Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen

Da jeg leste Gøril Emilie Hellens debutroman Veien over klippene var jeg henført og begeistret, så jeg var ikke sen om å sette meg ned med hennes andre roman. Selv om forventningene var høye ble jeg ikke skuffet, for her var det ingenting å sette fingeren på.

Forlaget om boken:
Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk.
Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra speiderleiren, rammer tragedien dem.

Portnerboligen er en sterk og personlig roman om en ung manns brutale skjebne. Basert på en sann historie.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

Portnerboligen er først og fremst en fengslende roman som setter søkelys på hvordan psykisk syke ble behandlet den gang de begynte å gjøre noe annet enn å gjemme dem vekk.

Romanen er fortalt med respekt for pasientene, men også overfor pleiere og pårørende. Vi får en fint bilde av hvordan livet kan påvirkes av å hele tiden måtte forholde seg til det å ha et syk familiemedlem. Gøril Emilie Hellen bruker et språk som passer til tiden dette utspiller seg i, lesingen flyter lett og min interesse holdes oppe gjennom hele boken.

Einars historie fortelles ved hjelp av tre stemmer, og ingen av disse er Einar selv. Gjennom søsteren Svanhild, som er ti år yngre enn ham, ser vi hvordan det er å stå i skyggen av en storebror som tar alt av oppmerksomhet fra foreldrene. Pappa Johan ser med øynene til foreldrene, og hans stemme skildrer utfordringen det etterhvert ble å ha Einar hjemme, og at det ikke ble stort bedre for dem når han var på institusjon.

I perioden Einar er innlagt på psykiatrisk sykehus er det pleieren Stig som er der for ham. Han engasjerer seg i pasienten sin, og mens leseren kan gremme seg over remmer og tvang, insulinsjokk og det som verre her, er Stig der og tar Einar i forsvar, både overfor sine overordnede og de andre pleierne.

Det er ingen høy woao-faktor i denne romanen og den er egentlig ikke spennende heller, men må alle bøker ha en spenningskurve? Historien er interessant, fortalt med ektefølt engasjement av et samtidsvitne. Her er ingen skrekkelige scener av lobotomering, og nettopp det å greie å fortelle en historie om lobotomi uten å bruke store bokstaver, gjør at jeg gir romanen full pott på terningen!

Spor i støvet av Katherine Webb

Det burde egentlig generere en god følelse når en svoren fan får det hun forventer, men denne gangen kjente jeg på følelsen av å ha lest dette før. Innleser gjorde en fantastisk jobb med å holde meg fast i boken, og alt i alt ble det en grei lytteopplevelse.

Forlaget om handlingen:
April 1942: Bath blir bombet av tyskerne, og seks år gamle Davy Noyle forsvinner i kaoset. Frances Parry, som skulle ha passet på ham, plages av skyldfølelse og nekter å tro at han er død. Da stillheten senker seg og støvet legger seg, blir liket av et barn funnet. Men det er ikke Davy. Det er Frances' bestevenninne Wyn som har vært savnet i over tjue år ... Oppdagelsen fører Francis tilbake til barndommen og tvinger henne til å forholde seg til en forbrytelse som har kastet skygger over livet hennes.

Kanskje husker hun mer enn hun tror? Denne gangen sverger hun på å avdekke sannheten - samme hvor mørk den kan være.

Romanen er todelt, som så mange andre, det som er litt originalt er at de to handlingene er plassert i hver sin verdenskrig. Vi veksler mellom handlingstrådene, men dessverre forklarer den ene den andre, så spenningen blir litt kuppet av dette.

Persongalleriet er troverdig, og skildringene av hendelser og leveforhold gir et fint bilde av hvordan livet artet seg, både i Frances` barndom, og når hun som voksen opplever den kraftige bombingen av Bath i 1942.

Detaljer som underveis føltes litt underlige fikk sin forklaring etterhvert, og historien ble rundet av og sluttet på en fin måte. Liker du denne type bøker, er jeg sikker på at du gleder deg over denne.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 13:29

Kilde: Lytteeksemplar

Sommerfuglrommet av Lucinda Riley

Det skal litt til å produsere historie etter historie slik som Lucinda Riley gjør, og forvente at alle leserne skal like alt like godt. Jeg har likt De syv søstre, men romanene hun har skrevet og gitt ut samtidig har ikke fengslet meg i samme grad.

Forlaget om boken:
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.

Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.

"Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet" - slik introduseres handlingen, og i korte trekk er dette hva det hele dreier seg om. Er det lov å si "som vanlig"? vel, fanskaren får det de er ute etter, og det er jo det som selger bøker, så jeg burde ikke klage (siden jeg regner meg som en i fanskaren...)

For å begynne med slutten, tårene sprutet og reddet en ekstra prikk på terningen i siste liten. Frem til da var den eneste følelsen jeg hadde, utålmodighet og en smule irritasjon over at jeg liksom så "stillaset" til romanen. Lucinda Riley kan skrive, hun har en godt utarbeidet mal som hun følger, både når det gjelder plott og karakteroppbygging.

Denne gangen ble det for sukkersøtt for meg. Hele persongalleriet, utenom eldstesønnen Sam, er fantastiske mennesker på alle måter, både når det gjelder personlighet og utseende, og til og med den ufyselige Sam gjør en ærbar sorti. Et par av karakterene gjør noen utilgivelige dumheter for å holde tilbake hemmeligheter, men enden på visen blir at alt forklares og tilgis.

Lucinda Riley gjør seg flittig bruk av adjektiver, noe som gir historien et karikert ferniss. At det til og med er en god del dårlig oversatte setninger og et oppstyltet språk, er jo ikke forfatterens feil, men det trekker dessverre ned på helhetsinntrykket.

Vel, etter ukens diskusjon hvor Forbrukertilsynet øyensynlig krever jeg skriver REKLAME eller ANNONSE på blogginnlegene så tenker jeg at mine tanker om Sommerfuglrommet ikke akkurat bidrar til noen salgsboost. Takk for oppklarende innlegg Beathe, ordene kommer ikke på min blogg flere ganger, det er helt sikkert!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Sider: 544

Kilde: Leseeksemplar

Hvit tiger av Aravind Adiga - en 1001 bok!

Det er ikke ofte debutanter vinner Bookerprisen, men det gjorde Aravind Adiga med sin Hvit tiger. Romanen har også havnet på listen over 1001 bøker du må lese før du dør, og siden utfordringen i Elidas lesesirkel for juni var forfattere fra blant annet India, så valgte jeg Adigas samtidsroman fra 2008.

Forlaget om boken:
Balram Halwai er en sammensatt mann. Og i løpet av sju netter, i skinnet fra en gedigen lysekrone, skriver han ned sin historie. Det er historien om en klassereise. Historien om Balram Halwai, et tenkende menneske og en gründer. Bosatt i verdens teknologi- og outsourcing-hovedstad, Bangalore i India.

Balram er født i en liten landsby i dypeste India. Det er jobben som sjåfør for landsbyens rike mann som blir starten på den lange reisen han skal foreta. Den hvite tigeren er kallenavnet Balram får, det er det sjeldneste av alle dyr, skapningen som kommer bare én gang i hver generasjon.
Og i India sitter tigeren i bur i dyrehagen. Men Balram nekter å bli i buret sitt. Han tar det han mener han har krav på – også liv om det er nødvendig.

Hvorfor fungerer Hønseburet? Hva er det som gjør at så mange mennesker i India finner seg i å leve i evig trelldom?

I løpet av noen sene nattetimer forfatter hovedpersonen vår et brev til Kinas statsminister, som skal komme på besøk. Gjennom fargerike skildringer lærer vi den indiske kulturen å kjenne, samtidig som vi følger Balram fra ung gutt, til voksen mann. Han greier å bli privatsjåfør til tross for at han er i feil kaste, og dette er bare en av tingene han får til, for å sikre seg et bedre liv.

   Jeg bøyde meg frem og tørket oppkastet bort fra munnen hans, og pludrer beroligende til ham. Det stakk meg i hjertet å se ham lide på denne måten - men hvor min oppriktige bekymring for ham tok slutt og min egeninteresse begynte, visste jeg ikke, for ingen tjener vet noen gang hvilke motiver han skjuler innerst inne.
   Forakter vi våre herskaper bak en fasade av kjærlighet - eller elsker vi dem bak en fasade av forakt?

Brevet han skriver handler, ifølge ham selv, om hvordan han ble omskapt fra en uskyldig landsbyidiot til en byvant kar full av lidderlighet, fordervelse og ondskap. Historien er fornøyelig og tankevekkende, og skrevet på en sånn måte at leseren hele tiden vil vite mer. Språkføringen er muntlig og ga meg en følelse av å kjenne Balram personlig. Jeg heiet på ham gjennom hele boken, selv når han tok avgjørelser som ikke helt var moralsk på høyden.

