Ønsker du å lese en skildring av hvordan det kan oppleves å få brystkreft, så er Kul i brystet en fin bok å få med seg. Jeg har opplevd mor og datter Hjorth fra scenen, og de er et flott tospann. Vigdis Hjorth sine romaner blir lest etter hvert som de kommer ut, hennes dype kunnskap i filosofi er noe jeg setter stor pris på å se spor av i litteraturen hun gir ut.
Våren 2023 fikk tobarnsmor Line Norman Hjorth påvist brystkreft. Et drøyt halvår etter fikk moren – Vigdis Hjorth – samme beskjed. I denne boka der stemmen veksler mellom mor og datter, følger vi de to gjennom behandlingsforløpet som henholdsvis pasient og pårørende, to roller som før var ukjente for dem og som de behersker ulikt. De må tåle litt av hvert, både av medisinsk behandling og hverandre, men av helsevesenet fikk begge flunkende nye pupper!
Kul i brystet. Året vi ble syke handler om den plutselige omveltningen en alvorlig diagnose innebærer.
Tilfeldigheten som ligger bak at Vigdis og Line kunne skrive en erfaringsroman om brystkreft sammen, er jo ikke akkurat liten. Selv trodde jeg ikke at tematikken skulle interessere, meg før jeg var i gang med boken, som er morsom og fengslende, men mest av alt opplysende.
Line Norman Hjorth bor i Danmark, og hennes sykehistorie fortelles ut i fra danske forhold. Thomas, en god venn er hennes pårørende, og den som støtter henne gjennom alle prosedyrer. Vigdis Hjorth bor i Oslo og må forholde seg til det norske helsevesenet. Boken gjør ingen stor sammenligning av landenes tilbud til brystkreftpasienter, men som norsk leser, interesserte dette meg.
Vi får høre om ulike krefttyper, aggressivitet, behandling, bremsepiller, og om utfordringer som neseblod, utslett og væske i kroppen som vil ut. Det er ikke få konsultasjoner de må igjennom i løpet av sykdomsforløpet sitt, mye av dette var nytt for meg, og veldig interessant å høre om.
Historiene deres blir vekselvis fortalt av dem begge. Line skildrer hvordan hun oppdaget kreften, mens Vigdis på de neste sidene forteller hvordan hun opplevde det som skjedde med datteren. Sånn fyller de ut hverandres historie, til noe som gir leseren både underholdning og kunnskap.
Det er mye humor i teksten her, Vigdis er jo en morsom dame med stor respekt for andre mennesker som også gir mange sleivspark til seg selv, og hennes egen livsførsel. I dette ligger selvfølgelig alkoholforbruket hennes, som aldri har vært noen hemmelighet, og en av de vakreste scenene i boken, er da hun sammen med en god venn tester LSD for første gang.
På meg virket det som ingen av dem var veldig syke, Vigdis fartet rundt, jobbet og var på litteraturarrangementer. Det er jo grenser for hvor mange detaljer de skal dele i en sånn bok, men de er begge ærlig om mye. En av betraktningene jeg satt stor pris på, er tanker rundt hvordan en skal forholde seg til dødsangsten. Disse tankene ga historien et snev av alvor som minnet meg på hvor skummel denne sykdommen er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar