søndag 7. februar 2021

Ingen - dikt av Alice Oswald

I Morgenbladet kunne jeg lese at Alice Oswald (f:1966) er en av Storbritannias høyest anerkjente poeter. Siden debuten i 1996 har hun utgitt åtte diktsamlinger og mottatt omtrent like mange priser, og for tiden besitter hun den tradisjonstunge stillingen som Oxford Professor of Poetry - som den første kvinnen noen sinne. Ingen ble gitt ut på norsk, som den første oversettelsen av hennes prosa til norsk (nynorsk), og siden den havnet hos meg samtidig som jeg leste om den i avisen, måtte jeg prøve meg.

Forlaget om diktsamlingen: 
Ingen er ei havbok, der tid og lagnader og menneskeliv speglar seg i denne alltid omskiftelege materien som vi kallar vatn. Forteljingane kring Odyssevs og Agamemnon dannar eit ekko-rom for desse dikta, og røysta som talar, er vind-gjennomblåsen og vasstrekt. Ho tilhøyrer havet sjølv. Eit hav som er like urgamalt som det er samtidig.


Men dette er havet
framleis med ryggen vend mot meg
med sitt kjøt av tusen andlet der alle snur seg bort
og kven kan skilje denne
røysta mllom røyster

        lytt

Det er Paal-Helge Haugen som har gjendiktet dette verket til norsk, noe jeg tenker er litt av en bragd. Han gir oss også en kort introduksjon til Oswalds andre utgivelser, og en "forklaring" på dette diktet. Jeg leste dette først, kjenner historien om Odyssevs og Agamemnon og følte derfor at jeg var godt forberedt til å sette i gang med lesingen.

Ingen er et dikt det tar tid å komme gjennom, for ikke bare byr den manglende tegnsettingen på utfordringer, men setningsstrukturen hjelper ikke alltid til med flyten, eller er det nynorsken? ikke vet jeg. Men, som jeg erfarte sist jeg leste dikt, så gikk det mye lettere ved andre gjennomlesning, og jeg erkjente at dette diktet kanskje blir skrytt opp i skyene av dem som leser bedre enn meg, for det er noe her, som jeg ikke greier å gripe fatt i.

Diktet ga meg egentlig ingenting annet enn ekkoet av den manglende følelsen av mestring. Jeg er glad for å ha lest det, og fornøyd med å ikke ha slengt fra meg boken, før jeg har skrevet noen ord om min leseopplevelse. Ønsket om mer Odyssevs henger igjen, så litt har det inspirert meg. 

Jeg fryder meg hver gang jeg hører om at en stilling eller rolle for første gang i verdenshistorien er besatt av en kvinne. Endelig, og godt jobbet tenker jeg da. Sender derfor Alice Oswald en high five her fra skrivepunktet (som Bjørnstad ville sagt). 💪 


fra side 74

Kven er det som seier slikt det er berre tidevatnet
rennande som eit rykte over havbotnen eller
kven er det som teier still
når ringen til nokon på handa til ingen
søkk som eit auga inn i mørkret
og vinden fell
og vatnet skrik

kven er det som talar seier ho
min ven
kven er det som vaktar meg attom dine augelokk

Les gjerne den flotte omtalen til Beathes bibliotek!


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019/nå norsk 2021
Sider: 93
Kilde: Leseeksemplar

Den andre kvinnen av Therese Bohman

Therese Bohman bor i Stockholm og jobber som forfatter og kulturjournalist. Jeg har tidligere lest hennes roman Aftenland, og likte den godt, så da Kleppanrova i forrige uke minnet meg på Den andre kvinnen, heiv jeg meg rundt. Boken ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, har du lest den? 

Forlaget om handlingen:
Hun jobber på kantinen på Norrköbings sykehus, står lengst ned i hierarkiet, etter legene, sykepleierne og hjelpepleierne. Hun vet at hun ikke hører hjemme der, at hun er akslet for noe større. Hun skal bli forfatter, flytte et annet sted og leve et helt annet liv.

En dag kommer hun i snakk med overlege Carl Malmberg og han tilbyr å kjøre henne hjem. Det blir starten på en lidenskapelig kjærlighetshistorie mellom en gift mann og en elskerinne som drømmer seg bort.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014/på norsk 2017
Sider: 176
Kilde: Lånt på BookBites


Den navnløse hovedpersonen er en ensom ung kvinne som jobber på sykehuset, mens hun tar et litteraturstudium og drømmer om å bli forfatter. Jeg frydet meg over de mange henvisningene til Raskolnikov, som hun kaller kjellermannen, og hennes ønske om at han var i studiegruppen hennes. Hun føler alle kvinnefellesskap som klaustrofobisk og kveldende, og at sånne søsterskap tvinger henne til å gi avkall på seg selv. 

Vi får presentert mange av hovedpersonens tanker og følelser om feminisme og moralisme, så selv om vi ikke kjenner hennes navn eller bakgrunn, blir vi fort kjent med hvem hun er, og hvordan hun vil fremstå. Den eneste hun tilsynelatende har kontakt med er venninnen Emelie, men de to blir uvenner over en diskusjon om hvorvidt det er ok å gå inn i et forhold til en gift mann. 

Når hun finner ut at Emelie har snakket om henne med kjæresten sin, blir hun rasende, ikke skuffet eller lei seg men, befriende rasende. Hun fnyser av Emelie, som er så opptatt av teorier og strukturer, at livet hennes består i å navigere rundt dem, med skylapper på. Teoriene kan hun bruke i sin feministiske tekstanalyse, men å leve etter teoriene, er i følge hovedpersonen respektløst overfor livet. 

Dette er et av flere avsnitt jeg leste om igjen, for denne romanen er full av flotte observasjoner, som gir meg innsikt til å rydde, også i mitt eget kaos. Historien er ganske sensuell, men Bohman stopper akkurat i tide, og lar leseren avslutte filmen som spilles inni hodet selv. 

Det gjør godt å lese om denne jenta som uttaler sine mørkeste tanker, hun innrømmer for seg selv at hun føler seg mindre verdt når hun må jobbe på kjøkkenet med en jente som er utplassert fordi hun trenger arbeidstrening. Tanken på at den smarte (henne selv) og den langsomme, gjør akkurat den samme jobben, plager henne. Flere hendelser på kjøkkenet bygger oppunder at hovedpersonen vår føler seg smartere enn kollegene sine, hun ER jo det, men det er ikke stuerent å gi uttrykk for det noe hun heller ikke gjør)

Carl ber henne med på vernissage en kveld, og når hun spør hvilken dresskode som kreves gir han henne noen penger. En liten smakebit:

          Han ser på meg, fortsatt med det lille smilet sitt. Han har aldri sett ned på meg, tenker jeg. Han synes ikke at jeg er ekkel som har en dårlig jobb. Jeg liker ham for det. Jeg er ikke akkurat takknemlig, men jeg liker det. Jeg tenker at det er uvanlig. Jeg tenker på Niklas` lille mine av vemmelse da jeg fortalte ham om jobben min. For akkurat slik han er bevisst viktigheten av kvinners seksuelle frigjøring, men aldri ville hatt en kjæreste, som faktisk så ut til å være seksuelt frigjort, er han bevisst på begrepet klasse. Selv om han med bekymret mine kunne ha diskutert det på en fest, ville han åpenbart aldri vært sammen med noen som har en jobb han synes er utiltalende. Han pleier å bruke det ordet, utiltalende. 


Jeg vil ikke si noe om hvordan historien fortsetter og ender, for en intrige bygges opp og begivenhetene som følger blir ganske nervepirrende. Therese Bohman skriver sabla godt, historien engasjerte meg til tusen, og de mange akademiske betraktningene hvordan vi er i verden, var en fornøyelse å lese.

