Sannheten av Knut Nærum

Sannheten er en del av en serie hvor 12 forfattere har blitt utfordret til å skrive en roman, inspirert av ett av de ti budene. For mer informasjon se her!
Budet Knut Nærum har spunnet sin historie rundt er nummer åtte: Du skal ikke tale usant om din neste. I denne tredje boken i serien tar han oss med til vår nære fremtid, og gir oss noe å tenke på, med denne satiriske fremstillingen av et liv uten privatsfære. 

Fra bakpå boken:
Fullt innsyn. Total åpenhet. Bare sannhet. Det er jo for vår egen sikkerhet. Eller …? 

Jannike var rimelig lykkelig. Hun var gift med Stefan, hadde to barn og trivdes som bibliotekar. Så gikk myndighetene stadig sterkere inn for mer åpenhet i samfunnet – ingen skulle ha hemmeligheter, ingen skulle kunne bedrive anonym hets. 

Alt som ble ytret, måtte kunne etterprøves. Dette var vel fint, tenkte Jannike og støttet opp. 

Hun begynte til og med å jobbe i selve Innsynet, som overvåket alt og alle.
Nå er hun flyktning i de svenske skogene, der eksilnordmenn lever av villsvin og bær. Hva gikk galt i søkingen etter sannhet?

Lettlest og tankevekkende, hva mer kan en ønske seg innimellom tunge klassikere? 

Handlingen i denne romanen strekker seg fra 2014 når de nye lånekortene på biblioteket innføres, og frem til 2019 når omveltende ting skjer i hovedpersonens liv. Historien starter derimot mye senere, altså noen år frem i tid, og det er også her vi er når romanen slutter. 

Det er ikke komplisert å følge med på, og handlingen byr på hverdagsscener som det er lett å kjenne seg igjen i. Selv er jeg ganske så åpen med hva jeg deler på sosiale medier, og har ikke tenkt så veldig nøye over hva det betyr, at mange av oss deler ganske så fritt. Så lenge vi lever i et samfunn hvor vi er overbevist om at myndighetene ikke bryr seg om hver enkelt, så er det jo greit, men når de begynner å følge med på enkeltpersoner, så blir det skumlere.

Knut Nærums Sannhet(en) må holdes langt borte fra konspirasjonsteoretikere, for leser de boken, vil fantasien deres gå amok. Hva om det blir forbud mot retusjert reklame, eller at myndighetene kan straffe små forsømmelser ved å ta bort internett-tilgangen til folk? Hva kan de bruke informasjonen de finner på bibliotekkortet til? 

Jeg likte denne boken veldig godt, den ga spark til tanker som gjelder her og nå, og matet refleksjoner over hvordan vi lever livene våre. Men, først og fremst er dette god underholdning - boken anbefales!

På bakomslaget.no sier de dette om Sannheten:

Nærum hadde en romanidé om et samfunn der det stadig, og uten motstand, ble innført nye begrensinger i retten til privatliv. Så var det et Youtube-foredrag av medieteoretikeren Douglas Rushkoff som ledet ham videre: – Han sa to ting som traff meg. Det ene var at sosiale medier forutsetter at vi som brukere opererer med en responstid som tidligere var forbeholdt utrykningspersonale. Det andre var spørsmålet om det går an å se for seg et samfunn der alle vet alt om alle, og ingen lenger kan ha hemmeligheter. Og akkurat det har jeg forsøkt å se for meg.

Flere bøker som er utgitt i denne serien: 
Jørgen Brekke - Andre guder

Arne Svingen - Min sønn

Neste bok i denne serien er Til døden av Agnes Matre som kommer høsten 2021. I 2022 er det Levi Henriksen og Selma Lønning Aarø sin tur, jeg gleder meg allerede ☺

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 217

Kilde: Lånt på biblioteket

Brønnøya av Stein Sørensen

Stein Sørensen er forfatter og sykepleier, kanskje mest sykepleier, nå i disse koronatider. Jeg leste ikke hans romandebut 4, fra 2016, en så flott debut gjorde han, at han mottok Maurits Hansen prisen Nytt blod, for årets beste krimdebut. Jeg har hatt Brønnøya i hyllen en stund, men begynte ikke på den før jeg så at BookBites hadde den klar til meg på lyd, da ble det lytting på tur, og rekonvalesent med bok i sofakroken etterpå. 

Vi er mange som pleier å hoppe over fotnotene, IKKE gjør det i denne romanen, halve handlingen ligger her!

Fra bakpå boken:
Realitystjernen Maria Ruge myrdes under en fest på Brønnøya utenfor Oslo, og øyelege og milliardarving Jon Holm Matsen blir tilsynelatende et tilfeldig vitne til mordet. Matsen mistenker straks at motivet for drapet ligger i hans egen fortid og i de hemmelighetene han i 17 år har holdt skjult for familie og venner. Slik begynner en eventyrlig etterforskning av egen hukommelse, oppvekst, studietid og identitet, på jakt etter hvordan Jon Holm Matsen kunne ende opp ved Maria Ruges døde kropp. 

Historien innledes med gode karakterskildringer. Jeg blir glad i Jon Holm Matsen med en gang, han er usikker på seg selv, snill og god på bunnen, men han bærer på en stor hemmelighet. Om denne kommer ut, ryker det rett inn for den godeste Jon.

Vi starter i nåtid, som er så tett på oss at koronahenvisningene florerer. Vi blir kjent med kjæresten til Jon og bestevennen fra de var ni år Beate, og det er hun som er involvert i den store hemmeligheten som ikke må komme ut. Mens Jon er på kjærestens hytte på Brønnøya for å ordne med hagen når hun er vekkreist, ringer Beate og er nødt å snakke med ham. Hun kommer ut til øya, og før de får pratet ordentlig om hva det er hun har på hjertet, observerer Jon, i nattens mulm og mørke noe som gjør at han ikke tror sine egne øyne.

Begynnelsen av denne romanen har en god spenning, men så tas vi med tilbake til barndommen til Jon og Beate, og i et langt strekk er det en oppvekstroman jeg leser. Hodet må liksom programmeres om, før jeg setter pris på fokusendringen. Vi hører om foreldrene til Jon, om da faren måtte i fengsel, og at moren mistet alt hun hadde. De ble tatt inn av onkelen som vi hørte om i begynnelsen, og vi lærer hvorfor Jons selvtillit er så lav som den er, og hvorfor han kom til å begå en unnlatelsessynd.

Vi befinner oss lenge i fortiden, og som fotnoter til teksten, Jon kommenterer minner og opplevelser i hans egen barndom. Vi blir kjent med to kjærester han har hatt, og spesielt Anna B som er kunstinteressert var et flott møte. Når vi møter fetteren August, og senere den andre kvinnen Lene, er tematikken blant annet patologi, og en ny gåte introduseres i fortellingen, en om et tatovert lik.

Førte gang vi hører om August befinner vi oss i 2020, altså i nåtid, det er lenge siden de har sett hverandre, og det kommer tydelig frem at de ikke skiltes som venner. Siden vennskapet er godt i studietiden, så blir jeg veldig nysgjerrig på hva som skjedde. Det er i det hele tatt mange sånne detaljer jeg har lyst å vite mer om, så engasjementet mitt var på topp gjennom hele romanen.

Handlingen gir oss mange deilige referanser til litteratur. For meg som lett lar meg lede videre av det jeg leser, står Edgar Allan Poe, T.S. Eliot og ikke minst filosofen Thomas Hobbes på ønskelisten, etter å ha lest Stein Sørensens innfløkte mysterium.

Massevis av "funfackts" krydrer teksten, for eksempel at Heureka betyr "jeg har funnet det". Vet du hva strobogrammatiske tall er? eller Nomen nescio? disse var god underholdning, i en historie hvor det til tider ble litt mye om og men. 

Ida Vågesether minner meg på i ukens Morgenbladet, at Jon et sted sier: "kvaliteten på en krim ligger ikke i løsningen på mysteriet, men i beskrivelsen av gåten". Vågsether kaller Brønnøya "en ordentlig god skrøne av en finansroman", noe jeg er enig i, for i mitt hode er ikke dette krim.

Romanen starter og slutter i 2020, men mesteparten av tiden befinner vi oss i spennende skildringer fra Jons oppvekst. Skrivestilen er noe for seg selv, og selv om jeg tidligere har klamret meg til primærhandlingen og hatet noter i teksten, så fungerer det helt fint her. De eneste innvendingene mine er slutten, den kom liksom litt ut av det blå, og spenningen fra begynnelsen som også svant hen som dugg for solen. Men, at Brønnøya engasjerte, det er det ikke tvil om.

Forlag: Lydbokforlaget/Kolon

Utgitt: 2020

Spilletid: 16:16

Sider: 509 + 30 sider med noter og kilder

Kilde: BookBites + leseeksemplar fra forlaget

Under samme sol av Gry Strømme

Etter å ha lest mange klassikere i det siste, skulle jeg kose meg med noe som jeg trodde var lett underholdning. Under samme sol er debutromanen til Gry Strømme. Hun var ikke ukjent med skriving før hun begynte å skrive roman, for hun har master i kreativ skriving, og har i en årrekke jobbet som skribent i mediebransjen. Bokens cover kan gi inntrykk av at Under samme sol, er det onde tunger kaller en dameroman - ikke la deg lure!

Fra bakpå boken:
Den hardtarbeidende idealisten Rebecca Holmestrand har ofret forholdet til datteren for å gi alt i FN-jobben der hun leder et prosjekt for å straffeforfølge voldtekt i krig. 

April har i mange år forsøkt å få et nært forhold til moren, men nå tvinger et oppgjør seg frem. Hun vil vite hvorfor moren har valgt som hun har gjort. Hun vil vite hvem som er hennes far. 

Den verdenskjente forfatteren Alvaro Aingeru har skrivesperre, og søker Rebeccas tilgivelse for en hendelse i fortiden. 

I Under samme sol flettes disse tre menneskenes skjebner sammen – sett i lys av større temaer som krig, konflikt, traumer og tilhørighet. 

En temmelig lang prolog skildrer den femti år gamle hendelsen som danner bakgrunnen for handlingen i denne romanen. Jeg satt lett sjokket tilbake, og tenkte at kapittel en ville by på et lite hvileskjær. 

Kontrasten var stor fra barndomsminner i Sortland, til politikk og fredsarbeid i Kongo. Den uredde FN-arbeideren Rebecca Holmestrand jobber med å få godkjent en resolusjon som flytter voldtekt fra kvinnesak, til krigsspørsmål. Hun har kunnskap om forholdene i Kongo som ingen andre har, og den som har best mulighet til å vinne obersten over på deres side.

Men Rebecca har "issues", og disse blir det blåst liv i akkurat nå, når arbeidet hennes er på sitt mest intense. 

April er ung journalist, uten fast ansettelse. Det nærmer seg den berømte forfatteren Alvaro Aingerus sekstiårsdag, og hun ber om å få reise til Frankrike for å lage et portrettintervju med ham. Hun får ja, fra avisen som tidligere har brukt henne. Aingerus er Aprils favorittforfatter, og hun har hele sitt voksne liv brukt tekstene hans for å komme gjennom dagene, så fallhøyden for å møte ham er stor. 

Livet innhenter både April, Rebecca og Alvaro, komplikasjonene både yrkesmessig og på det private plan, står i kø for dem alle. 

Gry Strømme imponerte stort med denne thrilleren av en roman. Plottet er finurlig flettet sammen, karakterene blir levende med en gang, og handlingens nerve gjorde sitt til at boken ble lest i lange økter. Vekslingen mellom hard core spenning, og flotte mellommenneskelige skildringer gjorde dette til en medrivende roman som jeg gjerne anbefaler videre ☺

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 368

Kilde: Leseeksemplar

Nattsangeren av Johanna Mo

Svenskene er god på krim, og nå har de sannelig fått en ny dronning, som jeg aldri hadde hørt om. Johanna Mo kommer fra Kalmar, hun debuterte som forfatter i 2007, men det er for kriminalromanene hun skrev fra 1992, hun har fått den flotte tittelen krimdronning. Nattsangeren er hennes ferskeste utgivelse, og den eneste som er oversatt til norsk. Etter å ha lest boken, krysser jeg fingrene for at de oversetter flere bøker av henne.

Forlaget om handlingen:
Når den dyktige politietterforskeren Hanna Dunckers far dør, vender hun etter 16 år i Stockholm tilbake til barndommens Öland. Til tross for alt som skjedde der, tross alle blikk og rykter, er det i den lille hytta ved havet hun hører hjemme. 15 år gamle Joel blir funnet død og mishandlet ved en rasteplass. Hanna må etterforske saken selv om Joels mor en gang var hennes beste venn - en venn Hanna forlot for mange år siden.

Alle kjenner alle i det lille øysamfunnet.
Alle vet at Hannas far satt i fengsel for drap.

Hanna får bruk for all sin styrke og menneskekunnskap i etterforskningen av Joels tragiske og voldsomme død. At det koster å grave, både i nåtid og i fortid, lar det lukkede samfunnet henne ikke glemme.

Det er femtenårige Joel som innleder denne historien, og i korte kapitler merket Den siste dagen, følger vi ham frem mot hans død.

Det er som om motorduren får busskuret til å dirre. Joel holder pusten og lukker øynene. Ikke fordi han tror det er nok til å gjemme seg, men han klarer ikke å se. Han konsentrerer seg om den kalde og harde benken han sitter på. Heller det enn mørket bak. Kirkegården med alle de døde.

Primærhandlingen tar oss med til politietterforsker Hanna Duncker, når hun begynner i ny jobb på Öland. Hun flytter hjem til sin barndoms trakter, og har mye "bagasje" med seg. Sjefen er grei, og kollegene vil henne vel, men det blir allikevel mange misforståelser som må unngås. Siden hun må forholde seg til sin bestevenninne fra ungdomstiden, er det ikke bare enkelt, å være støttende venninne og profesjonell politietterforsker. 

Teksten har mye dialog, det blir litt mye "snakk" som bremser litt på tempoet. Leseren kjenner Joel etter hvert bedre enn politiet, så når de skal danne seg et bedre bilde av hvem han var, så er dette gammelt nytt for leseren. Heldigvis så tar spenningen seg opp utover i boken, vi får et par utpregede spenningstopper, uten at det tar helt av. Mitt ønske om å vite hvem ugjerningsmannen er, var hele tiden tilstede, og selv om dette er en rolig krim, uten blod og gørr, så byr den på flotte skildringer av relasjonene mellom menneskene. 

Jeg liker at vi befinner oss på Öland, jeg elsker det stemningsfulle alvaret, som jeg har lest om i flere svenske historier (kunne ønske det var mer derfra i Nattsangeren). Johanna Mo har mange flotte skildringer av omgivelsene og menneskene på det lille stedet, så kanskje det blir en tur til Sverige, når verden er normal igjen.

Hvis velskrevet, tradisjonell politikrim er det du liker best å lese, så er Nattsangeren midt i blinken for deg!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2021

Sider: 443

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

Reklame: Selv om jeg har fått boken av forlaget, påvirker det ikke hva jeg skriver om den

Rasende binne av Ingebjørg Berg Holm

Hjertet gjør en liten piruett når jeg ser at Ingebjørg Berg Holm er ute med ny bok. Ikke så rart, siden jeg likte Stjerner over, mørke under og Barføtt over isen veldig godt. Jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar i postkassen på selveste julaften, og fikk lest den i god tid til lanseringen 8 januar 2021.

Fra bakpå boken:
Presten Sol og forskeren Njål var lykkelig gift, men forholdet røyk fordi Sol ikke kunne få barn. Så Njål ble sammen med stipendiaten Nina og fikk en datter med henne. Men Nina endret seg etter fødselen, og nå slåss Njål og Nina en innbitt kamp om foreldreansvaret for lille Lotta.

Samtidig kniver de om muligheten til å fullføre et forskningsprosjekt på Svalbard; et prosjekt bare én av dem kan lede. Og om natta står Sol utenfor leiligheten til Njål og lengter etter ham og barnet …

Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2021
Sider: 319
Kilde: Leseeksemplar 

Forlaget lover bakpå boken, en rå psykologisk thriller, så jeg spente meg fast i sofaen klar til dyriske, iskalde grøss. Hm.... jeg må innrømme, utålmodigheten min innhentet meg lenge før de forventede grøssene, og for å komme videre i boken, måtte jeg gjøre noe med innstillingen min.

Rasende binne handler om tre voksne mennesker som alle sliter med indre demoner. Njål er en godt voksen brumlebass, som leker viking sammen med likesinnede. Vi hører om kona Sol som ikke greide å bli gravid, og at han fintet stipendiaten sin Nina til å bli gravid. Han går fra kona og flytter sammen med Nina, i trygg forvissning om at nå får han det barnet han trenger for å bli hel.

Når vi møter dem, så har dette forholdet røket, og foreldrene til lille Lotta sliter med å bli enige om samværet med datteren. Jeg må innrømme at jeg fikk Njål langt opp i halsen når han i innledningen soler seg naken sammen med tre kompiser, samtidig som han smører inn Lottas kjepphest med solkrem og lar henne løpe rundt med den mellom beina, mens de sitter og ser på henne.

Njål veiledet Nina til en doktorgrad, og samarbeider fremdeles med henne i et stort forskningsprosjekt. Nå krangler de om kreditering,  publikasjoner og fremtidig feltarbeid på Svalbard. Siden de ikke er sammen lenger kan de ikke reise til Svalbard begge to, og kranglingen om samvær med Lotta, handler like mye om at begge vil til Svalbard. 

Det er sjelden jeg lese en roman hvor jeg ikke liker noen av karakterene. Presten Sol er i likhet med de to andre noe for seg selv, og det er hennes rolle i historien som mot slutten presser spenningsnivået opp et par hakk. 

Romanen setter søkelys på menneskers selvbevissthet og evne til å reflektere over egen eksistens. Den er rå i måten personene behandler hverandre, og i alle skildringene av incestuøse og seksuelle overgrep. 

Jeg leste den første 3/4 av boken med en misfornøyd rynke på nesen, krangling om samvær, og foreldre som posisjonerer seg og dolker hverandre i ryggen, er ikke kjekt å følge med på, men slutten likte jeg ☺ 

Se gjerne Henningbokhylle og Bokblogger sine flotte omtaler av boken!

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf

Mrs. Dalloway er et av modernismens største og mest elskede hovedverk, og en av de 1001 bøkene du bare må lese før du dør. I Elidas 1001-lesesirkel i mars skal vi lese en kvinnelig forfatter, og jeg satte denne opp på listen min, litt tidlig ute, men det kommer en i mars også ☺ Takk til Birthe som skrev så godt om denne romanen, at jeg kastet meg over den!

Fra bakpå boken:
Tidlig en morgen i juni går Clarissa Dalloway ut for å kjøpe blomster til festen hun skal holde samme kveld. Huset skal fylles med fremtredende gjester, med Clarissa som den perfekte vertinne. Hele dagen springer tankene hennes mellom dagens gjøremål, bekymringer og gleder, og minner fra den sommeren i ungdomsårene hun tilbragte med venninnen Sally og ungdomskjæresten Peter. Et annet sted i London sitter Septimus Smith, en ung krigsveteran med bombesjokk, og hører fuglene synge på gresk, ser visjoner av sin avdøde kamerat og sliter med tanker om døden.