Handlingen tar oss med til storbyen Delhi og senere til Bangalore, hvor vi i et miljø preget av fremgang og utbygging lærer mye om korrupsjonen som foregår i kulissene. Hvit tiger skildrer et India tilnærmet i dag, hvor slum, sult og fattigdom finnes, men dette fremkommer kun som bakgrunnsbilder til historien.

Denne romanen fenget fra første side, noe som bidro til 

at jeg leste den ut på en dag. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2008

Sider: 267

Kilde: Biblioteket

Kvelertak debutromanen til Anna Skjervum

Månedens debutant ble Anna Skjervum. Det var ikke mye jeg fant ut på nettet om denne unge kvinnen, nå forfatteren, fra Oslo, men skrive kan hun, selv om jeg famlet litt underveis.

Forlaget om handlingen:
Molly er en singel student i midten av tjueårene. Hun våkner en formiddag med en svak erindring om at hun har vært ute på byen. Følelsen av at noe er galt blir for påtrengende, og hun oppsøker venner for å kartlegge sine egne bevegelser fra den tapte fredagskvelden, en natt som om kort tid skal få store konsekvenser.



Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar


Molly våkner uten truse, dette er ulikt henne og når flere spor av uregelmessigheter dukker opp, forsterkes uroen hennes. Hva skjedde egentlig kvelden før? Rammefortellingen er markert, og spørsmålet får sitt svar i en forrykende avslutning, men veien dit er lang og kronglete.

I mitt hode ble alt annet enn det som fører til svar på gåten oppfattet som forstyrrende elementer, og underveis gjennom jungelen av referanser (Dante, Proust, Munch, Van Gogh, Hamsun, Beauvoir...) sklei jeg litt utfor.

Hva gjør et annet menneskes tilstedeværelse med oss? einstøing som jeg er, tenker jeg at dette spørsmålet, som dukket opp i romanen, er mye mer interessant, og verdt en roman helt for seg selv, for hvem har ikke våknet opp med en aldri så liten blackout? I stedet får vi her, gjennom tilbakeblikk og henvisninger, en skildring av en helt vanlig ungdoms utfordringer i oppveksten.

Men, så kommer slutten og puslespillbitene faller på plass. Interessen min vekkes, og jeg forstår hva som har skjedd med Molly, og mye av det som har blitt fortalt underveis, gir en dypere mening.

Anna Skjervum har en flott språk, og fine tanker rundt det å være menneske, så jeg ser frem til neste bok fra henne.

Spøk av Domenico Starnone

Tidligere har jeg lest Bånd av denne italienske forfatteren, en roman jeg likte godt. Nå er hans andre bok oversatt til norsk, en historie til ettertanke, som jeg gjerne anbefaler videre.

Forlaget om handlingen:
Daniele Mallarico, en kunstner på 75 år, er svekket etter en operasjon og er bekymret for sitt renome som kunstner. Han blir ringt opp av datteren som spør om han kan komme til Napoli og passe sitt fire år gamle barnebarn noe Daniele sier motstrebende ja til. Mario er smart og livlig, og prøver å fange sin morfars oppmerksomhet. Men Daniele er distré og tverr. Arbeidet hans med illustrasjonene går dårlig, og oppholdet i leiligheten der han vokste opp, minner ham om barndommen og de valgene han har tatt opp gjennom årene. I Marios utømmelige livsenergi ser Daniele hva han har mistet, og da Mario utsetter ham for en harmløs spøk, mister han fotfestet.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2019

Sider: 216

Kilde: Leseeks

Foreldrene til Mario reiser på seminar, på forhånd har de begge betrodd seg til Daniele om sitt elendige ekteskap. Gjennom de daglige telefonsamtalene får vi høre hvordan denne kranglingen fortsetter der de er.

Bestefar og barnebarn har det ikke helt enkelt de heller. Daniele sliter med å forholde seg til sitt gamle hjem og dets spøkelser, til kunsten sin, som ikke kommer så lett til ham lenger, og lille Mario forstår han heller ikke.

Scenen hvor den litt forvirrede kunstneren søker anerkjennelse hos sitt fire år gamle barnebarn er utrolig rørende. Det sannhetens øyeblikk som oppstår når lille Mario undrende ser på ham og lurer på om leken har begynt, er gjenkjennelig som en følelse det ikke er lett å sette ord på.

På barnets ark var beviset på en usedvanlig mimetisk evne, på en naturstridig harmoni i komposisjonen, på en fantasirik fargesans. Han hadde tegnet meg, fullt gjenkjennelig, men nå, meg i dag. Og likevel utstrålte jeg avsky, jeg var virkelig mitt eget spøkelse.

Jeg likte godt den kunstneriske tematikken i denne romanen, selv om relasjonen mellom gammel og ung også er interessant lesning. Hva er det i oss som definerer oss som det unike mennesket vi føler at vi er? Daniele sliter med selvoppfatningen, og mot slutten når handlingen får en kraftig spenningstopp, er det dette, mer enn livsfaren han befinner seg i, som plager hovedpersonen vår.

Vi befinner oss i Napoli, med byens stemninger, klasseskille og dialekter som tydelig følgesvenn gjennom historien, men vi kunne vært hvor som helst. Denne romanen vender seg innover med selvransakelse som motivasjon, den er godt skrevet med mange sekvenser å fundere litt over. Jeg anbefaler gjerne Domenico Starnone sin Spøk videre ☺

Et par av illustrasjonene som dukket opp til sist i boken, forteller oss at vi ikke skal dømme boken utifra dens cover:

Trilogien om Herdis av Torborg Nedreaas

Det var årets "sommerbok" En sommer med Nedreaas som satte meg igang med å bli kjent med forfatteren Torborg Nedreaas. Nest etter romanen Av måneskinn gror det ingenting er det vel trilogien om Herdis som er det mest kjente hun har skrevet. De tre bøkene som utgjør historien om den unge Herdis, er novellesamlingen Trylleglasset, og romanene Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne. 

Både i eboken jeg leste og i en av utgavene jeg fant på biblioteket er novellesamlingen Trylleglasset "gjemt" sammen med andre novellesamlinger. Jeg leste gjennom samlingene Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen, og selv om Herdis glimret med sitt fravær, ble jeg begeistret. 

I Trylleglasset møter vi altså Herdis. Hun kommer fra en fattigslig familie, og hun er mye overlatt til seg selv. Mentalt må leseren reise tilbake til tiden uten biler i gatene, hvor ungene drev rundt uten tilsyn, og hvor alle familier hadde sine utfordringer. I Trylleglasset er Herdis knutepunktet for små og store hverdagslige hendelser, som skildrer livet på begynnelsen av 1900-tallet.
Vi hører om barn som lider av tæring og ikke vet om de kommer til å få se neste sommer.

Noen er skamslått og noen er morløs, de går med for små klær som er så tynnslitte at en kan se gjennom dem. En familie blir kastet på gaten, og barna står og hoyer over hvert møbel som i stor skam, settes på fortauet. Her møter vi stakkarer med tannverk og fullemenn, og mange er så fattige at de ikke vet hvor neste måltid skal komme fra.

Nedreaas er vag når det gjelder rammene for fortellingen, yrkene til foreldrene, navn, alder og adresser nevnes bare så vidt, for her er det Herdis som står i fokus. Som den lekreste innpakning får vi nydelige skildringer av regnet, av magien ved å ikke vite, av relasjonen mellom de voksne og ikke minst en god dose skikk og bruk.

Novellene kan leses hver for seg, siden de er bygget opp med et høydepunkt og en fin avslutning, men fortellingene passer nøye sammen i en kronologi, som gjør at formatet minner om en roman.

Utgitt: 1950

Sider: 205

Kilde: ebok Aschehoug

Musikk fra en blå brønn er fortsettelsen på historien om Herdis. Det er en mørk skildring av oppvekstforholdene til den lille, ensomme jenta, med første verdenskrig som bakgrunnsbilde.

Det er ikke mye vi hører om krigen, men siden Herdis sin familie har litt jødeblod i seg og tysk slekt, så får vi gjennom diskusjoner oppleve flere sider av "saken".

Foreldrene til Herdis enser ikke henne, de enser ikke hverandre heller, og når moren er utro er det slutt på ekteskapet. Herdis dras mellom mor og den nye kjæresten Elias Rachelv, og far som først sørger, men når han også får seg en kjæreste, befinner Herdis seg i den dypeste ensomhet.


Det er skremmende lesning, hvordan barna gikk "for lut og kaldt vann" på denne tiden. Herdis sliter med å få innpass i venneflokken, med sin annerledeshet støter hun dem ofte fra seg med, det de oppfatter som løgner. Det er ikke alt man kan forstå med forstanden, men det skjønner ikke de små pikene.

Romanen har mange høydepunkter, både som tar for seg oppveksten til Herdis og andre spørsmål. Jeg likte godt da den jødiske delen av familien diskuterte revolusjonen og Tsarfamilien som nå sitter fengslet, de snakker om Tysklands fredstilbud og amerikanernes krigserklæring. Midt oppi livet etter krigsutbruddet står befolkningen på krava, de streiker og en generalstreik nærmer seg. Herdis får klar beskjed av venninnene, at hennes far som bare er aksjemann ikke kan streike, for det er bare arbeidere som streiker.

Handlingen har god driv og lesingen flyter lett på det nydelige språket. Jeg koste meg gjennom hele boken, og så frem til å fortsette med siste del, romanen Ved neste nymåne.

Utgitt: 1960

Sider: 310

Kilde: Biblioteket

I Ved neste nymåne fortsetter historien, og Herdis er elleve år der romanen starter, og i åpningsscenen er hun i begravelse. Spanskesyken herjer, og sladderen rundt den tyskættede delen av familien eskalerer. Herdis er et lite menneske, gjemt i anretningen, hun lytter til de voksnes diskusjoner, men forstår ikke all politikken.
Hun bor med sin mor og onkel Elias i Strandgaten, men besøker bestemor i Marken, far og hans nye kone Anna på Sølverstad.

Hennes store sorg er venninnen Julie som er syk og bor på barnehjem på Hellen. Når Herdis flytter til København med sin mor og onkel Elias henger det over henne at hun må skrive til Julie, noe som føles veldig vanskelig for henne.

Det skjer ikke så mye i København, og tre år senere er vi med på seilasen, når Herdis alene på båten, returnerer til Bergen, og livet der.

Hun er femten år, og begynner å bli mye mer glad i seg selv, enn det hun har vært hittil, og når hun møter en hyggelig mann på båten, begynner det å bruse i blodet hennes.

Freden i landet har ført til at farens rikdom blitt knust, og i stedet for å akseptere en konkurs tar han på seg å betale ned all gjelden, noe hans kone ikke er enig i.

Hun var ute på gaten igjen, underlig svimmel, vissen i ansiktet. Komme seg vekk - komme seg hjem. 
  Skuldrene hans, da han litt nølende gikk inn i den bygningen.
  Hva var sannhet, hva var løgn? Hva var hederlighet
 - hva var svik. 
  Og selvrespekt?
  Hun kom visst aldri til å finne ut av det!
  Hun kom seg på trikken, orket ikke - orket ikke gå. 
  Øynene, de forsvarsløse øynene som så blindt på henne og tvers gjennom henne - 
  Og skuldrene. Hun kom aldri i sitt liv til å glemme de skuldrene. 
  Det var som om hun hadde sett et skip gå langsomt ned i stille klarvær.

Med krigens påvirkninger på familien som bakteppe, i tillegg til Herdis sin beslutning om å ikke konfirmere seg, utdypes tematikken egoisme, frihetstrang og ikke minst selvrespekt. Romanens slutt mer enn antyder at Herdis har blitt voksen, når hun svelger en kamel eller to.

Boken jeg har benyttet meg av er Aschehoug sin bok i serien Gigantbok som kom ut i 1987. Selv om historien om Herdis er på 680 sider er den fornøyelig lettlest. Jeg nøt bergenskoloritten og ikke minst alle de gamle ordene, stavemåtene og uttrykkene fra tidlig på 1900-tallet. Torborg Nedreaas skrev frem spennende relasjoner og gjorde seg betraktninger med litteraturen sin, som kan gi noen og enhver noe å tenke på, selv i dag. Trilogien anbefales på det varmeste!

Utgitt: 1971

Sider: 180

Kilde: Biblioteket

På bloggen Jeg leser kan du lese en flott omtale av disse tre bøkene

Etter å ha lest En sommer med Nedreaas meldte jeg meg inn i Torborg Nedreaas-selskapet. Siden medlemskapet ikke koster noe, kjøpte jeg en bok og et nett, for å støtte det flotte arbeidet de gjør for å gjøre forfatterskapet til Torborg Nedreaas bedre kjent.