Bohman har gitt ut tre bøker, nå har jeg lest to av dem, og kan bare håpe på at forlaget oversetter debutromanen hennes fra 2010, Den druknade.

lørdag 6. februar 2021

Stolthet og fordom av Jane Austen

En smule påvirket av boken Fra Shakespeare til Knausgård, går jeg i gang med denne boken, som jeg iherdig har unngått i alle år. Mine fordommer mot engelske 1800-talls "dameromaner" var skyhøye, så jeg var glad da BookBites kunne hjelpe meg i gang med de  459 sidene.

Om boken: 
Romanen om søstrene Bennett og deres vei mot ektestanden er Austens aller mest populære gjennom tidene. Historien om den smarte og selvstendige Elisabeth og hennes Mr Darcy har vært til begeistring for generasjoner av lesere, og er en av litteraturens mest legendariske kjærlighetshistorier.

Hun begynte å skrive på romanen i 1796, og var ferdig et år etter. Boken ble først utgitt i 1813 som Jane Austens andre roman. 

Hovedpersonen i denne historien er Elisabeth, den nest eldste av de fem Bennet-døtrene. Denne familien er av øvre middelklasse, bosatt utenfor landsbyen Meryton i Hertfordshire, ikke langt fra London. Ingen av søstrene har en frier når vi møter dem, men alle er i mer eller mindre gifteferdig alder. Du kan jo bare tenke deg kakofonien når denne gjengen stemmer i, sammen med sin mor (som tar helt kaka) - det er mye hva om, og tenk hvis.... 

Elizabeth skiller seg ut ved å ikke være glad i å spille, synge, brodere eller annen kvinnelig tidtrøyte, hun er en liten smarting, og akter ikke å gifte seg for annet enn kjærlighet. 

Det har seg nemlig sånn at Longborn, som er godset de bor på, tilfaller farens nevø når han dør, så det er viktig for foreldrene (les: mor) at alle døtrene blir standsmessig gift. Elisabeth får faktisk et frieri fra denne fetteren, som hun takker nei til, hvorpå han en uke senere får ja fra hennes beste venninne. 

Mye dramatikk i begynnelsen her, men Mr. Darcy da? tenker du kanskje, for er du på samme Jane Austen-nivå som meg, så er vel han den eneste du har hørt om? Han er med fra begynnelsen av, som en venn av den nye leieboeren på godset ved siden av. Men, han er en skikkelig surpomp, som ikke vil snakke eller danse eller smile, og Elizabeth skal jaffal ikke gifte seg med ham.

Nok om handlingen, de fleste har nok lest boken for lengst. Jeg har prøvd før, men det ble for mye kakling for min smak, takket være lydbok kom jeg meg gjennom, og merker at jeg har knekket en kode, for dette ga nok mersmak til at jeg har håp om å komme meg gjennom begge Bröntesøstrene også.

Veien frem til evig lykke er spekket med mye dramatikk. Unni Jorveit som har lest inn denne boken, gir gass når hun leser Mrs. Bennets direkte tale, så jeg må temme smilene som bryter ut av ren skrekk. Romanen er handlingsdrevet til tusen, og leseren får med Stolthet og fordom en gylden anledning til å lære den kvinnelige halvdelen av 1800- tallets øvre middelklasse bedre å kjenne. 


Therese G. Eides treffende illustrasjon til boken som jeg ikke trenger å nevne navnet på flere ganger 😍


Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:
 
Herr og fru Bennet har fem døtre.
Heldigvis blir nesten alle gift.

fredag 5. februar 2021

Ikke bare appelsiner - debutromanen til Jeanette Winterson

I forbindelse med Shakespeareprosjektet mitt, leste jeg Jeanette Wintersons gjendiktning av Shakespeares stykket Vintereventyret, Et gap i tiden, som kom ut i 2016. Winterson brakdebuterte med Ikke bare appelsiner i 1985, en prisvinnende roman som fikk mye oppmerksomhet. Leser du om Jeanette Winterson, så  vil du se at debutromanen er bygget på hennes egen historie, og tar opp viktige samfunnstema. 

