Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen

For fem år siden leste jeg Martine Johansens roman Hvite jenter kan ikke synge blues, så når jeg hørte at hun har kommet ut med denne romanen, var jeg veldig ivrig på å lese.

Forlaget om handlingen: 
Et kjærestepar flykter unna fallerte familierelasjoner og Guds dømmende blikk på en forrykende roadtrip gjennom et Trumpifisert Amerika gjennomsyret av moteller, melkesukker og fargestoffer, og befolket av seriemordere forkledd som mønsterborgere og klimahelter forkledd som uteliggere. Hyperkapitalismen spiser sine egne barn i en pre-apokalyptisk forbrukerorgie der kjærligheten er det eneste som kan stagge verdens undergang – hvis man tør å stole på den.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 357

Kilde: Leseeksemplar

Tittelen og coveret på denne romanen hinter om noe fatalistisk, a la Thelma & Louise. Vi møter to jenter som forblir navnløse, en vri jeg normalt ikke er så glad i, men denne gangen følte jeg at jeg ble godt kjent med dem allikevel.

Nåtidshandlingen er satt til 2021, ikke særlig langt frem i tid, men langt nok, når jeg sitter og leser i skyggen av den pågående koronakrisen. Handlingen føltes merkverdig aktuell, selv om det ikke er et virus som truer sivilisasjonen i denne romanen.

Jentene er unge og eventyrlystne, de flykter fra foreldre og konvensjoner. En av jentene er fra Norge, hun bærer på en skyld, som har sin opprinnelse fra oppveksten i Jehovas Vitner, mens venninnen er preget av en materialistisk oppvekst i Amerika.

vi kan ikke være det moralske kompasset
for våre celler
eller bære ansvaret
for å videreføre våre gener
vi vil heller plassere lystgassmasker over
ansiktene våre 
som respiratorer og le
vi vil leve som på festene de pleide å avholde her i forbindelse med prøvesprengningene 
i Nevada-ørkenen på femtitallet

og feire med Miss Atom Bomb
før vi alle forsvinner opp under et
soppskyformet skjørt

Teksten er satt opp på denne måten, uten mye tegnsetting og store bokstaver, men det gjør liksom ikke så mye, for innholdet i de korte setningene henger godt sammen, og historien er lineær og (i mine øyne) troverdig.

Ganske mange ganger bruker jentene utsagn med metaforer i stedet for adjektiver. Etter et par stykker rynket jeg på nesen, men så fant jeg ut at dette er deres greie, og fant glede i deres måte å kommunisere på.

  - Jeg elsker deg slik underhudsfettet elsker sukkerlake, sier hun 

Tatt i betraktning at jeg nettopp har lest en roman hvor den første atombomben var en del av handlingen, en krim hvor handlingen dreide seg mye om ungdom og religion, og flere romaner fra det amerikanske samfunnet, passet romanen til Martine Johansen perfekt.

Anbefales!