Forlag: Pax
Utgitt: 1923
Sider: 280
Kilde: Biblioteket

Krigen er over, og Clarissa Dalloway har en forunderlig følelse av å være usynlig, usett, ukjent. Hun føler at hennes eneste talent er å forstå folk, og det kommer tydelig frem der hun vandrer gjennom Londons gater og parker, og debatterer med seg selv. Den innledende frasen hvor politikerfruen i Westminster sier at hun vil gå ut og kjøpe blomstene til middagsselskapet selv, sier mye om Clarissa Dalloway, og i løpet av romanen blir vi kjent med henne på flere måter.

Det er bare til å gi opp å prøve å gi alle navnene som dukker opp en plass i handlingen, de fleste av dem er bare glimt i historien, ikke egentlig en karakter som følges videre. Ungdomskjæresten Peter Walsh og venninnen Sally er vel de to som påvirker historien mest, også Septimus da, for en skjebne. Gjennom deres strømmer av bevissthet lærer vi datidens tankesett å kjenne.

Når jeg har sluppet det krampaktige taket om navnene som strømmer inn, gikk lesingen som en lek, en stund i alle fall for skrivemåten som kalles "stream of consciousness" byr på utfordringer.

Byen er fremdeles preget av hendelsene i første verdenskrig, og et smell fra en bil får kundene i blomsterbutikken til å fare sammen. En ladet stemning preger innbyggerne, og handlingen viser hvor mye de har til felles, som knytter dem sammen, på tross av ulik status og levemåte. 

En flokk måker, et reklamefly, og andre konkrete ting, som folk i byen ser og opplever, utgjør detaljer i handlingen, men det er de assosiative tankesprangene som gir elegante overganger fra den ene til den andre karakteren. Sammenhengene som viser seg utover i romanen, er fornøyelige, og for meg som jaktet på Woolfs budskap med boken, fant spark til datidens kvinnesyn, forståelse for psykisk sykdom og ikke minst, aksept for mennesker som ikke er heterofile. 

*******

Få med deg etterordet av Inger Merete Hobbelstad, les det gjerne før du leser boken, det skulle jeg ønske at jeg hadde gjort. Hun løfter frem små detaljer i teksten som sier noe om karakterene, og peker på ting som jeg føler at jeg burde ha sett selv. Som at Woolf skildrer menneskene innenfra og ut, ikke utenfra og inn. Hobbelstad forteller også om Virginia Wolf, om bohem-miljøet hun levde i, og kritikken hun og de andre fikk, for å tilsynelatende ikke bry seg om at verden mørknet til. 

Virginia Woolf ble et feministisk ikon i sin samtid, det kan ingen ta fra henne ☺ 

Alice`s adventures in Wonderland av Lewis Carroll

Julegave til meg selv! En 150 års jubileumsutgave av boken som kom ut i 1865. Oppfølgeren Through the Looking-glass er i den samme boken, og den kom ut seks år senere, for nøyaktig 150 år siden, nå i 2021. Kvelden før jeg begynte å lese denne boken, gikk jeg tur til et annet hull i bakken, som inspirerte Ludvig Holberg til å skrive en like eventyrlig historie, Mareminehollet. Kanskje Dodgson har latt seg inspirere av vår kjære Holberg?

Lewis Carroll er pseudonymet som matematikkforeleser og forfatter Charles Lutwidge Dodgson brukte da han ga ut disse bøkene. Han var født i en liten landsby i nordengland, og etter han flyttet til Oxford i tenårene, ble han her hele livet, hvor han underviste på skolen han selv hadde gått på. Han giftet seg aldri, men var en aktiv mann, som skrev dikt, satiriske pamfletter, og innlegg i aviser som omhandlet alt fra logikk, spill, arkitektur, politikk og religion. Han var også en berømt fotograf som spesialiserte seg på viktorianske kjedisser og deres barn. 

