søndag 14. juli 2024

Alle våre gårsdager av Natalia Ginzburg

Alle våre gårsdager er den tredje romanen Natalia Ginzburg skrev. Den kom ut på italiensk i 1952, bare syv år etter krigen var slutt. Som alltid skriver Natalia tett på sin egen historie, og denne boken spesielt, viser hvordan de dramatiske hendelsene i livet hennes, har formet forfatterskapet. Jeg har tidligere lest Familieleksikon og De små dyder, og kjenner i årets bok igjen skrivestilen fra de bøkene.

Forlaget om handlingen: 
Alle våre gårsdager er et bevegende og usentimentalt portrett av en generasjon i krig. Med ømhet og klarsynt humor viser Natalia Ginzburg hvordan verdier, relasjoner og handlinger blir skarpe i tiden før, under og etter en verdenskrig. For hvordan handle med integritet når man stilles overfor katastrofe? Og er det mulig å leve i kjærlighet når verden er så mørk?

Forlag: Oktober
Utgitt: 1952/på norsk 2024
Sider: 351
Kilde: PDF fra forlaget


Boken åpnes av et stemningsskapende forord av Sally Rooney. Det vi lærer her ble som et fraspark inn i historien som egentlig starter ganske så fredelig.

Denne begeistrede innledningen skrudde nok forventningene mine opp ett par hakk, så da det skjedde fint lite i første tredjedel av boken, ble jeg litt oppgitt. Det ble mer nysgjerrigheten på hva det er Sally Rooney har sett som ikke jeg ser, som drev meg videre.

To familier som bor tvers overfor hverandre er omdreiningspunktet i denne romanen, som skildrer oppvekst og hverdagsliv gjennom de små øyeblikkene. Storesøster Concettinas beilere, og lillebror Ippolitos iherdige studering til advokat får minst like mye plass i romanen som hovedpersonen Anna. Hennes barndom skildres nærmest gjennom forholdet til nabogutten Giuma og hans mor Mammina. 

Krigen er i anmarsj og de unge menneskene snakker generelt om politikk, og spesielt om fascismen som de er imot. Det er ingen sterke følelser involvert, ei heller dramatikk av noe slag. Kanskje bortsett fra scenen hvor de brenner noen trykksaker, de ikke burde hatt i hus.

                    Først og fremst var fascismen veldig stygg, provinsiell og uvitende. Men det var ikke verdt å havne i fengsel for noe så stygt og plumpt, å havne i fengsel for deres skyld var å ta dem altfor seriøst. Anna sa at man burde gjøre revolusjon. Da lo han høyt, han lente seg bakover og lo, flekket alle revetennene sine. Så Anna ville ha revolusjon, hun ville ha revolusjon! Nei, sa han, det ville ikke bli nødvendig, den fascismen ville fisle ut av seg selv, som når luften sivet ut av oppblåsbare gummiballer. 

Da krigen brøt ut, fremsto den kun som et usikkert rykte i bakgrunnen av livene deres. Handlingen dreier seg om levemåten til fellesskapet Anna og familien er en del av. De krangler seg inn i uvennskap og forsones så igjen, uten særlig dramatikk. Denne nedtonetheten sa meg at den evige kranglingen var helt dagligdags, og aldri verre enn at de ble venner igjen.

Når nøden begynner å sette sine spor, tok de som hadde litt mer enn de andre, seg av dem som trengte det. Sladder, utnyttelse og frykt trer inn når bombingen starter i Torino og i Milano, og latteren til de som hadde syntes at Mussolini var komisk i gamasjer og flosshatt, forstummet.

Krigen strammet grepet om dem mot slutten av boken (og slutten av krigen). Tyskerne kom til San Constanzo hvor Anna bodde nå, de innrettet seg og forsynte seg av av det lille de hadde av mat og dyr. Hele tiden ventet de på at britene skulle få slutt på krigen, mens ingen orket å tenke på de plomberte togene.

Natalia Ginzburg forteller sin historie uten å si så mye om seg selv, på samme måte som i Familieleksikon. Romanen er interessant, men nesten uten nerve til det er en tredjedel igjen, da strammes det kraftig til, og jeg våknet litt fra "dvalen". 

Styrken i historien må være de levende karakterene og skildringene av forholdet menneskene i mellom både når hun vokser opp, og senere da hun flyttet lenger sør i landet med din mann. Romanen har mange nydelige situasjoner som traff meg, og ikke minst et feministisk fraspark, som nok var på sin plass i 1952. 


Natalia Ginzburg (1916–1991) nee Levi, født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, regnes som en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Lik mange anti-fascister tilhørte hun det italienske kommunistpartiet i en periode på 30-tallet. Hun giftet seg i 1938 med aktivisten Leone Ginzburg. Under krigen snek de to seg til Roma hvor de utga en anti-fascistisk avis. Dette førte til Leones arrestasjon. Han ble torturert og drept av fascistene i 1944, noe som etterlot henne alene med deres tre barn. Ginzburg var politisk aktiv livet ut, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner. For romanen Familieleksikon mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. 

3 kommentarer:

  1. Tack för smakbiten. Känner till författaren men har inte läst något av henne. Trots att jag läst många krigsskildringar låter den intressant.

    SvarSlett
  2. känner till författaren men jag har inget läst av henne. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  3. Tack för smakbiten. Kanske jag borde läsa något av den här författaren.

    SvarSlett