Enheduannas dikt til Inanna - igjen

I påvente av at jeg skulle se DnS sin oppsetning av Berit Hedemanns roman Bjørnejegerskens bekjennelser, leste jeg boken hennes. Jeg så stykket, som jeg likte veldig godt, og lånte deretter Prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna, for å se om jeg kunne finne noen av de erotiske diktene, som det snakkes om i Hedemanns roman. Jeg syntes ikke det var så veldig erotisk, men Hedemann var så grei å informere meg om at disse diktene, som Bjørnejegersken siterer, finnes i en annen bok, nemlig Sumeriske skrifter. 

Mens jeg holder på med denne samlingen av dikt, skrevet av blant andre en prinsesse for 4300 år siden, valgte jeg helt tilfeldig å høre Marianne Fredrikssons romaner Kains bok og Noreas bok, og sannelig dukket ikke Inanna opp her også. 

Forlaget om Sumeriske skrifter: 
Sumerernes hellige skrifter, verdens eldste litteratur, preges av stor forståelse for alle sider ved menneskelivet. Den forteller om hvordan mennesker forestilte seg verdens opprinnelse og hvordan de selv var blitt til, om deres guder, halvguder og helter. Den tar for seg erotikk, maktkamp, sosiale skiller, bedrag, stolthet, vennskap, selvforherligelse og svik. De fleste av tekstene i boka er aldri tidligere oversatt til norsk.

Jens Braarvigs innledende essay gir leseren en pekepinn på hvem de forskjellige navnene er, og hvordan verden så ut på den tid disse diktene ble skrevet. 

Vi hører her om mennesker og guder, om Visdomsguden Enki, om Nana, Utu og ikke minst Inanna. 

Gudea var guvernør av Lagash 2100 før vår tid, en av flere store ledere vi hører om, i de forskjellige epokene som skildres her. Dette er en tid hvor gudene har en stor rolle i menneskenes liv, og når jeg har satt meg inn i deres oppfatning av kosmos, er det som å tre inn i en virtuell verden. 

Det er diktene til kong Sargons datter, prestinne Enheduanna, den første navngitte poet i verdenshistorien, jeg er ute etter, og her finner jeg hennes (og andres) dikt til gudinnen Inanna. Inanna ble identifisert med Venus, Morgenstjernen, og slik er hun i slekt med både Afrodite og Venus. Vi kjenner henne igjen fra det gamle testamentet som Astarte eller Ishtar. Hun er altså seksualitetens og kjærlighetens gudinne for mennesker og guder.

Av den 351 sider lange boken er det 90 sider som handler om Inanna, denne himmelens dronning, var en femme fatale, som sendte elskerne sine til underverdenen. Ved å lese disse diktene skjønner en at kvinner ikke alltid har vært undertrykket og kuet av mennene, her kommer noen eksempler på hvor "vovet" det gikk an å uttale seg for over 4000 år siden:

Inanna satte shugurra, steppenes krone, på hodet.
Hun gikk til sauekveet, til gjeteren.
Hun lente seg mot epletreet.
Da hun lente seg mot epletreet,
   blottet hun sitt makeløse skjød.
Den unge kvinnen Inanna priste sitt makeløse skjød,
   og æret seg selv.

Hun går så til visdommens gud i Abzu, til Enki. Han ber sin tjener Isimud om å ønske henne velkommen ved det hellige bord. Enki og Inanna drikker øl sammen, og han gir henne prestinnekallet, og makt over mye og mange. 

Til min datter Inanna skal jeg gi
sannhet!
Nedstigning til underverdenen! Oppstigning
    fra underverdenen!
Kjærlighetskunsten! Å kysse fallos!

Over tre hele sider får vi høre alt Enki gav henne, og det er ikke tvil om at kvinner er likestilt med menn, når en leser denne teksten. Inanna blir sendt tilbake til byen sin Uruk, alt han gav henne, alle løftene lastes i himmelbåten, og hun reiser. Enki blir etter hvert edru, og spør sin tjener Isimud hvor all makten hans har blitt utav, og tjeneren må si som sant er, Enki har gitt det til sin datter.

Det høye presteskapet? Gudenavnet?
Den edle, evige kronen?
Hvor er de?

Min konge har gitt dem til datteren sin.

Heltens kunst? Maktens kunst?
Svikets? Bedrageriets?
Hvor er de?

Min konge har gitt dem til datteren sin.

Det mottagelige øret? Lyttingens makt?
Å ta avgjørelser?
Hvor er de?

Kongen er desperat, han har jo gitt fra seg all sin makt. Han bryter sitt løfte til Inanna om at hun skal komme seg trygt hjem, og blir den som vil henne til livs. Han sender langhårete enkum-ånder etter henne, men Inannas tjener Ninshubur hjelper henne og jage dem vekk. Så sender han Uru-kjempene og deretter femti lahma-drager, men Inanna og Ninshubur sloss dem alle vekk, og seilte inn i havnen i Uruk som helter.

Solguden Utu vil at hans søster Inanna skal gifte seg med gjeteren Dumuzi, men hun vil heller gifte seg med bonden. Mens de krangler om dette, våkner Inannas lyst på gjeteren, og en ny heftig runde med erotikk utspiller seg. 

Han formet mine lender med de myke hendene sine.
Gjeteren Dumuzi fylte fanget mitt med fløte og melk.
Han strøk meg over kjønnshåret, han vannet mitt skjød.
Han la hendene over mitt hellige skjød, 
han myknet min svarte båt med fløte,
han egget min trange båt med melk.
Han strøk meg kjærlig på sengen.

I fortsettelsen hører vi om Inannas nedstigning til underverdenen, det er temmelig dramatisk det som skjer, og jeg tar meg i å ønske meg en teaterversjon, eller kanskje en serie på Netflix ☺ Og Dumuzi stakkars som var så lykkelig gift... vi får høre om hans drøm og om hva som skjer med ham. Inanna kommer tilbake, og kveles av sorg over at Dumuzi er borte. 

Før kapittelet om Inanna avsluttes med Enheduannas hyllest Til Inanna, får vi lese syv hymner til Inanna. Hun hylles som Himmelens Hellige Prestinne, kalles Den Sterke og Tordnende Storm, Den Hellige, etc. før vi er tilbake i det erotiske med Det Hellige Bryllupsritualet. 

Ved å lese disse dikene lærte jeg om hvordan menneskene forestilte seg skapelsen, og hvordan de tenkte seg verden med alle dens guder, halvguder, helter og vanlige mennesker. Dødsriket og underverdenen er steder de helt konkret forholdt seg til, og vi hører om hvordan guden Enki foreslår å avlaste de mindre gudene i deres strev, ved å lage mennesket, av leire.

Jeg føler på meg at det ikke er siste gangen jeg leser om guder og helter fra før-kristen tid, for dette var virkelig spennende. Hodet mitt blir helt koko av å prøve å plassere mennesker på jorden og guder, engler og ånder i himmel eller helvete, men akk hvor gøy dette var.