Kamerat livet av Kaja Schjerven Mollerin - om Cecilie Løveid

Kamerat livet kalles en samtalebok, hvis du vil presse den inn i en tradisjonell form blir vel biografien den mest nærliggende. Forlaget sendte meg boken uten min vitende, og min første tanke da jeg sto med den i hånden var: Cecilie Løveid ja, hun forstår jeg meg ikke på... Heldigvis jobber vi med relasjonsledelse på jobb for tiden, og jeg bestemte meg for, å lede min relasjon til denne allsidige forfatteren, i en mer positiv retning.

Forlaget om boken:
Cecilie Løveid fylte 70 år 21. august 2021, og i den anledning ba vi litteraturkritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin lage en samtalebok med jubilanten. Samtalene i Kamerat livet går igjennom Cecilie Løveids liv, lesning og litteratur, fra 1968 til i dag. Løveid har eksellert innen de fleste hovedsjangrene, og boka vil også kunne fortelle mye om emner som utviklingen av nyere norsk dramatikk, 70-tallets kunstroman og moderne diktning (både politisk og personlig). Dessuten gir boka et viktig bidrag til kampen for likestilling i Norge ettersom flere av Løveids verker har en klar feministisk innsikt.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

Aller først må jeg forklare dette med relasjonen, jeg kjenner ikke Cecilie Løveid i det hele tatt, har aldri snakket med henne, men jeg har hørt henne prate flere ganger. Blant annet i 2013 på en av DnS sine flotte lørdagscafèer, hvor hun snakket om lyrikk og dramatikk, og året etter lot jeg meg begeistre av DnS sin oppsetning av Medealand, som Løveid har oversatt. 

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg har styrt unna denne allsidige forfatteren, som i Jan Erik Volds Kanon så treffende kalles en "sjangeroverskridende fabeldikter". Jeg leser mye og variert, jeg gir ikke opp når jeg dyttes ut forbi min egen komfortsone, og trøster meg med at jeg lærer, og at det kommer til å gå lettere etter hvert. Cecilie Løveid har flere ganger rykket meg tilbake til start, du vet når du er på toppen av stigespillet, og ramler ned den der lange stigen? en sånn følelse har jeg satt igjen med, de gangene jeg har hørt henne snakke. 

Spøk til side, i forrige uke så jeg at Litteraturhuset inviterte til et arrangement, hvor forfatteren av boken Kamerat livet, Kaja Scherven Mollerin, skulle ha en samtale med Cecilie Løveid. Jeg spratt opp av lesestolen, "den boken har jeg jo!!" Jeg bestilte meg en billett og satt meg ned for å begynne å lese. Da jeg gikk hjem fra arrangementet, glad og full av nye inntrykk, føltes det som å ha vunnet i lotto. 

Dagen etter leste jeg ferdig boken, jeg var begeistret, for Mollerin har virkelig klart å avdekke det de kaller det løveidske, det som løper gjennom alle Løveids verker, og som er en enestående fusjon av kunst, poesi, politikk, privatliv, problemer og humor.

Uti boken gir hun meg faktisk litt trøst for min manglende forståelse, "Det er kanskje teit å si, men jeg er vel kjent for å være en utfordring. Dette inntrykket har av en eller annen grunn festet seg tidlig. At det jeg skriver, er altfor aparte".

Kamerat livet gir oss et bilde av en kvinne som har fordypet seg i kunst hele livet, og brukt kunsten som inspirasjon til skrivingen. Det er tydelig at hun lar seg inspirere og begeistre, at hun er og alltid har vært nysgjerrig og villig til å grave dypt for å finne de svarene hun er ute etter. Boken gir oss også et bilde av et forsømt barn, som ikke hadde det lett i oppveksten, og antyder noe om hvordan dette har formet henne som menneske. Vi hører at mange av hennes tekster rommer et bortsatt barn, og en fraværende mor.

Måten boken er bygget opp, med Mollerins kortfattede spørsmål, som får dikteren på gli, og som følger opp med små dytt for å få henne til å fortelle mer, gir hele scenen til Cecilie, og hun blomstrer. Det gjorde hun også på Litteraturhuset, hvor Mollerin intervjuet henne etter samme lest. Det var ikke en gammel dame jeg så på scenen, men et kunnskapsrikt menneske, som fortalte om sine inspirasjonskilder og pågående arbeider, med humor og energi.

Er du interessert i kunst, litteratur og historie, så er denne samtaleboken med Cecilie Løveid absolutt noe å ta en titt på. I mai kommer boken Piggeple ut, med dikt og tegninger av Lotte Konow Lund, den er jeg nysgjerrig på ☺

*******

Kraftig inspirert etter å ha tilbrakt dagen med Kamerat livet, fikk jeg tak i Vandreutstillinger på BookBites. Jeg stupte inn i det, og frydet meg over hvordan Cecilie Løveid har latt seg inspirere av forskjellige kunstnere og kunstverk. Her møter vi Angela Winkler, Marcel Duchamp, Kitty Kielland og Andy Warhol, for å nevne noen. Sammen med diktets navn står også navnet på kunstner og kunstverk, så da er det bare til å lese, føle tolke og kanskje google litt etterpå. 

Tematikken favner også bredt, to ord som manifest og Y-blokken gjør det mer enn klart hvem diktet Straff - en fantasi handler om. Vi hører om Nordahl Grieg og hans endelikt i Berlin, og Georg Fossum sitt ikoniske fotografi 26/11- 42 taler også sin klare tale. Jeg likte også en ballett til Tomas E. og kunne ikke annet enn å le når jeg så ham for meg.

Det er ikke tvil om at Cecilie Løveids kunst har vokst på meg i rekordfart, dette nyeste hun har skrevet var absolutt ikke vanskelig å forstå.

Dykket ned i Løveids forfatterskap fortsatte, for etter å ha latt meg begeistre over Vandreutstillinger som kom ut i 2017, gikk jeg tilbake til begynnelsen og leste debuten hennes, romanen Most. Boken kom ut i 1972, noe som innebærer at Cecilie Løveid jubilerer også i år, med 50 år som forfatter. Gratulerer! 

Most består av ca 70 sider med luftig tekst, så den var ganske rask å lese gjennom, men dessverre fengslet den meg ikke i det hele tatt. Bildet av den litt spesielle skrivestilen til Løveid forsterkes igjen, når jeg leser diktsamlingen Flytterester fra 2012, for denne fant heller ikke klangbunn i meg. 

Svømmeføtter

Nei, min pike, sier flyttemannen

Vi har kommet til det punktet i livet

hvor vi ikke lenger behøver å vaske 

svømmeføtter

før vi pakker dem

Har du en Løveidfavoritt du vil anbefale!

Les gjerne Anitas flotte omtale på Artemisias Verden!