fredag 10. februar 2017

Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden av Wencke Muhleisen

Etter jeg hadde lest Wencke Muhleisens roman All gjeldende fornuft, ble jeg tipset om denne boken med den lange tittelen. Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden er en roman, men fremstår som forfatterens skildring av en forholdsvis lang periode i sitt eget liv, og også hennes forsøk på å bli bedre kjent med sin far. Jeg likte romanen godt, og anbefaler den gjerne videre til de av dere som har blitt fan av virkelighetslitteratur 😊
Takk for tipset Kleppanrova!

Forlaget om boken:
Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer.
Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden – i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås?

Historien starter ved Østerike-Ungarns oppløsning etter første verdenskrig, og senere når Slovenia ble en del av det nye kommunistiske Jugoslavia.
Det er en utfordring å plassere landene på kartet, og forstå kartet som har forandret seg gjennom historien frem til i dag.

Starten på familiehistorien deres viktig, når Wencke skal forklare sin fars tjeneste i Wehrmacht. Videre i romanen veksler vi friksjonsfritt mellom hennes søken etter å forstå sin far, og skildringer av sitt eget liv som mangeårig medlem av AAO-kollektivet.

Det som er fint med hennes skildringer, er at alt blir løftet opp i dagen, også skittentøyvasken. Ingenting blir overforklart, eller blåst av, men sett på med nøytrale briller som gjerne vil sette lys på det store "hvorfor". Hun snakker om "kumulativ heroisering" - om familiemedlemmers heroiske egenskaper som vokser i løpet av generasjonene, om lebensborn og om drapet på Ohnensorg som anses som starten på den tyske venstrebevegelsens radikalisering i 1970-årene, hvor Ulrike Meinhof var en viktig aktør.

Det var spennende å lese at begrepet "okkupasjonstid" i Østerrike har dreiet seg om årene fra 1945 - 1955 når landet var styrt av de allierte, og at det ikke var før Waldheim-skandalen i 1986, landet ble konfrontert med sin NS-fortid.

Historien om hennes far gir meg en kikkert inn i historien, som avdekker detaljer jeg gjerne ville lære mer om. Samtidig var det spennende å høre om møtet med, og livet i kollektivet Wencke var en del av i mange år. Jeg mener å huske fra min barndom å ha hørt om sånne kollektiv, og som barn og uinnvidd, oppfattet jeg alle som bodde der som hjernevasket og grundig på kanten av samfunnet. Skildringene i denne romanen fargelegger bildet, som til nå har vært veldig svart/hvitt.

På 1970-tallet eksperimenterte de med kommunikasjons- og uttrykksmåter ved å bruke terapeutisk kroppsterapi, selvfremstilling og elementer fra psykoanalysen. De leste seg opp på Wilhelm Reichs ideer om at kropp, psyke og samfunn er tre sider av samme sak, en teori som blant annet ligger til grunn for den type fri sex som de bedrev i kollektivet.

Wencke Muhleisen forsøker med denne romanen å kvitte seg med sine pinlige, plagende farsfigurer, sin egen far og Muehl, lederen av kollektivet, men dessverre foreldre er ikke til å bli kvitt. Det hun greier er å anerkjenne bindingen og det varige slektskapet. Romanen føles veloverveid og renhårig, og hun forsøker ikke av å dømme verken sin far eller AAO-lederen på noen måte, men har skrevet en rettferdig skildring av faktiske hendelser, uten for mye føleri.

Jeg er veldig glad i bøker som gir flere svar enn spørsmål, og Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden, er en sånn bok. Vi dykker inn i to historier, som egentlig kunne vært to romaner, men ved å koble dem sammen, får vi en nerve eller en rød tråd som gjør denne romanen unik. Forfatteren byr på seg selv i denne boken, og ved å ikke holde tilbake, gir hun oss en fantastisk skildring av et søkende, åpent og tilgivende menneske.
Er du glad i historie og husker disse kollektivene fra 70-tallet, så anbefales romanen på det varmeste!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Sider: 306
Kilde: Biblioteket

6 kommentarer:

  1. Du er sanderlig rask til å hive deg rundt og få lest en roman.
    Jeg synes det er synd at ikke flere fikk øynene opp for denne når den kom ut. Nå har Iallefall du fått mer innsikt i hennes liv og da tror jeg også at du lettere forstår brevsamlingen hennes. Jeg har bare kommet halvveis i den, men hun tar opp mange av de samme tingene som sliter i henne.
    Håper flere finner vegen til denne boka. Hun var en skikkelig kultperson i min ungdom på 70 tallet.
    Ha en fin helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tipset, det er utrolig synd at ikke denne boken ble markedsført litt tydeligere. Det er veldig interessant å lære om hennes erfaring i kollektivet, og spesielt satt i sammenheng med hennes søken etter farens fortid, og hvordan hun ser seg selv midt oppi det hele. Ha en fin helg du også!

      Slett
  2. Jeg har stor sans for Wencke Muhleisen, så denne boka har jeg tittet litt på. Kommer nok til å lese den en gang.
    Endelig sånn halvveis inne på nettet, etter snart en måned uten! Har en haug bøker jeg skal lage "kortversjonomtale" om når jeg får anledning. Foreløbig er det mye barnepass. God helg, Tine!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det gleder meg å høre at flere kjenner til henne og vil lese denne romanen. En måned uten internett? skrekk og gru :)
      Kos deg med barnebarn i helgen!

      Slett
  3. Jeg har kikket på denne boka mange ganger og hadde planer om å lese den i det året den kom ut. Jeg har sans for Wencke Muhleisen , og hun var en kjent figur før i tiden. Hun fikk også ganske mye oppmerksomhet for denne boka da den kom. Jeg leste i alle fall flere intervjuer og omtaler i diverse aviser.. Tenker nok å lese denne etterhvert, fordi jeg synes det er interessant med den kollektivbegelsen hun levde i på 70-talet, da det var mye av de ideene som florerte i den tiden, husker jeg. Ideer som vi snakket om og diskuterte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne må du lese Anita, jeg er sikker på at du vil like den. Blandingen av gammel nazihistorie, personlighistorie og dette med AAO kollektivene var genial :)

      Slett