Oppsummering av lesemåneden oktober

Det har ikke blitt oppsummering på noen måneder, jeg har rett og slett ikke giddet, men i dag fikk jeg lyst å bruke litt tid på dette. Jeg blir like overrasket hver gang jeg kopierer ut den aktuelle måneden fra årsoversikten Litt mye ble det, men så har oktober vært litt av en lesemåned. Fire av bøkene har jeg skrevet om men ikke publisert enda, det kommer.

Jeg har ikke lest 1001-boken min i oktober. Den ble bestilt og hentet, til og med begynt på, men en haug med ferskinger krevde oppmerksomhet, så da ble den levert tilbake. Dikt og barnebøker har jeg heller ikke lest, det vil jeg prøve å gjøre noe med i november. 

Dette leste jeg i oktober: 

1. Rebecca Wexelsen - Jeg er ingen - 5
2. Helga Flatland - Etterklang - 5
3. Matias Faldbakken - Stakkar - 4
4. Veronica Henry - Drømmehuset - 3
5. Atle Nielsen - Mord og kjærlighet - 4
6. Trude Marstein - Egne barn - 5
7. Jon Michelet - Skogsmatrosen - 5
8. Vigdis Hjorth - Femten år - 6
9. Eva Fretheim - Dronningland - 5
10. Roy Jacobsen - De uverdige - 4
11. Staalesen og Heske - Fortellingen om Barbara - 5
12. Ida Hegazi Høyer - Kirurgen - 5
13. Jan-Erik Fjell - Cassandra-saken - 5
14. Jon Michelet - Skytteren - 5
15. Ørjan N. Karlsson - Det siste stykket hjem - 5
16. Anna Gavalda - Eg elska ho - 4
17. Igort - De ukrainske notatbøkene - 6
18. Ingeborg Arvola - Kniven i ilden - 5
19. Monika Steinholm - Ikke la de døde komme hit - 5

Romaner: 13

Krim/spenning: 4

Ungdom: 1

Tegneserie: 1

På kulturfronten ble det tid til dette: 

Vi var midt i oktober før første kulturting, da så jeg Lasarus, stykket om David Bowie, for andre gang. Jeg var på et foredrag på Kode om maleren Hans Dahl, det var forfatteren av verdens første biografi om denne Dahl som formidlet. Boken kommer i 2024.
Jan Eggum var 70 år tidligere i år, og mange av oss bergensere feirer ham med musikalen En natt forbi. 

Vi feirer også Bob Dylan i år, det er 60 år siden han debuterte, og i den anledning har professor Eivind Aadland skrevet boka Dylan og diktet, jeg var på lanseringen og ble begeistret, men boken er svær så det spørs om jeg kommer til å skaffe meg den.

Siste stunt denne måneden var Det Vestnorske Teaterets oppsetning av Alle fantastiske ting med Henrik Mestad. Det jeg trodde skulle være tull og tøys og feelgood, hadde en temmelig alvorlig tematikk, så det gikk rett hjem hos meg.

Neste lesemåned skal jeg lese to julebøker, jeg gleder meg allerede, har du noe spennende på planen for november? Jeg gleder meg i alle fall til å lese bloggene, som jeg så gjerne følger og får tips fra ☺

De ukrainske notatbøkene av tegneserieskaperen Igort

Med krigen i Ukraina har det dukket opp mange bøker, som handler om dette landet. Det var ikke det som fanget min interesse for De ukrainske notatbøkene, men det faktum at dette er en tegnet reportasje. Jeg har tidligere med hell lest tegnede versjoner av romaner og sakprosa, og var nå klar for noe nytt. Boken tar for seg grunnlaget for konflikten i Ukraina, og landets ukjente fortid, men handler ikke om krigen som foregår nå. Ikke gå glipp av denne!

Forlaget om boken:
I De ukrainske notatbøkene samler den italienske tegneserieskaperen Igort minner fra dramatiske perioder i Ukrainas historie under Sovjetunionen, minner om terror, forfølgelse og gulag. 

Her fortelles blant annet historiene til to kvinner som overlevde Holodomor. Holodomor var en planmessig utført utsulting av det ukrainske folket i 1932–33, en grusomhet i fredstid under Stalins styre, som kan ha kostet opptil sju millioner mennesker livet. 

Fortalt gjennom intervjuer med mennesker som levde gjennom denne tidsperioden, tegner Igort et opprivende bilde av sult og grusomhet under sovjetisk styre. 

Boken levendegjør de kollektive erfaringene til tusener av usynlige protagonister, og den hjelper oss å forstå situasjonen i et land der en urovekkende nåtid har erstattet den stalinistiske arven. Uunngåelig ender boka opp med å søke svar på spørsmålet vi fortsatt stiller oss: Tretti år etter sovjetmurens fall, er det store sovjetiske eposet av enorme felles forhåpninger og umåtelige tragedier fortsatt et uavsluttet kapittel? 

Tjue år etter murens fall befinner Igort seg i Ukraina. Han prater med folk, lytter til deres historier, og noterer. Damen på forsiden av boken heter Serafima Andrejevna, hun var åtti år da Igort møtte henne. Historien hennes starter i den lille landsbyen Usjiska Zjytomyrskaja i 1928. Da Serafima var fem år startet hungersnøden, og det er denne som er protagonisten i tidsvitnenes historier.

Dette er ikke en oppramsing av likelydene historier, Igort tar oss med til hendelser ti år tidligere, når Josef Stalin i sitt ambisiøse industrialiseringsprosjekt fremprovoserte en hungersnød, for å straffe de ukrainske kulakkene. Disse menneskene var småbønder som eide sin egen lille jordlapp, og som nektet å gå med på kollektiviseringen av landet.  

Mannen på forsiden av boken heter Nikolaj Vasilievitsj. Hans historie starter i 1926, og skildrer en oppvekst i fattigdom og armod. Vi følger ham helt frem til 2008 da Igor gjør opptakene som utgjør denne historien. Det er hjerteskjærende lesning, blandingen av tekst, dialog og utrolig fine illustrasjoner, gjorde dette til en heftig lesestund.

Jeg leste disse tallene høyt noen ganger for meg selv, før omfanget av ugjerningene gjort mot disse menneskene og samfunnet deres virkelig sank inn:

        1928:     5.600.000 småbønder i Ukraina

        1934:    149.000 småbønder igjen

Menneskene forsvant nok ikke, men ble satt i en situasjon hvor de ikke kunne ta vare på seg selv, og var prisgitt staten. Boken tar oss også med til Tsjernobyl, og gir lettfattelig kunnskap om den politikken som ble ført gjennom tidsepoken denne journalen tar for seg.

Jeg noterer meg at Norge ikke var med på listen over land som anerkjente Holodomor (hungersnøden) som en forbrytelse mot menneskeheten....

Igort er en fremdragende kunstner, hans strek gjør sterkt inntrykk på meg. Vekslingen mellom å dokumentere, altså være tydelig i sitt budskap, og overlate tolkningen til leseren gjør denne boken unik i mine øyne. Om du er opptatt av strukturer i samfunnet, eller om det er kunsten som interesserer deg, så er dette en glimrende mulighet til å motta sanseinntrykk både for hode og hjerte - boken anbefales på det varmeste!

De ukrainske notatbøkene er den første av flere bøker i en serie dedikert til landene i det tidligere USSR. Igort (Igor Tuveri) tilbrakte nesten to år i Ukraina, Russland og Sibir rundt 15 år etter murens fall for å samle inn vitnesbyrd fra sovjettiden. Med fokus på formidling har den italienske forfatteren 13 grafiske utgivelser bak seg, De ukrainske notatbøkene er den første som er utgitt på norsk, håper det kommer flere, for dette var fin lesning.

Beklager litt dårlig gjengivelse av bilder fra boken, vet ikke hva som skjedde denne gangen, men vil påpeke at bildene har god kvalitet i boken.

Forlag: Pax

Utgitt: 2010/på norsk 2022

Sider: 176

Kilde: Leseeksemplar

De uverdige - ny bok fra Roy Jacobsen

Etter å ha fulgt Roy Jacobsen sin serie fra Barrøy, De usynlige, Hvitt hav, Riegels øyne og Bare en mor, var jeg nå spent på hvordan det ville bli å befinne seg i Oslo i en av hans bøker. 

Forlaget om handlingen:
I Roy Jacobsens roman De uverdige følger vi en gjeng gutter og jenter fra en bygård på østkanten i Oslo under den tyske okkupasjonen. De lever i fattigdom, men bidrar på kreativt vis ved å svindle, stjæle som ravner, forfalske dokumenter og begå omfattende innbrudd. De kvier seg heller ikke for å utnytte fienden.

