minst kokkekunst. Snobberiet som ligger i å bruke egennavn på kokekar eller vesker, syntes jeg ikke passet inn i historien forøvrig, men kanskje det bare er meg det ikke appellerer til.
Joona spilles god på bekostning av kollegene sine, for sammen med Peck og Gregory på gården i Rickeby, oppfører de seg så tåpelig at Joona får skinne. Dette skjer flere ganger, som med Lisette i begynnelsen, når hun konkluderer med homofobisk hatkriminalitet etter 5 minutter, og stiller spørsmål om Joona har den rette kompetansen til å lede etterforskningen.
- Nå prøver du bare å gjøre meg redd.
- Ble du redd på ordentlig?
- Nei, det ble jeg ikke, svarer hun. - Men jeg syns det er ubehagelig med innbruddet, at Hugo ble eksponert i media...
- Og denne stormen... som kommer til å rase i flere døgn, sier Bernard og dypper fingeren i rødvinen igjen og fullfører en pil på bordet, og den peker rett mot henne.
Søvngjengeren er skrevet på en logisk og ryddig måte. Leseren får nok hint til hvem morderen er, til å gjøre seg sine tanker, og sånt er kjekt. Jeg ble sliten av at historien gjentok seg flere ganger, hypnotiseringen av Hugo var interessant og godt skildret, men ga lite tilbake. At foreldrene hiver seg rundt og vil skrive bok om opplevelsen hans, mens saken fremdeles pågår, lot jeg passere som en kunstnerisk frihet fra forfatterne, men ikke særlig sannsynlig.
Liker du krim med høy grad av hei-hvor-det-går og etterforskere som halser etter en morder som stadig ligger foran, så er Søvngjengeren midt i blinken. Boken er medrivende til tusen, men legg for all del fra deg det kritiske blikket før du leser.
Til tross for litt pirk denne gangen ser jeg frem til neste kapittel i serien om Joona Linna. Håper inderlig at han blir belønnet med å få Saga Bauer tilbake som partner, og at de sammen kan bruke de kloke hodene sine, til å løse saker, uten å måtte virre rundt, sånn som her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar