Min havn og min storm av Arundhati Roy

Debutromanen til Arundhati Roy, Guden for små ting tok verden med storm i 1997, også jeg lot meg rive med. Hun mottok Bookerprisen for debuten sin, som sammen med Ministeriet for den høyeste lykke som kom ut 20 år senere i 2017, er de eneste av de mange utgivelsene hennes som ikke er sakprosa. Arundhati Roy er en tøffing, en veldig  interessant kvinne å bli kjent med, så les gjerne litt om henne før du går i gang med denne boken, som er en selvbiografi basert på forholdet hennes til sin mor.

Forlaget om handlingen:
18 år gammel rømte Arundhati Roy fra moren sin – «ikke fordi jeg ikke elsket henne, men for å kunne fortsette å elske henne».

Da moren dør i 2022, begynner Roy å skrive om sorgen og om de sterke, motstridende følelsene for henne. Resultatet er en varm og personlig fortelling om hvordan Arundhati Roy er blitt den kvinnen og forfatteren hun er i dag – formet av oppveksten i Kerala i India, men kanskje fremfor alt av det komplekse forholdet til moren.

Forlag: Pax
Utgitt: 2025
Sider: 331
Oversatt av: Kirsti Vogt
Kilde: Leseeksemplar

Tittelen på denne biografien er en henvisning til hennes forhold til moren, en kvinne som ikke var komfortabel med morsrollen, men som viet livet sitt til å ta seg av andres barn. 

I begynnelsen av livet måtte moren tåle mye ydmykelse fra andre, noe hun lot gå ut over datteren. Når Arundhati var 7 år startet moren en skole i Kottayam sammen med en engelsk misjonær, og da testet de ut nye lærere på henne og den ett år yngre broren hennes.

Min havn og min storm skildrer et mor/datter forhold som har mye uro i seg. Enkelte scener hvor moren lar alle sine følelser gå ut over datteren er helt horribel, hva hun får seg til å si til henne går over alle støvleskaft. Ikke rart at Arundhati søker seg vekk, og skaffer seg trygghet hos andre mennesker.

Vi lærer om hvor ønsket hennes om å gå på arkitektskole kommer fra, og hører om da moren begikk æresdrap på hunden, da den paret seg med en ukjent gatebikkje. Historiene er rystende, her er mye urimelighet og mye vold, helt til det endelige bruddet, når Arundhati flytter til Dehli for å studere arkitektur. Hun starter livet i Dehli som husokkupant frem til hun gifter hun seg med JC, av praktiske grunner. 

Han forsørger henne mens hun studerer, men hun trivdes ikke i hippiecollektivet de bodde i, så hun stikker og blir lokket med til å spille i en film. Film preger mange av årene som kommer, og selv om moren er ute av bildet, er ikke livet fritt for dramatikk. 

Indira Gandhi blir skutt i sin egen hage i 1984, noe som etterlater byen i sjokk. Arundhati blir også rystet, i den grad at hun etter 7 år uten et ord, igjen tar kontakt med sin mor.

Denne boken skildrer tankesettet til inderne i forhold til religion, kaste, klasse og overbevisning. Arundhati var en aktiv bidragsyter til den politiske debatten. Noe som gir leseren innsikt i hva som skjedde politisk, utfordringene landet hadde på nittitallet med atombombesprengning, tilstandene i Kashmirdalen i 1990 og underkriger mellom militante grupper. 

Arundhati Roy skildrer levende den indiske historien, og klarer på en fin måte å flette inn det turbulente forholdet hun hadde til sin mor. Hennes egen livshistorie er også skildret på en fin måte, spesielt hva som skjedde med leveforholdene hennes da den første romanen hennes ble en suksess, var en fin kontrast til alt det dystre livet hennes hadde bydd på til nå.

Selv fikk jeg lyst å lese de to forrige romanene hennes på nytt, og se om jeg kan finne noe av sakprosaen hun har gitt ut, i norsk oversettelse. Det er ikke tvil om at denne biografien fengslet meg, en historie med så mange lag, er vanskelig å legge fra seg, og vil ikke falme fra hukommelsen med det første.

Jeg anbefaler gjerne Min havn og min storm videre ⚄