Fra bakpå min versjon:
Hovedpersonen Jeanette er en våken og opprørsk tenåring som ved fødselen ble adoptert av en religiøs familie i det grå og monotone industrilandskapet i Nord-England. Snart er hun en del av en evangelisk vekkelsesbevegelse en liten jente som spiller tamburin for Jesus. 

Men etter hvert som hun blir eldre, oppdager Jeanette uortodokse sider ved sin seksualitet, med den følge at hele hjemmet går i oppløsning. Jeanette insisterer på å følge sitt eget hjerte og får med det en eksentrisk og rørende oppvekst.

Forlag: Oktober
Utgitt: 1985
Sider: 246
Kilde: Lånt på biblioteket


Da jeg åpnet boken ble jeg overrasket over å se innholdsfortegnelsen, det er ikke tvil om at vi skal innom religion på denne reisen. 

I Jeanettes mors liv er det ikke plass for verken blandede følelser, tvil eller nyanser, her er det ja eller nei, venn eller fiende. Mor oppdrar datteren som en av Guds utvalgte, og lar henne ikke gå på skole, før myndighetene setter foten ned. Mor kaller skolen for en "yngleplass", så når Jeanette skal ha sin første dag, gleder hun seg til å se med egne øyne, hva en yngleplass er for noe. 

Jeanette er flink og oppofrende, de har ikke mye å rutte med, men de fremstår ikke som fattige. Historien bærer med seg mange små episoder som en bare kan le av. Som når Jeanette plutselig må få ny regnjakke, og mor drar henne med inn på en bruktbutikk. 

Gjennom hele romanen dukker det opp små fortellinger, lignelser(?) som skaper stemning, men som ikke direkte bærer hovedhandlingen videre. Jeg undret meg over dette, men fant fort ut at det ikke gjorde noe "skade" for handlingen. 

Far er en anonym karakter, ikke så rart kanskje, så ivrig og begeistret mor er. En liten smakebit som belyser dette, og som til min store glede refererer til en klassiker jeg snart skal lese:

   Hvorfor giftet du deg med far?
   Hun så nøye på meg.
   Ikke tøys.
   Jeg tøyser ikke.
   En eller annen måtte jeg ha for din skyld, og forresten er han en bara mann, selv om jeg vet at han ikke er sånn at han trenger seg på. Men ta det rolig, du er viet Herren, jeg meldte deg inn på misjonsskolen straks vi fikk deg. Glem ikke Jane Eyre og St. John Rivers.
Hun fikk et fjernt uttrykk i øynene. 
   Jeg hadde ikke glemt dem, men det mor ikke visste, var at jeg hadde skjønt at hun hadde diktet om slutten. 

Når pastoren og menighetens eldste skjønner at Jeanette og venninnen Melanie er mer enn bare venninner, så er helvete i gang. De jager vekk venninnen, og Jeanette må få demonene drevet ut av seg. Heldigvis er Jeanette en jente med begge beina godt plantet på bakken, og med snakketøyet i orden. Hun kommer seg ut av knipene, og leseren får se at verden rundt henne er stort sett den samme, mens hun har landet i seg selv.

For en nydelig roman dette er, med god humor, intrigebygging og en intensitet som jeg aldri helt skjønte hvor kom fra, nøt jeg denne lesestunden. 


Takk til Augusta for glimrende lesetips!

torsdag 4. februar 2021

Faust - en klassiker av Johann Wolfgang von Goethe

Skal jeg lese alle klassikerne fra boken Fra Shakespeare til Knausgård, så må jeg også gjennom bøker, hvor jeg føler for å ta sats før jeg begynner. Faust er en av verdenslitteraturens største dramaer, og siden den dukket opp på BookBites, kom den raskere på leselisten enn planlagt. Det skulle vise seg at den var langt fra så tung/kjedelig/uforståelig som jeg hadde innbilt meg.

