Fars hage, mors hus av Eskil Skjeldal

Espen Skjeldal har tidligere gitt ut sakprosa, med denne romanen debuterer han som skjønnlitterær forfatter. For en flott debut han har gjort, med denne vonde historien som så alt for godt skildrer hvordan det er å leve med følgene av sin egen oppvekst.

Forlaget om handlingen:
Da Mikael Emanuelsen går oppover kirkegulvet i sin fars begravelse, har han ikke sett foreldrene på sytten år. Utenfor kirken, etter jordpåkastelsen, står han ansikt til ansikt med moren. Hun sier at hun reiser til Spania og at nøkkelen til barndomshjemmet ligger på samme sted som før.

Denne sommeren er Mikael som i en døs. Han klarer ikke å arbeide eller delta i familielivet med kona Ragnhild og de tre barna. En barndom han for lengst har lagt bak seg, kommer tilbake til ham: Faren som dyrket fram en eventyrlig hage der det ikke var lov å leke. Moren som holdt huset urokkelig i orden. Men var det slik? Er barndomsminnene til å stole på? Og når skal han dra tilbake til huset, låse opp døren, gå inn i huset og ut i hagen?

I sytten år har Mikael øvd på å være likegyldig over for sine foreldre. Vi får høre at han fra en dag til en annen, pakket sekken og takket for seg. Dette er omdreiningspunktet i historien, og hvorfor han stakk, blir ikke åpenbart med det første.

Det er ikke tvil om at Mikael er skjør, han er lettknuselig, og nå som han har kone og tre barn har han ikke tid til å gå i oppløsning. Så er det akkurat det som skjer når han får beskjed om at far er død, og han møter opp i begravelsen. Han matres av angst for at han skal føle noe annet enn forakt for sin far og mor, tenk om han vil komme til å føle savn? eller angre det han gjorde, da han forlot dem for sytten år siden.

Her skrives det frem en mor med harde overflater, streng og firkantet, og en majestetisk og autoritær far. Ingen av dem har vist følelser for ham i oppveksten, og han har aldri skjønt hvorfor. I voksen alder har han blitt god på stressmestring, han snakker mykt til seg selv og motiverer seg selv til å bli i de utfordrende situasjonene. Selvtvilen får ham til å analysere alle sine egne følelser, reaksjoner og tanker, og han er snar til å overfortolke andres blikk og ansiktsuttrykk. 

Det er fascinerende å lese om hvordan Mikael spiller roller i alle sammenhenger, også hjemme med familien. Han legger ansiktet sitt i de rette folder, før han går inn i et rom eller en situasjon, og veier sine ord på gullvekt.

Litt ute i boken dreies fokus over på barndommen hans. Vi hører om oppveksten, som utad virker helt grei, men som absolutt ikke var det. Ragnhild, kona hans presser på for å få vite litt om denne oppveksten, til nå i forholdet deres har han ikke ville snakke om det, selv om hun skjønner at noe må ha brakt frem bruddet og angsten han lever med.

Fars hage, mors hus er en sterk roman, en viktig roman i så henseende at det gir leseren mulighet til å sette seg inn i en situasjon som kan være vanskelig å forstå. Gutten har tross alt vokst opp i et rent og økonomisk trygt hjem, uten alkohol og med faste rutiner, hvordan kan det gå så galt?

Romanen er handlingsdrevet til tusen, med en god nerve hele tiden. Som voksen har Mikael begynt å tvile på sine egne minner, kan de være løgner? Dette er en roman som kommer til å være med meg lenge, de mange tilsynelatende uskyldige situasjonene, som knuses av en liten detalj, var sterk kost. 

Les gjerne omtalen på bloggen Medbokogpallett, som fristet meg til å lese boken.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021

Sider: 304

Kilde: BookBites