Da jeg sommeren 2020 skulle lese Sven G. Simonsens thrillerdebut Risiko, var det med lave forventninger, siden hans navn var helt ukjent for meg. Boken tok meg med storm og begeistring, så når det i år kom en ny bok med samme hovedperson, kriblet jeg av forventning før jeg startet lesingen.
Nationaltheatret T-banestasjon: Norges nyutnevnte utviklingsminister blir alvorlig skadet i det som kan være et terrorangrep.
Noen uker senere blir Liv Eriksson kalt inn til en konfidensiell samtale på politihuset. Hun får vite at Dawit, en ung venn og flyktning fra Eritrea, er blitt dratt inn i en kriminell gjeng. Da statsråden ble forsøkt drept, befant Dawit seg like ved, sammen med den karismatiske gjenglederen Yonas.
Angrepet på statsråden er fremdeles et mysterium for etterforskerne. Ligger løsningen i det media kaller 'gjengsporet'? For Liv haster det med å bevise Dawits uskyld, og redde ham ut av Yonas' grep. En mistanke får Liv til å reise til Haiti for å finne svar.
Forventningene mine ble innfridd allerede i åpningsscenene, hvor skildringene av Oslo, med sine hauger av sparkesykler, t-bane og terrorsikringer fikk meg til å trekke på smilebåndet. Før jeg vet ordet av det peker spenningskurven rett opp, når det skjer det som ikke skal skje. Like før toget ankommer perrongen, får utviklingsministeren seg en kraftig dytt i ryggen, han fyker ned på skinnegangen, og panikken utløses.
Førstebetjent Anna Lundberg etterforsker gjengkriminalitet, og det er hun som tar kontakt med vår hovedperson Liv Eriksson, fordi attenåringen Dawit har oppgitt henne som nærmeste pårørende. Liv undrer seg litt over dette, de har ikke så god kontakt, men hun stiller opp for ham.
Liv kjenner vi fra forrige bok, men har du ikke lest den, så fortvil ikke for bakt inn i handlingsforløpet, blir vi minnet på hvorfor denne psykologen og treningsnarkomane tøffingen, nå sliter med PTSD.
Når Liv møter Dawit, møter hun også Yonas, som holder en klam hånd rundt Dawits frihet. Flere scener skremmer meg, som når Yonas tar turen hjem til deres felles hjemland Eritrea, og lar seg fotografere sammen med Dawits familie. Også når det går opp for meg hvem som er den egentlige skurken i denne historien, kjenner jeg at det går kaldt nedover ryggen på meg.
Vi får oss en tur til Haiti, hører om lovløshet, prostitusjon og fattigdommen i Port au Prince etter jordskjelvet i 2010. Norge var med å støtte gjenoppbyggingen med betydelige bistandsmidler, og her anes forbindelseslinjen til hendelsen på t-banen. Det er ikke lett for Liv å få de korrupte myndighetene der nede i tale, og igjen øker actionnivået betraktelig, når Liv må komme seg hals over hodet ut av landet.
Raske sceneskift og flere handlingstråder, som er nensomt flettes sammen, gjør Crux til en slukebok av dimensjoner. Etter hvert som sammenhengene viser seg, satte skrekken seg i magen, og selv om jeg satt i sofaen og leste, hadde jeg behov for å kikke meg over skulderen.
Igjen leverer Simonsen en velskrevet historie helt uten språklige hickups. Handlingen er ikke bare spennende, men den setter også fingeren på flere nåtidige utfordringer i vårt samfunn. Her møter vi levende karakterer i realistiske scener, formidlet i et språk med mye dialog, noe som bidro til at lesingen gikk så lett.
Crux er en thriller av beste sort, skremmende og heseblesende, men uten makabre innslag som kan skremme vekk sarte sjeler. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺
Sven G. Simonsen er journalist, statsviter og bistandsarbeider. Han har jobbet som forsker ved Institutt for fredsforskning og har vært på flere oppdrag for UNICEF. For sin thriller-debut, Risiko, ble han nominert til årets beste krimdebutant - Nytt blod-prisen.
Hvis du har lyst å lese flere bloggomtaler av Crux kan du følge med på bloggturnèen som arrangeres i forbindelse med lanseringen av boken #cruxkrimturne
Veldig fint å lese omtalen din, som jeg også synes er svært treffende og presis. Gleder meg til å dele mine erfaringer med Crux på søndag.
SvarSlettSå flott, og tusen takk for fine ord Geir. Jeg ser frem til å lese dine og de andres tanker om boken :)
SlettSpennende. Ser dere er med på et markedsføringsstunt på boken, så da får jeg sannsynligvis Crux i alle kanaler :) Jeg har hatt et par uheldige thriller/krimvalg i de siste bøkene, så nå leser jeg romaner en stund. Jeg er ikke enig med verken hele Tyskland (Paradisbyen av Zoe Beck) eller den såkalt smarte og sofistikerte siste psykologiske thrilleren fra Michaelides.
SvarSlettKanskje jeg etterhvert må komme tilbake til Norge og lese Crux istedenfor :) Jeg har ikke fått med meg Risiko ennå, så den kommer nok først, tenker jeg.
(leser, skriver og tadaaaa - trener igjen - verden normaliseres)
Å så kjekt med livstegn fra deg, håper du har det fint. Du må regne med det kommer mange omtaler av denne boken fremover. Litt gøy, for på listen er det flere blogger jeg ikke har besøkt før. Ser ut som du har det samme forholdet til krim, som jeg har for tiden, ingenting blir spennende nok. Jeg lover deg Risiko og Crux kommer til å få fart på svettekjertlene. Godt at din verden og alle andres går mot normalen, kos deg med treningen og skrivingen :)
SlettJeg noterte Simonsen for lenge siden. Han er dessverre en jeg ikke har hatt tid til. Ennå. De der haugene med bøker i hyllene jeg ennå ikke har lest... Flink pike nå. Har planer om gj.snitt to TBR-bøker i mnd. En i januar, to til nå i februar - bør bli tre. Det er ihvertfall en start ;)
SlettDet er greit å være litt streng med seg selv av og til, gled deg til thrillerduoen :)
SlettFlott annmeldelse. Anbefaler Taus savanne av Sigbjørn Mostue og en nasjon i sjakk to bra krimbøker
SvarSlettNå kan jeg ta meg tid til å lese Crux-anmeldelsene. Leste boka i mer eller mindre ett strekk i går og skrev innlegget i kveld. Det blir publisert 11.mars, så min mening får vente frem til da, men kan hviske deg at også jeg hadde åndenød. Håper det blir noe variasjon i disse innleggene som kommer utover.. Fin anmeldelse Tine. :)
SvarSlett