Med denne barneflokken tegner den prisbelønte forfatteren et brutalt ærlig og varmt portrett av et miljø, en tid og en hverdag som til nå har vært nær sagt fraværende i krigshistorien. 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 288
Kilde: Leseeksemplar

Carl, Olav og Roar, tre kompiser som sammen med flere nabolagsunger skaffer seg det de trenger, mens de også frembringer mat og nødvendigheter til familiene sine. De stjeler sykler som de fixer opp og selger, Carl går med avisene, og fyller den tomme avissekken med koks på vei hjem. Mammen som alle kaller mor i huset, spør aldri hvordan koksbingen fylles opp, men stilltiende bruker av forrådet.

Hadde det ikke vært for eplene i villahagene og brødet Carl napper med seg hjem, så hadde det vært smått om stell hjemme. Når Carl har solgt tyvegods, går han innom butikkene hvor mammen har kritet, og gjør opp for henne. Når noen spør henne hvor de har fått penger fra, blir hun akutt tunghørt. 

Far forsvinner ut av bildet, men legger igjen en beskjed til Carl om å oppsøke den tyske forlegningen i nærheten. Beskjeden var kryptisk, men etter hvert greier Carl å finne ut hva det var faren ville at han skulle gjøre.

De uverdige tar oss med tilbake til en tid hvor barn, og også voksne holdt seg med gjengen sin. De småkriminelle hadde sine territorium, og de fant trygghet i gjengen. Hver og ens personlige historie bar de utenpå, men nøden knyttet dem sammen, så det finnes også mye kjærlighet og samhold her.

Romanen beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen. Det er en neddempet oppvekstskildring dette her, noe min leseopplevelse også bar preg av, da den var litt "seig". Historien er absolutt velskrevet, Roy Jacobsen briljerer med sin kunnskap og innsikt, men romanen gjorde ikke like stort inntrykk på meg, som det andre jeg har lest av ham.

Cassandrasaken av Jan-Erik Fjell

Serien om Anton Brekke er med Cassandra-saken oppe i ni bøker. Vi ble først kjent med Brekke i 2010 med Tysteren, jeg ble superbegeistret og har fulgt serien siden. Årets utgivelse sto ikke tilbake fra de andre, velskrevet og spennende som den er
- jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen: 
Cassandra Gran blir funnet drept i sin egen leilighet. Gjerningsmannen blir raskt identifisert og dømt. Et år senere oppsøker søsteren hans den tidligere kriposetterforskeren Anton Brekke og ber om hjelp til å bevise brorens uskyld. Anton er skeptisk, for broren var den perfekte gjerningsmannen. Det måtte være ham. Eller ... måtte det egentlig det?

Parallelt etterforsker Magnus Torp drapet på småbarnsmoren Sunniva Nylund. En tilfeldighet fører de to tidligere kollegene på samme vei mot en felles morder.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2022
Sider: 334
Kilde: Leseeksemplar

Anton er sen til sin avtale med NAV. De seks knivstikkene han tok i mot for 18 måneder siden, har gitt ham to døde fingre og en kranglete rygg. Etter femten år som drapsetterforsker hos Kripos er han nå skvist ut av politiet, men sitt gode rykte har han ikke mistet, så Rikke Viken finner frem til ham.

Magnus Torp, Brekkes tidligere underordnede etterforsker drapet på en annen ung dame. Magnus og Anton har holdt kontakten, nå møtes de, og snart samarbeider de igjen. 

Historien er lineær men i korte sekvenser blir vi tatt med tilbake i tid. Vi får høre om en forferdelig brann, hvor to unge brannmenn er med på å redde barn ut av et overtent hus. Denne scenen er formidabel, jeg nær sagt bet meg fast i boken mens det sto på. Grunnen til tilbakeblikket får vi snart vite, når vi hører hvem det var de reddet fra flammene. 

I Drøbak blir vi kjent med gamlemor Ruth Brun som leier ut en etasje i huset sitt til en mann, som i stedet for husleie skal hjelpe henne med forskjellige tjenester. 

Vi hører også om rektoren på Steinerskolen og om verten på puben Tørst i Moss. Til tross for at jeg ikke ser på, eller leser om truecrime, så var podkastverten Kristian en av karakterene i persongalleriet jeg likte godt å følge med på. Det var artig å "høre" hvordan han jobbet, og hvor spennende det kan være å lytte til en sånn sending.  

Som du skjønner her er mange innspill i denne historien, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Jan-Erik Fjell har en lett måte å skrive på, litt ordspill og litt flåsete dialog, som fikk meg til å humre. I tillegg møter vi Marita Olsen den NAV ansatte, som skal prøve å få Anton Brekke ut i jobb igjen, samtalene deres er egentlig ikke noe å le av, men morsomt er det.

Første del av historien gikk litt i sambatakt, men når vi passerer halvveis øker actionnivået betydelig. Hos oss ble søndagsmiddagen utsatt en time, for det var ikke snakk om å legge fra seg boken før den var lest ferdig. Ønsker du deg litt spenning i tilværelsen, fixer du det lett med Cassandrasaken ☺

Dronningland av Eva Fretheim

Da jeg leste at Eva Fretheims krimdebut gir oss en historie litt utenom det vanlige, slo jeg til. Jeg har ikke finregnet på antallet, men tenker at når Tiden gir ut krim, stemmer det nok at den har noe spesielt ved seg. 

Forlaget om handlingen:
En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

I nåtid sitter barnehageassistenten May-Britt død i bilen sin, men måten denne historien blir fortalt på, gjør at vi også blir kjent med den levende damen. Hennes forhold til Jarle Svartskog, gjorde at hun hang litt på gården hvor de bor og jobber. Det gjør også Unn, som hang seg på Jonny, og ble boende etter at forholdet tok slutt. 

Unn driver med birøkt i skogen, det er kjekt å lese om denne aktiviteten, som har noe truende, men også magisk over seg. Vi befinner oss på landet, noe som preger historiens estetikk. Leseren får nyte stillhet, og synet av nattsvermere, måneskinn og øde skogstjern. Mens disse flotte naturskildringene plukker ned alt forsvarsverk, blir vi lurt inn i scener, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en. 

Plottet er godt puslet sammen, du ser ikke løsningen før mot slutten, og til min store glede var ugjerningsmannen der hele tiden. Flere kandidater ble presentert på en troverdig måte, det lille vi får høre om den tøffe gjengen som Jonny og Jarle holder seg med, setter fantasien i sving.

Dronningland er velskrevet til tusen, med en historie som presenteres på en ryddig måte. Kapitlene er korte, og har en driv som gjør at leseren ikke har lyst å legge ned boken. Persongalleriet består av troverdige karakterer, flere har personlige historier som preges av utenforskap, sorg og savn, som vi blir kjent med etter hvert. Spenningskurven er ikke spesielt bratt, historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

Jeg vil ikke røpe mer om selve krimplottet, for lesegleden ligger jo i overraskelsene, så den gleden skal du få beholde. Jeg anbefaler boken gjerne videre ☺

Henningbokhylle og Hverdagsnett har også lest og likt boken.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 292

Kilde: Leseeksemplar

Femten år av Vigdis Hjorth

Oppvekstromaner står ikke øverst på ønskelisten hos meg, men det gjør definitivt Vigdis Hjorth. Sannhet og løgn har vært tema i flere romaner jeg har lest i høst, så jeg var spent på å følge tematikken videre, denne gang med Vigdis Hjorth som budbringer. 

Forlaget om handlingen:
Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.

Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.

Forutsigbarheten som ligger i rytmen, som Paulas tilværelsen er preget av, gir henne trygghet. Så blir omstendighetene endret og omgivelsene hennes får et annet utrykk. Lyspæren i kjelleren, klesrullen på vaskerommet og kottet med eplene, alt får en ny betydning for Paula når hun begynner å se på moren med andre øyne.

Begynnelsen på romanen er preget av detaljer, et utall hverdagslige gjøremål er med på å skildre en lykkelig barndom. Lillebror Lasse, å så stor flink gutt, mens storesøster står lojalt sammen med mor i alle dagens gjøremål. Paula blir en observatør og en tenker, som gjerne går litt for seg selv. 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut i begynnelsen, syntes at dette var en litt barnlig historie uten brodd. I tillegg minnet skrivestilen meg om Jon Fosse sine evinnelige gjentakelser, og noe med setningsoppbyggingen irriterte meg. 

Det tok ikke lang tid før alle mine betenkeligheter ble gjort til skamme. Når Paula er med Karen hjem, opplever hun en helt annen stemning i bestevenninnens familie, enn den hun er vant til hjemme. Storesøster Elisabeth går siste år på Kristelig gymnasium, og hennes strev og press fra foreldrene påvirker Paula. Det gjør også farens surmuling over manglende lønnspålegg, og å ikke bli respektert av sjefen. 

