Austerlitz - en klassiker av W.G. Sebald

Igjen er det boken Fra Shakespeare til Knausgård, som har inspirert meg, til å sette meg ned med en bok jeg aldri hadde hørt om før. W.G. Sebald (1944-2001) er en tysk forfatter, men leste litt om ham da jeg var halvveis i romanen, og tankene mine begynte å spinne rundt hva det er han vil si med denne historien. Austerlitz kom ut i 2001, samme år som han fikk et illebefinnende i bilen, og kjørte seg i hjel, bare 57 år gammel. 

Fra bakpå den norske boken: 

I 1939 blir den femårige tsjekkiske jøden Jacques Austerlitz sendt hjemmefra til England med en såkalt Kindertransport. Der blir han plassert hos fosterforeldre i Wales, og får et nytt navn. Foreldrene utraderer effektivt alt gutten husker om sitt tidligere liv, og han vokser opp uten fortid. 

Senere i livet, etter å ha gjort karriere som arkitekturhistoriker, merker han at fortiden gradvis begynner å plage ham, og han tvinges til å finne ut hva som egentlig skjedde femti år tidligere. Og sporene leder ham til Holocaust, via den gamle barnevakten i Praha, gulnede bilder av moren, operasangeren, og faren, motstandsmannen.

En gripende roman om et følelsesladet tema. Men helt uten sentimentalitet. 

Åpningsscenene finner sted i 1967, når Austerlitz er i Antwerpen, for å studere mastodontisk arkitektur. Han møter igjen en gammel bekjent, som figurerer som vår forteller i denne romanen. 

Det er i det hele tatt et litt snodig fortellergrep Sebald har valgt seg, siden romanen om Austerlitz fortelles av en tredjeperson, og sidene er fullpakket av "sa Austerlitz". 

Vår hovedperson begynner sin fortelling ved deres første møte, som var ganske tilfeldig, og sånn skal det fortsette. De møtes tilfeldig i London i 1975, hvor de fortsetter samtalen. Så flytter Austerlitz til Tyskland og svarer ikke på fortellerens brev, så de mister kontakten. Helt til 1996 og fortelleren skal til øyelege, og han igjen treffer på Austerlitz, denne gangen forteller han om barndommen og oppveksten i Wales.

Vi er langt over halvveis i boken før Austerlitz begynner utforskingen av sin egen historie. Frem til nå har sidene vært fylt av lange utlegginger om mangt og mye, mest arkitektur, litt om Wittgenstein, og litt om Vyrnwydammen som ble til ved å oversvømme en landsby i 1888. 

I tillegg til å gjenta "sa Austerlitz" til det kjedsommelige, bruker Sebald utrolig lange setninger. Til tross for dette er engelsken lett å lese, så det gikk greit. (Har nettopp prøvd meg på Robinson Crusoe på engelsk, og den boken måtte jeg legge vekk, skjønte fint lite.)

Utgangspunktet for romanen, at Austerlitz ble sendt med Kindertransport som femåring, forfølges ikke i det hele tatt. Han er godt over 60 år når han får lyst til å vite mer om sitt opphav, og når han tar dette initiativet, gjøres det på en lite sentimental måte. 

Han stiller seg spørsmål rundt hvor redselen for ukjente steder kommer fra? og angsten for avskjeder? og usikkerheten han føler? Hvorfor omgir vi oss med forsvarsverk, både murer og gjerder, men også de mer menneskelige, hvor vi stenger andre ute fra livene våre? 

Handlingen er en blanding av fakta og lite personlige observasjoner. Han fremstår som veldig ensom og redd, uten at han egentlig er klar over det selv, eller lider under det. Det er en underlig mann jeg ble kjent med i denne romanen.

Siden jeg hele tiden ventet på at tematikken rundt Holocaust og Kindertransportene skulle diskuteres eller skildres, ble jeg temmelig utålmodig når sidetallene ble høyere og høyere, og det ikke skjedde noe på denne fronten. Boken er spesielt skrevet, så når jeg fokuserte på det, og at den har blitt en klassiker, så hadde jeg glede av lesingen. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2001/ på norsk 2004

Sider: 246

Kilde: Kjøpt selv