Fjellturer og ferieturer

søndag 7. juni 2020

En smakebit fra Flokkdyr av Tana French

Mitt første bekjentskap med Tana French og Dublin Murder Squad-serien var Flukt (Faithful Place), som den tredje boken i serien heter. Dette ga mersmak, så jeg ga meg i kast med de 560 sidene som utgjør bok nummer fire. Boken kom ut i 2014, og to år senere kunne vi lese den på norsk. Serien har forskjellige hovedpersoner, så det er ikke noe must å lese dem i rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
På oppslagstavlen kalt Hemmeligheten kan elevene på St. Kilda’s kostskole for jenter henge opp anonyme meldinger. Vanligvis er det snakk om en salig blanding av sladder og fordekt mobbing, men en dag blir tavlen brukt til noe ganske annet: Et bilde av en gutt som for et år siden ble funnet drept på naboskolen i Dublin. Under bildet står: JEG VET HVEM SOM DREPTE HAM.
Kriminalbetjent Stephen Moran har ventet på en mulighet til å få foten innenfor drapsavdelingen da seksten år gamle Holly Mackey viser ham oppslaget. Den uløste saken om drapet på Chris Harper vekkes til live. Stephen allierer seg med den hardbarkede Antoinette Conway for å finne ut hvem som står bak. Alle spor fører til Hollys sammensveisede vennegjeng og deres innbitte fiender i en annen klikk. 

Flokkdyr heter The secret place på originalspråket, og akkurat da jeg satt meg ned for å begynne på denne omtalen, ble leseren introdusert til dette hemmelige stedet. Historiens ene hovedperson Holly er datteren til undercoverpolitimannen Frank Mackey som vi ble kjent med i Flukt, men i denne historien er han en bikarakter som kommer sent på banen.

Historien fortelles av både Holly og Stephen Moran, to solide karakterer som gjør handlingen troverdig og absolutt verdt å bruke tid på. Jeg likte godt måten Stephen Moran som prøver å komme seg inn på drapsavdelingen, takler sjefen Antoinette Conway, og hvordan hun våger å åpne seg opp for ham. De første hundre sidene nyter jeg samspillet mellom disse to, samtidig som plottet klargjøres før etterforskningen kan settes i gang for fult.

Et detaljert bilde skrives også frem av Holly, som bor på rom med Becca, Selena og Julia. Dynamikken mellom dem og den andre jentegjengen på skolen, skildres morsomt, men med den underliggende skyggen som følger konflikter av den typen de har. Jentene kives om å imponere Colm-guttene fra den nærliggende gutteskolen. Temperaturen stiger blant jentene, når guttene ler av det de sier, og rovgriske latterbrøl høres gjennom de hånlige ropene.

Når etterforsker møter skolejente blir det innimellom ganske så morsomt, jeg hadde ikke problemer med å lese med tonefall, og le av det jeg hørte:

Tjue watt ble slått på over hodet til Orla. Det var sikkert ikke en av oss engang. Julia Harte og dem var her rett etter oss. Det var sikkert dem som gjorde det.
  Tror du de vet hva som skjedde med Chris?
  Særlig. Jeg mener... Kanskje? Sikkert ikke? De kan jo bare ha funnet det på. 
  Hvorfor skulle de gjøre det?
  Derfor. De er bare så sære.
  Ja vel? Jeg satt framoverlent, med samlede hender, tett innpå og klar for sladder. Er de det?

Historien føles som en "lukket rom fortelling" hvor det meste foregår innen kostskolen Kildas miljø. De to etterforskerne intervjuer de åtte jentene flere ganger, og seg i mellom går de gjennom det de har hørt. I tillegg får vi handlingen fortalt av jentene, så det hele følges detaljert, og det føles på kanten til klaustrofobisk.

Ikke før godt over halvveis begynner jeg å våkne fra døsen lesingen har satt meg i, og det er når Frank Mackey inntar scenen. Jeg lar meg imponere av spenningen mellom Stephen Moran og Frank Mackey, og dialogen som utspant seg under avhøret av Holly.

For meg ble Flokkdyr hakket for ordrik, det er mye ungjentedramatikk etterhvert, og hadde boken vært strammet inn med et par hundre sider, hadde jeg nok opplevd større leseglede. Historien finnes ikke spennende, men jeg lot meg imponere av teknisk litterære detaljer som fiffige setninger, gode dialoger mellom etterforskerne, og et plott som er finurlig satt sammen.

