Flukt av Carl Frode Tiller

Etter å ha lest flere begeistrede bloggomtaler av denne boken, bestemte jeg meg for å lese denne boken.  BookBites hadde boken klar til meg, så da var det ingen vei utenom. I 2017 leste jeg Begynnelser, og den likte jeg selv om jeg syntes den var litt underlig i formen. Jeg var klar for "underlig" nå også, og det fikk jeg...

Forlaget om handlingen: 
Det er julaftan. Elisabet og Sakarias har vore ved grava, sett lys, børsta snø av steinen - så køyrer han ho heim. Dei skal vere kvar for seg denne første jula utan sonen. Sorga over han har kome mellom dei. Dei har skilt lag.
Men så blir det likevel til at dei er saman julaftan. Elisabet sett seg til pianoet og speler eit stykke sonen deira likte godt.

Det skal kome til å bli ei heilt spesiell julenatt for dei begge.

Romanen "Flukt" skildrar forholdet mellom dei levande og døde og strekk seg eit stykkje utover det vi til vanleg oppfattar som realisme.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 199
Kilde: BookBites

Elisabet og Sakarias ble skilt etter den 12 år gamle sønnen deres Johannes omkom i en trafikkulykke for et halvt år siden. Elisabet har en mor som er paralysert av demens og som bor på hjem, hun er sur på faren som ikke kom i guttens begravelse, og nekter å høre når han og broren Robert kommer innom, for å invitere henne på julekvelden.

Sakarias har også en familiekonflikt på gang, og vil ikke feire jul med søsteren Judit og deres felles mor. Etter et besøk på graven til sønnen på julaften, blir han med Elisabet hjem, og etter en fin kveld overnatter han ved hennes side, hvor de begge opplever at Johannes er dem nær.

Dette er handlingen enkelt fortalt, men historien er ikke fortalt kronologisk. 

Vi lærer nemlig også Johannes å kjenne, 12 åringen som har en jente inni seg som presser på og vil ut. Han er en ensom gutt, som har vanskelig for å skaffe seg venner, derfor drømmer han frem en hund, som han får til bestevenn. Sammen med hunden besøker han den demente bestemoren sin, en av flere nydelige scener i denne boken. Han kjører buss med hunden, og for å få hunden med inn på bussen påstår han at han er blind, og her våger han å sette en hårspenne i håret, for å kjenne på hvordan det føles å være jente.

Skrivemåten forstyrret meg da jeg leste, men den illuderer kanskje sinnet til karakterene som er med. Alt blander seg og flyter sammen, en setning inneholder litt om det Johannes opplevde da han levde, og litt om hva Elisabet eller Sakarias tenker eller gjør. Her oppleves gamle og nye følelser på en gang, egne og andres om en annen, og de trigges av lyder, lukter eller andre ytre påvirkninger. Her er det ingen naturlover som gjelder, ingen stengsler, men passasjer og gliper i mørket som gir sømløse overganger.

En blir vant med det, men jeg foretrekker å fokusere oppmerksomheten min på karakterenes følelsesliv og selve handlingen, uten å hele tiden måtte legge puslespill med den ene hjernehalvdelen. Tiller har mange flotte observasjoner av menneskesinnet i romanen sin, og det er ikke fritt for at jeg kjente meg igjen i noe av de betraktningene han gjorde seg. 

Vi møter to voksne som sliter med sorg og savn, og kanskje skam også, fordi de skjønner at de ikke har strukket til som foreldre. Samtidig møter vi en gutt som lever sitt liv med sorg over å ikke være som alle andre, og skam over å ikke klare å tilfredsstille foreldrenes forhåpninger til ham. 

Det høres kanskje nitrist ut dette her, men Carl Frode Tiller skriver med en lun humor som tar brodden av dette triste. Jeg likte romanen, men kanskje ikke like godt som Artemisias Verden og Minbokogmaleblog.