Ikke la deg forlede til å tro at dette er en enkel bok med reiseskildringer fra en tid hvor menneskene reiste på en helt annen måte enn det vi gjør i dag. I denne boken tar professor i litteratur Toril Moi oss med på et dypdykk inn i den norske folkesjelen. Toril Moi har i førti år bodd og arbeidet ved universiteter i USA og er en forfriskende folkelig stemme fra den, ofte så tunge og traurige akademiske verden.
I denne boken får vi nyskapende forskning skrevet for et bredt publikum. Prosjektet er både historisk og personlig, for i sin utforskning av kultur og liv i Norge bruker Toril Moi seg selv som eksempel.
Resultatet er ikke en memoar eller en selvbiografi, men en reiseskildring fra tiårets kulturliv. I sin reise gjennom arkivene fant Moi fram til filmregissøren Edith Carlmar og forfatterne Aimée Sommerfelt, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Torborg Nedreaas, Ebba Haslund, Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Kjøpt selv
En fin innledning gir leseren en forventningsavklaring til hvordan en bør lese, for å få mest mulig ut av boken. Det handler mye om litteratur, og drivkraften i boken er forskjellige tekster skrevet av et knippe forfattere.
Moi bruker bøker og filmer, ispedd norsk lokalhistorie til å skrive frem den norske folkesjela. Spesielt artig er det å få satt ord på, hvordan en bør lese romaner som er skrevet, la oss si på 50-tallet. Moi leste disse bøkene for første gang på 70-tallet, med tiårets opprørsånd i seg, og hvilket blikk har en når en leser bøkene igjen i dag?
Selv om jeg har lest 200 bøker i året lenge nå, så føler jeg ikke at jeg virkelig kan lese. Moi minner meg på hvordan kulturen jeg ble født inn i har formet meg, og snakker om hvordan norsk identitet har blitt formet fra 2. verdenskrig og fremover.
Jeg leste denne boken på sommerens 4 ukers biltur i Norge. Vi passerte hjemplassen til Aasmund Olavsson Vinje da jeg begynte på kapitlet som handlet om Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Så leste jeg om to av de viktigste romanforfatterne på 50-tallet, Mykle og Bjørneboe og målstriden de var aktive deltagere i.
Torborg Nedreaas er neste ut, og for meg som er med i selskapet med hennes navn, og har lest mye av henne, ble Mois tanker rundt hennes tekster et høydepunkt.
Ebba Haslund har jeg ikke lest så mye av, men det skal jeg få gjort noe med. Filmskaperen Edith Carlmar var et helt ukjent navn for meg, men måten hun gikk i bresjen for kvinnelige filmskapere, ga henne en stor flott fjær i hatten fra meg.
På jakt etter Norge er delt inn i syv deler, og i etterordet bekrefter inntrykket jeg fikk da jeg leste, at teksten er formet som essays, som gjerne kan leses separat. Selv om forfatteren av denne boken er en fagperson av rang, så kan ikke alle tema fenge alle lesere like mye, så en fin måte å lese boken på, er å ta et kapittel om gangen.
Når jeg skriver dette sitter jeg på kafè på Oppdal og skriver. Jeg har jaktet på norskhet rundt sørlandskysten og langs Mjøsa, vi har møtt godt kledde fjellkarer på vei opp på Høgronden og Gravskarhøgda og vært innom Grimdalstunet, fordums kobbergruvedrift i Åmdal og gått 10km. tur i den gamle tømmerrennen i Vennesla.
For et nydelig land vi bor i! tar en seg tid til å farte litt rundt og stoppe for eksempel ved Mollestadeika, Norges nest største tre med en omkrets på 11 meter, vil en også se jorder som bugner av korn, og koselige mennesker som bidrar til at vi som farter rundt og blir kjent med landet, blir tatt godt i mot.
Takk for en super bok Toril Moi - måtte mange finne frem til den ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar