Ungen av Aina Basso

Aina Basso har tidligere imponert meg med Inn i elden, som hun fikk Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for, da den ble gitt ut for første gang i 2013. Året etter kom Finne ly som hun fikk Bokbloggerprisen for, og i 2016 kom Heksejakt, en sakprosabok for ungdom, som også fenget gamlemor.

Forlaget om Ungen:
I Ungen tek Aina Basso oss med til eit Oslo i ei anna tid. I Kristiania i 1899 mistar Anna husposten sin etter at grosseraren ho tente hos, går konkurs i krakket. Ho får ta inn på Grønland hos Pauline, som ho tidlegare arbeidde med på fabrikken. No er det ikkje arbeid å få, og dei to bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn – mot rimeleg betaling. 
Men når det først og fremst handlar om eiga overleving, hamnar spedbarna ofte i andre rekkje, og følgjene blir alvorlege. Mellom ungane er det likevel ei som Anna knyter seg til. Vesla minner om det ho sjølv hadde i eit tidlegare liv, før ho mista alt.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2019

Sider: 268

Kilde: Leseeksemplar

Ungen er en roman skrevet på grunnlag av dokumenterte historiske hendelser, som Pleiemødresaken. Etter et krakk mot slutten av 1800-tallet var desperasjonen og fattigdommen i Kristiania stor. Mange gjorde alt for selv å overleve, selv om det gikk ut over andre.

Hovedpersonen vår Anna har selv vært gjennom mye, før hun slår seg sammen med Pauline, og blir det som vi i ettertiden har kalt englemakerske. I store deler av romanen syntes jeg litt synd i henne, siden det var Pauline som var den tøffe av dem. Men, senere starter hun for seg selv, og viser sin kyniske og griske side til fulle, så da forsvant medlidenheten.

Vi er i en tid med teglverk, møller, systuer og spinneri, kullstøv, røyk og bråk preger bygatene og nær sagt alle er skitne og sultne. Anna synes det er et nederlag å bli hjulpet av Fattigvesenet, og siden rutiner rundt barnefødsler og -død ikke er utarbeidet, finner de sin nisje her.

Disse to tar altså til seg reivunger og skal ha dem i pleie. Ikke har de morsmelk å gi dem, så det blir kumelk fra dag en. Når ungene skriker gir de dem konjak i melken eller legger en tung pute over ansiktet deres. Denne geskjeften driver de i hemmelighet, så det er viktig at naboene ikke oppfatter at det er barn i huset.

Det er ikke mange følelser å spore hos damene som til stadighet mister en unge, og det kniper i hjerterota hver gang de legger den tyngste puten over ansiktet til et skrikende barn.


   Prøver å lene meg attover mot puta, slappe av i kroppen. Det er ikkje noko å bry seg om. Eit barnelik frå eller til, her eller der. Det er ikkje eg som har drepe han. Han har ikkje nokon grunn til å heimsøke meg. Men kroppen er stram og stiv, finn ikkje kvile. 


Aina Basso har igjen gikk oss en engasjerende roman som oser av innsikt og fortellerglede. Historien bygges opp rundt livet til disse fattige englemakerne, så den er ikke en fullverdig skildring av Kristiania rundt 1900. Noe som er bra, for ved å ta med mer, ville tempo og fokus blitt et helt annet. Hun skriver knakende godt, boken er vanskelig å legge fra seg og det som avsløres her er gruvekkende som den beste thriller. Anbefales!

Denne Pleiemødresaken hadde jeg ikke hørt om, så Ungen ble i så henseende en ny brikke i puslespillet, som utgjør min kunnskap om norsk historie.