Familien er preget av anspenthet, gafler går i gulvet, glass veltes, hvordan skal Paula vegre seg mot foreldrenes følelser? hun opplever at hun går rundt med en vulkan inni seg, som holder på å våkne. Elisabeths stillhet øker trykket i rommet, der hun bebreider seg selv, skylder Paula på foreldrene, så hun bestemmer seg, for at hun ikke vil fortsette å være redd og mistenksom. 

Scenene som utspiller seg i sommerferieukene på Rødøy hos mormor er nydelig lesning. Jeg kommer for alltid til å se for meg de to vannene som ligner et åttetall, hver med en liten øy, hvor det vokser en kroket lav furu.

                Det var mange skjær i sjøen, og noen skjær kunne være en redning, og dette var et sånt skjær, kjente hun, som fikk noe til å flamme opp i brystet, brannen hennes til å brenne, og hun ville ikke slukke den. Hun kjente jordas våte tyngde og samtidig en het ild i sitt indre, og selv om den jordiske tilværelsen var et slags illebefinnende, elsket hun verden, sin fortvilelse medregnet, og å leve fikk hun bare èn gang, og derfor skjedde det som måtte skje og var avgjort.

Vigdis Hjorth greier med denne romanen å skildre formingen av et ungt menneskesinn på en formidabel måte. Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll. 

Sjekk gjerne ut omtalene på bloggene Jeg leser og Artemisias Verden

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar

Drømmehuset av Veronica Henry

Feelgood er ikke hverdagskost i min bokhylle, men siden Kindelen min var på utlån da denne dukket opp, satt jeg meg ned med den. Historien har virkelig hjertet på rett sted, jeg kom meg gjennom utfordringen det er å lese utenfor komfortsonen, uten varige men.

Forlaget om handlingen:
Villa Høstmåne er det perfekte drømmehuset. Huset, som ligger i den lille engelske landsbyen Peasebrook, har vært i familien Willoughbys eie i mer enn femti år. Nå må eierne selge det elskede huset, og til det får de hjelp av eiendomsmegler Belinda Baxter.

For Belinda er det å selge hus som å selge drømmer, og nå er det hennes oppgave å finne en familie som igjen kan fylle huset med kjærlighet, vennskap og barnelatter. 

Men salget av Villa Høstmåne avdekker en rekke familiehemmeligheter, og samtidig som Belinda blir kjent med en fargerik og hjertevarm familie, må hun også ta oppgjør med sin egen vanskelige fortid.

Hjertevarmt og vakkert tenker jeg er de to superlativene som passer best til denne romanen. Den tar oss med til en liten landsby i sørengland, til en familie som vi møter i to forskjellige faser i livet. 

I nåtid møter vi eiendomsmegleren Belinda, som skal selge den vakre eiendommen som har vært Sally og Alexander sin i flere generasjoner. De er ikke så veldig gamle, men Alexander har fått en sykdom som gjør at de vil finne noe enklere.

1967 er året den tidligste historien starter, her er Sally en ung jente som lever livet i London. Hun jobber som cocktailvertinne på en klubb, og den natten hun skjønner hvilken type klubb hun er ansatt hos, får hun fyken når hun ikke vil gå med en kunde som vil ha henne. På vei hjem ramler Alexander om kull foran henne, og plutselig befinner hun seg i Villa Høstmåne som reddende engel (eller hushjelp) for familien hans.

Det er lenge siden jeg har lest denne typen roman, og jeg må innrømme at jeg nå ble minnet på hvorfor. Det ultrakoselige passer meg rett og slett ikke lenger. Her var det ingen friksjon, ingen overraskende avsløringer og ingen dramatikk av noe slag. Jeg kjedet meg ikke da jeg leste, men var utålmodig etter å bli ferdig. 

Smakebiten fra boken valgte jeg ved å åpne boken på en tilfeldig side og ta det som traff øynene. Her møter vi Margot, forfattermoren til Alexander som ikke får sin mann Dai med seg på fest:

            Det er bare kjedelige mennesker som kjeder seg, sa Margot bestemt. Og jeg har gitt deg tilbudet. Det er ikke for sent til at du kan ta deg et bad og bli med meg.
            Jo, det er det. Det vil ta altfor lang tid.
Margot sukket og himlet med øynene. Jenter, ikke gift dere med en mann som ikke vil bli med i selskap. Jeg har ikke ord for hvor lei jeg er av det. 
            Sally krympet seg. Hun hadde registrert at Margot kunne være ondskapsfull. 

Er du glad i å lese om sterke familiebånd, om mennesker som yter sitt beste og får til det de setter seg fore, så er dette en koselig historie å sette seg ned med i høstmørket.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2022

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar