Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Trekkoppfuglen er boken jeg leste i Elidas 1001-lesesirkel for august. Jeg har nettopp lest Murakamis siste utgivelse, novellesamlingen Første person entall. Jeg likte denne godt, og følte sterkt for å gå rett over på denne mursteinen, når jeg først var i Murakamis verden. Boken er også en av Janne Stigen Drangsholts klassikere, og en del av mitt klassikerprosjekt.

Forlaget om handlingen: 
Når telefonen ringer hjemme hos Toru Okada, en ung, nokså alminnelig fyr som for tiden er arbeidsløs, hører han stemmen til en kvinne han ikke kjenner, men som ikke desto mindre later til å vite alt om ham. Okada rykkes løs fra hverdagens sløve rutine. Han har lett etter katten sin i flere dager, og nå forsvinner også hans kone uten spor. I jakten på henne kommer han i berøring med sterke krefter i det japanske samfunnet, mennesker helt uten skrupler og moral. Han konfronteres også med krigens bestialitet, slik den utspilte seg i en ørken i Mandsjuria i 1938.

Forlag: Pax
Utgitt: 1994/denne utgaven 2005
Sider: 636
Kilde: Kjøpt selv

Haruki Murakami skriver frem et univers som er helt spesielt. Dem som liker måten han skriver på, i skjæringspunktet mellom virkelighet og det litt mer underlige, kommer til å elske Trekkoppfuglen. 

Hovedpersonen Toru Okada har sagt opp en kjedelig juridisk stilling, for å, tja.... hva er det egentlig han vil? Han og konen greier seg på hennes lønning, og mens hun stadig jobber mer, lager han seg sin egen rutine som hjemmeværende, med husvask, matlaging og turer til butikken og renseriet.

I nabolaget er det et forlatt hus i en hage, han blir kjent med en ungjente som hjelper ham med å leite etter katten, og så treffer han søskenparet Kreta og Malta Kano, som også vil hjelpe ham, først med å finne katten, og så hans kone, som plutselig er tørket vekk.

          Livet mitt var i ferd med å ta nye retninger, så mye var sikkert. Katten hadde rømt. Jeg hadde fått underlige oppringninger fra en underlig kvinne. Jeg hadde møtt en snodig pike og begynt å gå på besøk til et tomt hus. Noboru Wataya hadde voldtatt Kreta Kano. Malta Kano hadde spådd at jeg skulle finne igjen slipset mitt. Kumiko hadde sagt at jeg ikke behøvde å arbeide. 
          Jeg slo av radioen, la Hjemmejournalen tilbake i bokhyllen og drakk en kopp kaffe til.

Handlingen tar oss med til flere historier, enten som han forteller eller det er noen som forteller dem til ham. I den glemte nabohagen befinner det seg en uttørket brønn, og en dag finner han seg en taustige, og klatrer ned i bunnen av brønnen. Denne hendelsen fikk pulsen min til å øke litt, etter å ha lest halve boken, og mye av mystikken hadde lullet meg inn i en rolig flyt, uten så veldig mye å lette på øyelokket av.

Okada er rastløs når han koker spagetti og tenker på en annen som spiser og spiser mens han venter på at noe skal skje. Det han minnes er en scene fra Hemingways roman Farvel til våpnene, en bok jeg nettopp har lest, og jeg frydet meg over gjensynet.

Nesten halvveis i romanen så går handlingen over fra å være litt rar, til å bli grenseoverskridende. Årsakssammenhengene blir mer vanskelig å få øye på, og flere, mer eller mindre selvstendige historier dukker opp. 

         Jeg kunne bare komme på èn ting som kunne ha forårsaket det, nemlig at jeg var gått gjennom veggen i den drømmeaktige demringstilstanden i brønnen, da telefondamen hadde tatt meg i hånden og leid meg med. Hun hadde dradd meg gjennom veggen slik at vi unnslapp den farlige noen som hadde åpnet døren og var på vei inn i rommet. 

Katten er borte og kona er borte, Okada tilbringer mye tid med sine nye bekjentskaper, og ikke minst sittende nedi den tørre brønnen. Han ønsker å kjøpe nabotomten, og etter noen mislykkede forsøk på å skaffe penger, begynner han å jobbe for Muskat og Kanel Akasaka.

En av historiene som strekker seg sporadisk, over siste halvdel av romanen, er den om hendelser i grenseområdet Mandsjuria i Sovjet på 1940-tallet. En annen handlingstråd vi stadig kommer tilbake til er Mai Kasaharas brev til Okada, eller Trekkoppfugl, som hun kaller ham. Mysteriet med Hengehuset er en føljetong i avisen, som omtaler hagen som hovedpersonen ønsker å eie, og en historie om Gutten som ser noe underlig utenfor soveromsvinduet sitt, går også igjen.

I disse bi-historiene har Okada ingen egentlig rolle, og jeg må innrømme at det var mer enn nok å fordøye i denne historien, til også å forstå hva som skjer i disse. Ikke følte jeg at historiene bidro så veldig til primærhandlingen heller. Nå skal det sies, at på et senere tidspunkt, åpenbares kjeden av årsak og virkning, noe som kaster lys over hvordan historiene og karakterene knyttes sammen. 

Jeg digger måten Haruki Murakami skriver på, i grenseland mellom drøm og virkelighet, men her måtte jeg frem med stålviljen, for å komme meg gjennom denne mursteinen. Etter litt tid til å fordøye og forstå er jeg klar for mer Murakami, så jeg må finne ut hvilke av hans bøker jeg ikke har lest ☺

Hvis du vil forstå litt mer av handlingen,

les gjerne Astrid Terese sin flotte omtale av boken!