Tiggerpiken av Alice Munro

Alice Munro mottok Nobelprisen i litteratur i 2013, og Tiggerpiken er å finne i listen over 1001 bøker du må lese før du dør, dermed fant jeg plass til denne for marsutfordringen som er "kvinnelig forfatter" i 1001-lesesirkelen. Jeg har tidligere lest novellen Bjørnen gikk over fjellet, som jeg likte godt, og Uvennskap, vennskap, forelskelse, som jeg ikke likte noe særlig. 

Forlaget om handlingen:
Historien om Rose er historien om en kvinnes forsøk på å finne og akseptere seg selv. Hun har spilt mange roller i sitt liv. Men er det roller hun har valgt selv? Har hun ikke alltid bare vært den som omgivelsene forventet hun skulle være? Har hun noen gang vært seg selv? Og hvem var hun egentlig?

Alice Munro skriver om hverdagsmennesker. Og hun har den sjeldne evnen til å kunne kartlegge et helt menneskeliv, en hel skjebne i novellens korte form. Å lese en novellesamling av Alice Munro er som å lese en rekke romaner. Ut fra en enkelt begivenhet i et menneskes liv, som viser seg å bli et vendepunkt, for eksempel møtet med kjærlighet eller utroskap, lærer leseren personen å kjenne til bunns. Man har rett og slett ikke behov for å vite mer.

Alice Munro sies å være novelledronning nummer en, til tross for at det står "fortellinger" på coveret, trodde jeg at Fortellinger om Flo og Rose var en roman. Nå skal det sies at de ti novellene som boken består av, følger et kronologisk hendelsesforløp, og har Rose og til dels Flo som hovedpersoner. 

Lesingen blir effektiv når hvert kapittel er viet til en del av Roses liv, og når det er klart for neste, har hun blitt en del eldre. Vi begynner med Roses herkomst og barndom, så hører vi om hennes skolegang og sosial status, før vi møter henne igjen på videregående, da faren hennes har blitt syk. 

Mor døde tidlig, og far giftet seg med Flo, som går inn i rollen som mor for Rose. I novellen Ville svaner er far også død, og Rose skal ta toget til Toronto alene. Før hun reiser blir hun advart mot hvite slavehandlere og lokkemenn, og skrekken setter seg i henne når, mannen hun deler sete med på toget, i "søvne" lar hånden sin beføle låret hennes. (eller tenker hun det bare...)

                Pengene til alt dette, og til reisen, stammet fra en pris Rose hadde vunnet for en stil med overskriften "Kunst og vitenskap i morgendagens verden". Hun ble overrasket da Flo ba om å få lese den, og mens hun leste, bemerket hun at de sikkert syntes de måtte gi Rose prisen, fordi hun hadde satt til livs hele ordboken.

I novellen som gir navnet til denne boken har Rose flyttet fra Flo, og bor hos fru Henshaw som huser ubemidlede piker som går på universitetet. Hun blir kurtisert av Patrick, de er veldig forskjellig og hun liker ham egentlig ikke, så han blir avvist noen ganger før hun gir opp og de gifter seg. Mens hun holder på med bachelorgraden sin leser hun Thomas Mann (jubel over referanse, for det gjør jeg også akkurat nå!)

Neste gang vi skifter fokus har Patrick og Rose vært gift i tre år. Hun møter Clifford og forelsker seg i ham. Her diskuteres kvinnens rolle i ekteskapet, om det er bare mannen som skal skinne, og kvinnens jobb er å løfte ham opp og frem? Rose og Patrick har fått lille Anna, dette forbigås ganske så stille, men når hun går fra Patrick skal hun flytte til Calgary, og da får Anna selv velge, om hun vil følge med på lasset.

Nå nærmer vi oss slutten på handlingsforløpet. Flo har blitt gammel og rørete, og Rose hjelper henne inn på et hjem. Rose er nå tilbake i Hanratty hvor hun og broren Brian vokste opp, og sånn slutter det, ganske enkelt. 

Disse novellene er ikke bygget opp med innledning, midtparti og en snedig avslutning, slik vi er vant med. Her følger vi handlingen, uten noen form for cliffhangere underveis. Jeg strevde litt med å komme inn i starten, men så fløt det fint. Kanskje jeg hadde forventet noe annet av "novelledronningen", men jeg likte godt det jeg leste.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1978/på norsk 2015

Sider: 271

Kilde: Biblioteket