Hva legger du mest vekt på når du leser krim, høyt spenningsnivå eller at boken er godt skrevet??


Bjørnebok likte denne mye bedre enn meg!


21 kommentarer:

  1. Tack för smakbiten, har inte läst krim på länge. Ha en fin söndag!

    SvarSlett
  2. Denna läste jag för något år sedan. Tycker den är den bästa i serien, även om den är alldeles för lång 🙂

    SvarSlett
    Svar
    1. Som du ser av min lille omtale blir jeg ikke helt enig med meg selv, kjekt at du har lest og likte den godt :)

      Slett
  3. läste något av French för länge sedan. jag tyckte om boken, men sedan har jag inte läst flera. jag vill nog gärna att även en kriminalroman är välskriven

    SvarSlett
    Svar
    1. Er det nok at språket og plottet er imponerende sånn teknisk sett, hvis spenningen uteblir?

      Slett
  4. Fin omtale - og takk for link.
    Ser vi er enige i mye - at språket er bra og at boka er for lang.
    Når det gjelder spørsmålet ditt så vet jeg ikke helt hva jeg gjør. Er spenningsnivået høyt blir jeg som oftest revet med. Men jeg har lest bøker der språket har vært så svakt at det ødelegger mye av spenningen.
    Men uansett - det er heldigvis mange som er gode på begge deler. Det er vel derfor vi leser så mye som vi gjør?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja takk begge deler er helt klart å foretrekke. Tenker at denne ikke hadde blitt dårligere om hun hadde gått litt raskere frem. Spenning er vel ikke et must i krim, hvis leseren støttes av et tydelig ønske om å få vite hvem som gjorde det, tenker jeg.

      Slett
  5. Interessant. Dette var krim jeg ikke har hørt om før, men jeg ble litt nysgjerrig. Det er dessverre ofte sånn at bøker blir for ordrike og lange. Men de kan jo være gode for det.
    Jeg har lest Skogen av Tana French, men den falt jeg ikke for. Det er imidlertid lenge siden hun ga ut den og kan ha blitt en meget bedre forfatter siden :-)
    Ha en riktig fin søndag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har hørt flere si at denne er hennes beste, så det kan stemme med dine tanker om Skogen. Noen skriver seg bedre, men jeg har også opplevd at noen skriver seg tammere, det er akkurat som de går tom (eller jeg går lei, hvis de ikke fornyer seg)

      Slett
  6. Spänningen är nog viktigast, men visst är det irriterande om man får känslan att man läser minst hundra sidor "i onödan". Tack för smakebiten!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vel for spenningen en velger krim innimellom, en tåler litt usannsynligheter og vil ikke at spenningsnivået skal bli borte i lange oppvekstskildringer etc. :)

      Slett
  7. Tana French er en av mange spenningsforfattere som skriver godt og spennende - men det blir for mye, for mange ord, for mange sider.
    Det har vært en trend med lange tykke krimbøker. For meg går det ofte på bekostning av spenningen.
    Når jeg leser en bok for spenningen er ikke språket så viktig. Det finns forfattere som beherkser både spenning/ god litterarur - men jeg leser ikke King/Child/Coben osv for språket - men for å bli underholdt.
    Og der har jeg omsider kommet til problemet mitt med French. Hun skriver godt, men klarer ikke å opprettholde spenningen og jeg blir ikke underholdt

    SvarSlett
    Svar
    1. Mine tanker spot on :) Jeg tåler ganske mye av språklige svakheter så lenge spenningen er på topp. For mange skildringer av alt mulig er en kraftig brems.

      Slett
  8. tack för smakbiten! Den har jag inte läst!

    SvarSlett
  9. Har inte läst den boken. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  10. Har läst en annan bok av författaren, för ganska länge sen. Minns att jag gillade den.Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  11. Känner igen författarnamnet men läser så sällan krim. Irriterande om man upplever att boken är för lång och därmed blir seg att läsa. Tack för smakbit

    SvarSlett
  12. Har bara läst en enda bok av författaren. Tack för smakbiten.

    SvarSlett
  13. Tana French är en sådan författare som jag flera gånger tänkt att jag borde läsa något av. Men det har inte blivit av.

    SvarSlett
  14. Denne var ny for meg. Takk for smakebiten.

    SvarSlett