Han vokste opp som eldste sønn i en familie på 13, og selv om han aldri finn noen barn selv, var han veldig glad i barn. Historiene om Alice i Eventyrland skrev han til datteren av en kollega på hans collage, Alice Liddell. 

Boken er på 245 sider med små og store illustrasjoner tegnet av John Tenniel. Han var allerede anerkjent og sjefsillustratør i Punch, hvor han observerte og formidlet synspunkter i et samfunn i store omveltninger. Han er nok best husket for de 92 illustrasjonene i Alices eventyr. 

Lek og historier skulle i viktoriatiden alltid har en god dose moral, noe Carroll så helt vekk i fra, i disse bøkene. Historien fortelles med barnets blikk, det uskyldsrene og lekne blikket, bare et barn uten for mange voksne problemer å bekymre seg over, har. Med Alicebøkene hjalp Carroll oss til å blåse nytt liv i barnelitteraturen, og endre vårt barnesyn.

Selve historien er kjent for de fleste. Alice kjeder seg i et selskap, og når hun ser en kanin med vest og klokke, som stuper ned et kaninhull, så følger hun etter. Hun kommer til en dør, finner en nøkkel, og en flaske hvor det står "drikk meg". Når hun så gjør blir hun liten nok til å gå inn den lille døren. Hun beveger seg i en drømmeverden, hun vokser og krymper mange ganger, og er temmelig stresset på grunn av dette. Hun snakker med mus, åmer, duer og mange andre dyr og blir stadig vekk utfordret på forskjellige måter. 

Målet er å komme seg inn i den vakre hagen hun fikk et glimt av gjennom den lille døren. Når hun så kommer inn hit, blir hun delaktig i mang en surrealistisk diskusjon, som ender med en merkelig rettsak. Historien slutter med at hun våkner i sin søsters fang.

Med logikk og tullball begir vi oss inn i en drømmeverden, som gir rom for tolkning, Alice in Wonderland gir en følelse av stream of consciousness, som feirer de gyldne barndomsårene. Through the Looking-glass sørger over at disse årene er over, og ved bruk av et sjakkspill indikerer en kontrollerende struktur, og et mørkere toneleie.

Dette er en nydelig historie, også for voksne lesere. Språket flyter lett, jeg valgte å lese halvhøyt for meg selv, med tydelig artikulasjon, noe som bidro til at jeg ble dradd inn i Wonderland jeg også ☺

I Through the Looking-glass sitter Alice og leker med to kattunger, fantasien hennes er fremdeles formidabel, så også evnen til å snakke med seg selv, og leve seg inn i eventyrlige forestillinger. Denne gangen møter vi levende sjakkbrikker, blomster som snakker, og sjenerte insekter. 

Det som var gøyest å lese var kapitlene hvor Tweedledum og Tweedledee var med, bare prøv å les navnene høyt flere ganger! De bruker ofte ordet "contrariwise", så når jeg først var i gang med å lese høyt, ble det jo ekstra morsomt å hive på noen andre ord, som klinger fantastisk på engelsk.

Lewis Carroll har også invitert lille Trille inn i denne historien, og jeg kunne ikke dy meg for å google litt om bakgrunnen for ham.

I motsetning Alice in Wonderland, så kjente jeg ikke til handlingen i Through the Looking-glass i det hele tatt. Her var mer kriging og krangling, og en god del flere sanger og dikt, men ellers var den like fantasifull og fin som turen til Wonderland.

Bøkene anbefales, også for voksne, men dere som har barn i 6-13 års alderen vil fryde dere over å lese høyt fra bøkene. Det er igjen Janne Stigen Drangsholt, som med sine klassikeranbefalinger i boken Fra Shakespeare til Knausgård, har inspirert meg til å finne frem Lewis Carroll, og hun oppsummerer boken slik:

Ung jente prøver å fange en hvit kanin, men lar seg distrahere av en gal 

hattemaker og en sint dronning. Til slutt går hun hjem.

Klassikerprosjektet mitt finner du her