Store norske om handlingen: 
Faust, en lærd mann fra 1500-tallet som solgte sin sjel til djevelen (Mephistopheles) for å vinne erkjennelse, blir symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet. Denne sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets vesen og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet. Overfor det aktive, strebende mennesket har djevelen ingen makt; denne streben er den guddommelige gnisten i Faust. Fordi Faust aldri falt til ro i livet, vinner Gud kampen med djevelen om Fausts sjel.

Min versjon er det Andre Bjerke som har oversatt, og han gir oss også en fin introduksjon i begynnelsen. Boken starter med oversikt over kapitlene, leser du det nøye får du et visst innblikk i hva det går i. 


Teksten går på rim, og språket blir følgelig litt oppstyltet, men finner du rytmen i det, så vil oppmerksomheten din ta til seg humoren og spenningen. Skildringene av dagligliv blant vanlige mennesker sier mye om hvordan menneskene levde på 1500-tallet. 

Denne historien byr på engler, guder, ånder, djevler, mennesker og dyr i skjønn forening. De prater og forholder seg til hverandre på tvers av "etnisitet", noen av dem kan gjøre seg om til andre former, og noen kler seg ut, så det er duket for gjentakende forvirring. 

Det hele begynner med et vorspiel på teateret, og så en liten prolog med engler, herren og Mefistofeles i himmelen, før tragediens første del. Jeg har ikke ambisjoner om å detaljforfølge handlingen, for her er sceneskiftene mange, og antall karakterer likeså.

Faust og Mefistofeles henger sammen, sistnevnte ønsker å innta sjelen til Faust, men han er en rastløs mann som stadig gjør det rette, så djevelen får aldri has på ham. De går ute om natten, beveger seg utenfor byporten, og besøker en student på hans studerkammer. De besøker en kjeller i Leipzig hvor en gjeng ikke har mer å drikke, før de oppsøker Heksekjøkkenet for å få seg noe å spise.

Her er mye fyllerør, sang og skryt, Mefistofeles viser Faust hvordan bestialiteten åpenbarer seg og blendverk og bedrag blir tydeligere. Selv om jeg sitter stille og leser, så blir jeg nesten helt koko av alt bråket, for her er det mas og ohoy hele tiden.

Stykket er på shakespearesk vis delt i fem akter, og i andre akt møter vi sirener, nymfer, sfinkser og andre fabeldyr. Jeg gjenkjenner historier fra gresk mytologi, slaget om Troja, Ødipus og Odyssevs. Djevelen kan forflytte seg raskt så vi er både på Bloksberg og ved pyramidene. 

Så i tredje akt dukker Den skjønne Helena opp, datter av Zevs vet du, og Faust vil selvfølgelig ha henne. Hun bedårer menn til å gjøre onde handlinger, men etter at han har fått henne for en stund, forsvinner hun ned til Hades, guden for underverdenen. 

I fjerde akt er vi i høyfjellet. Faust, Mephistopheles og keiseren følger med på hærens fremgang i en krig. Faust klager på Mephistopheles moral, mens de står og ser på slaget.

Femte og siste akt, Faust er nå eldgammel og befinner seg i sitt palass. Mephistopheles ankommer med sitt velfylte skip, og Faust får besøk av fire kvinner: Mangel, Skyld, Bekymring og Nød, dette gjør nok underverker for Fausts integritet, for Gretche dukker opp igjen, og redder ham fra fortapelsen.

