Graverens datter av Joyce Carol Oates

Da Graverens datter kom ut i 2007 kjente jeg ikke til denne forfatteren. Nå har boken kommet i pocket, og jeg har allerede lest flere bøker av  Joyce Carol Oates, jeg har blitt imponert og forferdet over det hun har skrevet tidligere, og gledet meg til å ta fatt på denne mursteinen. Romanen er skrevet i minne om forfatterens egen bestemor Blanche Morgenstern, som er den opprinnelige graverens datter. 

Forlaget om handlingen:
På slutten av 1930-tallet kommer den tysk-jødiske familien Schwart til USA etter å ha flyktet fra nazismen i Tyskland. Der har familien tilhørt den kultiverte middelklassen, men i Amerika må faren ta seg jobb som kirkegårdsgraver i en liten småby utenfor New York. Her møter de både fordommer og fattigdom, en overgang de takler dårlig. Det ender med tragedie.

Men datteren Rebecca klarer seg mot alle odds. Historien om hvordan hun klorer seg opp og fram gjennom tilværelsen, tar leseren med på en reise gjennom alle samfunnslag i etterkrigstidens Amerika.

Forlag: Pax

Utgitt: 2007/min utgave 2021

Sider: 640

Kilde: Leseeksemplar 

Graverens datter en en innholdsrik roman, som fortelles fra flere tidsepoker. I åpningsscenen befinner vi oss midt i historien, Rebecca er gift med Niles Tignor og har en gutt på 3 år. På vei hjem fra fabrikken hun jobber på, blir hun forfulgt av en mann med Panamahatt som insisterer på at hun er Hazel Jones.

Mens hun går den lange veien hjem fra fabrikken, tenker hun på familien og bakgrunnen sin, at hun på grunn av faren er på vakt for ondskap i seg selv, sier litt om hva det går i. Noe har skjedd, for de siste årene før hun ble myndig, vokste hun opp under formynderskap. Det skal ta lang tid før vi får høre hva dette "noe" er, for nå tas vi med tilbake til 1936, når Rebecca blir født på båten som nettopp har ankommet New York fra Europa. 

Familien Schwart emigrerer, uvisst av hvilken grunn. Faren insisterer på at de er protestanter, men alt tilsier at de er jøder, noe som selvfølgelig er grunn god nok, men det virker ikke som det er Jacob Schwart sin grunn. Han og hans kone kommer begge fra godt assimilerte jødiske familier, nå tyske sosialister som samvittighetsfullt leste Karl Marx. Denne tematikken møter vi igjen, når huset deres blir skjendet av hakekors senere i historien.

Det er storebror Herschel som senere forteller Rebecca om overfarten og at hun er den eneste av de fem som er amerikaner, siden hun ble født mens båten lå til kai i NY. Livet blir ikke lett for noen av dem i familien, far vil at de skal holde seg borte fra "disse andre", som er amerikanerne i småbyen, så de holder seg for seg selv. De første femten årene av Rebeccas liv er preget av fattigdom, skam og redsel for det ukjente, men også for faren.

Halvveis i boken er vi tilbake til Rebecca der hun var i livet i begynnelsen av boken. Hun skjøtter sin jobb og passer sitt barn, mens hun venter på at mannen skal komme tilbake fra jobb reise. Jeg håpte inderlig, etter å ha unnsluppet femten år med redsel i sin fars hus, at hun nå hadde en mann hun kunne stole på. Den gang ei, de neste kapitlene er vond lesning, men løsningen kommer, og jeg kunne starte på del II med lettere hjerte.

Alt som liten hadde han skjønt det: Det er akkurat som om hun og jeg er døde. Og nå kan ingen ting gjøre oss vondt mer.

I fortsettelsen leste jeg med hjertet i halsen, engasjementet mitt som hadde dalt litt i løpet av de lange scenene forut, våknet nå til liv igjen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre med Rebecca, men kan si så pass at før boken er omme har hun blitt en gammel dame.

Joyce Carol Oates er en mester i å skildre det amerikanske samfunnet. Som så mange ganger før er det også denne gangen, en sårbar kvinne som har hovedrollen. Romanene hennes er veldig forskjellig, så det gjør ingenting at hun har et persongalleri som forener historiene. 

Graverens datter er lang, litt for omstendelig synes jeg, men siden slutten kom etter en liten vri, så var det helt greit. Språket og ikke minst karakteroppbyggingen er formidabel, hyppige kapittelskift og nok luft bidrar til at lesingen går lett. Det er til tider en vond bok å lese, men den har elementer som utfordrer tanken litt også, så dette er absolutt en roman jeg kan anbefale videre ☺

Jeg har også blogget om: Karthago, Fordi det er bittert, Mitt liv som rotte, Natten, søvnen, døden, stjernene, Svart vann og anbefaler alle bøkene.