De håpefulle av Nicolai Houm - høy humrefaktor!

Det var Tiden forlag som var så grei å sende meg denne romanen sammen med en annen som jeg hadde bedt om. Derfor var jeg litt uforberedt på handlingen, og utseende på boken (forhåndseksemplar) fikk meg til å tenke på noe maskulint fra 80 tallet.
Heldigvis utsatte jeg ikke lesingen, for jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg var dradd inn i historien. Houm skriver med innlevelse og mye humor, og selv om persongalleriet er stort, ble jeg fort fortrolig med de forskjellige personlighetene.

Dette er hva Tiden forlag forteller oss om boken:

I en bredt anlagt fortelling møter leseren familien Lindberg fra 1960-tallet og frem til vår tid. Gjennom elegante tidssprang blir vi kjent med den tidvis hardt prøvede forretningsmannen Arne Lindberg, hans kone Elise, samt oppveksten og senere karrierene til de tre barna: Den ambisiøse forfatteren og surferen Joachim, ballettdanseren og opprøreren Thea og den stadig tvilende feltpresten Christoffer.

Med Lindbergfamilien som omdreiningspunkt tegnes dessuten et levende bilde av et Norge i stadig utvikling, fra kunnskapsrevolusjon og studentliv på 1960-tallet via nyrikdom og Blitz-konserter på 1980-tallet til Afghanistan og operahus på 2000-tallet. Men viktigst er hele tiden menneskene og de stormfulle relasjonene dem i mellom.

Boken er på 666 tettpakkede sider, og den tar litt tid å lese. Intensiteten i handlingen svinger litt synes jeg. Noen kapitler var veldig morsomme og spennende, mens noen konkrete hendelsesforløp kjedet meg faktisk.
Houm beskriver de forskjellige tidsepokene i vår nære fortid veldig bra, og jeg humret gjenkjennende til mote og matvaner, røyking inne, skrivemaskiner og mobiltelefoner som bare veide noen kilo.
I bokens begynnelse blir vi kjent med de tre Lindberg barna som voksne. Spiren til noen spennende konflikter blir sådd, men vi må vente lenge før vi vender tilbake til dette. Deretter beveger vi oss tilbake til barnas barndom, og så lenge det handler om barna er alt såre vel. Det som ikke fenget så veldig, var kapitlene hvor hovedfokus var på far Arne og mor Elise, deres familieliv generelt og arbeidsliv spesielt. Etterhvert som slutten nærmet seg nøstet han trådene opp på en fiffig måte. Spennende, oppklarende og noen få overraskelser avrundet denne historien, som jeg ikke har problemer med å anbefale deg å lese.

Etter å ha lest boken ser jeg meningen i både bølgen på coveret, og hvorfor han har valgt denne tittelen, og det er jo litt gøy.

De håpefulle kommer ut i disse dager og er Nicolai Houm sin andre roman.