Vel, ikke ta handlingen for god fisk, det er i alle fall sånn jeg har lest og oppfattet stykket. Det var ikke vanskelig å lese Faust, siden teksten stort sett fløt lett på sine rim, men jeg har sikkert ikke fått med meg halvparten av hva det dreier seg om. Det var underholdene å finne spor av Edda og norrøn mytologi, latin og gresk mytologi. Her er flere henvisninger til Shakespeare og mange funfackts å humre over. Ved å lese kommentarene til sist fikk jeg vite at den nevnte "svensk frisyre" betyr kort hår, at "spanske støvler"  er et torturinstrument, og at ordet "furie" som vi kjenner, er en hevngudinne i romersk mytologi.

Det er ikke tvil om at kunstnere i gamle dager drev med gjenbruk. Kunstmalere kopierte andre mestere uten blygsel, og forfattere gjorde gjerne som Goethe gjorde med Faust, bygget teksten sin på allerede kjente sagn, og spedde på med det de kunne finne ☺


Johann Wolfgang von Goethe var en spennende mann å bli kjent med, følger du lenken kan du se at det ikke er en selvfølge at Goethe skulle bli forfatter, og at Faust skulle bli til. Dette stykket er skrevet i to deler, første del utkom i 1808, annen del etter hans død i 1831, men i dag leser vi dem som en bok.

Therese G. Eide har illustrert Janne Stigen Drangsholt sine klassikerskildringer, og til Faust har hun laget denne morsomme tegningen: 


onsdag 3. februar 2021

Overleverne av Alex Schulman

Svenske Alex Schulman er forfatter og journalist, han skriver for Expressen og har sin egen podkast som heter Alex og Sigge. Schulman debuterte som romanforfatter i 2007, og har siden da skrevet selvbiografisk, boken Glem meg, ble i 2017 kåret til Årets bok i Sverige. Overleverne handler om morens alkoholmisbruk, et tema han skriver om med stor innsikt.

Forlaget om handlingen:  
Tre brødre møtes for å spre asken etter sin mor ute ved landstedet der de tilbrakte barndommens somre. Ingen av dem har besøkt stedet på tjue år, og med årene har de glidd fra hverandre. Reisen ut dit gir dem mulighet til å nærme seg hverandre igjen, og til å forstå hva som skjedde den gangen de bare skulle leke, men ingenting ble det samme igjen.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 256
Kilde: Lånt på BookBites

Det var Beathes nydelige omtale av boken som fikk meg til å hive meg rundt å låne den. Romanen ble lest i en eneste jafs, for denne historien fenget. 


Beathe nevner en plott-tvist helt mot slutten, da jeg kom til dette punktet i romanen selv, skjønte jeg med en gang hva hun siktet til. Stiller meg like uforstående til dette som Beathe, og sier meg enig i hennes undring over dette. (klikk på lenken, hvis du vil vite hva det går i)

Romanen er delt i to deler som begge utvikler seg, i hver sin retning. Vi starter i nåtid med en hjerteskjærende scene med tre voksne brødre som gråter sammen, vi ser masse tårer og masse blod, og en politimann som ankommer "åstedet". Dette er slutten på boken, og vi følger de tre mennene i små hopp, bakover i tiden.

Vi får også skissert torpet som var de tre guttenes barndomsidyll gjennom mange år. Det er lett å se for seg bygninger og fruktbare omgivelser som godt kunne vært det gjestfrie og stille fristedet, disse guttene hadde trengt.

Gjennom korte kapitler hører vi vekselvis om foranledningen til dramatikken, som de tre voksne brødrene opplever innledningsvis, og barnas opplevelser av somrene på torpet. Guttene er mellom 7 og 13 år når historien starter, og vi følger dem frem til de er ungdommer alle sammen. Det er den mellomste gutten, Benjamin som er hovedpersonen. Han er en som plukker opp alle strømninger og er veldig var for humørskifter i familien. 

Benjamin søker seg nærmere alle sammen, der han registrerer og kontrollerer familiens lyder, mens Nils trekker seg vekk fra alle. Dreiningspunktet i romanen er foreldrenes alkoholkonsum, som støter barna vekk fra alt som kan ligne på nærhet og trygghet. 

Vi får ingen groteske scener hvor drikkingen får det til å gå over styr, for foreldrene fester ikke, og har aldri besøk, de "bare" drikker. De heller dagligdagse skildringene av late sommerdager gir romanen en nerve, for når vi også hører om hvordan Benjamin spesielt, men også de to andre reagerer på avvisninger og mangel på interesse fra foreldrene, så oppleves dette ganske sterkt.

Språket Alex Schulman bruker er nærmest lyrisk, med sine flotte observasjoner og de besnærende bildene som sitter igjen på netthinnen min. Han skildrer det magiske ved at ringer i vannet går innover, i stedet for utover, og stemningen øker når jeg leser om trærnes speilbilde i det klare vannet, som er opp/ned. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne romanen, både fordi den er så godt skrevet, og fordi skjebnen til de tre brødrene viser seg så godt i nåtidshistorien. Ved å skrive på denne måten får leseren se konsekvensene av foreldrenes handlinger, eller mangelen på handling, samtidig som vi er midt oppi dramatikken fra barndommen.

Dette er ikke en vanlig oppvekstroman, jeg er veldig glad for at jeg har lest den ☺

tirsdag 2. februar 2021

Nokon kjem til å kome av Jon Fosse

Av de 66 klassikerne i boken Fra Shakespeare til Knausgård, finner vi 7 norske forfattere, deriblant Jon Fosse. Jeg har sett Nokon kjem til å kome på teater, og husker at jeg syntes at det var temmelig rart. Siden den gang har jeg lest mer av Fosse, og blitt kjent med hans noe pussige måte å skrive på. 

Forlaget om handlingen: 
Dei drar langt frå byen til eit hus i skogen. Dei har dratt frå byen for å vera åleine. Saman. Frå fyrste stund i huset kjenner dei at nokon kjem til å komme. Dette uroar dei, og det viser seg at nokon faktisk kjem.

Nokon kjem til å kome kom ut, og ble satt opp på teater i 1996. Det var det første skuespillet Jon Fosse skrev, men det ble ikke oppført før etter stykkene Og aldri skal vi skiljast og Namnet.

Handlingen i stykket er ganske enkel, og karakterskildringene er minimale, bare helt først fortelles det at han er femti hun tyve år yngre, og litt om utseende deres. De ankommer det øde huset som de tydeligvis har kjøpt usett, for å være aleine sammen, men hun begynner etter kort tid å gnåle om at "nokon kjem til å kome". 

Han jatter med henne, og mens det dysfunksjonelle paret igjen og igjen bekrefter overfor hverandre, hvor deilig det er å endelig være aleine, utforsker de omgivelsene. 

Kort tid etter ankomsten får paret besøk av Mannen, en enslig mann i slutten av tjue-åra, som både er nabo, og den som har solgt dem huset. "Han" har gjemt seg, så det er hun som må snakke med naboen. Mannen gjør paret enda mer urolig, men han bekrefter også at hun hadde rett, noen kom jo. 

Det korte stykket har et snev av psykologisk thriller over seg, forholdet til de to som skal bo i huset er tydelig truet av naboens tilstedeværelse, så en nerve bygges opp. Hvem de er, hvorfor de må gjemme seg for å være aleine sammen, hva de skal leve av, ingenting av dette har noen betydning, her er det opp til leseren å lage sin egen bakgrunn for dramaet.

Den åpne slutten overlater til seeren/leseren å avgjøre om forholdet mellom de to står til å reddes, etter det har vært truet av mannen fra nabotomten. 

En ting er sikkert, jeg var nå forberedt på Jon Fosses repeterende skrivestil, og dette gikk riktig fint, det ble nesten i knappeste laget, jeg brukte lengre tid på å gå til biblioteket å hente boken, enn til å lese den ☺

Her er Therese G. Eides flotte illustrasjon til Nokon kjem til å kome