lørdag 4. februar 2017

I love Dick av Chris Kraus - en morderne klassiker

Ikke før er jeg ferdig med Wenche Muhleisens brevroman, før jeg plukker opp en ny. Kunstneren Chris Kraus var det spennende å bli kjent med, selv om debutromanen hennes I love Dick var en smule eksentrisk og havnet i ytterkant av min personlige komfortsone.

Fra bakpå boken:
Chris Kraus er en mislykket eksperimentell filmregissør som snart fyller 40 år. Hun er gift med den feirede franske kulturteoretikeren Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter. Etter en middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick, våkner hun opp, hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham. Ektemannen, som er tilbøyelig til å se på det hele som et kunstprosjekt, hjelper til med brevskrivingen.
I love Dick er en kompromissløs utforskning av begjær, kjærlighet og makt og er utpekt som den aller viktigste boka om menn og kvinner i det forrige århundre, av Emily Gould i The Guardian.
Forfatteren visker her ut grensene mellom fiksjon, essays og selv biografi. På mange måter kan den også leses som en reise i den konseptuelle kunstverdenen på 1960- og 70-tallet.

Før jeg leste denne boken hadde jeg bare hørt om den, om at den var bra, og bare måtte leses! Jeg var ikke forberedt på at den er skrevet som en brevroman eller at den er så pass sær som den er. Et par kameler å svelge der i starten altså, men jeg gikk på med krum rygg, og pløyde meg gjennom den.

Hovedpersonen i Chris Kraus sin roman er 39 år gamle Chris Kraus, hennes mann Sylvère Lotringer, en 56 år gammel intellektuell (som foreleser om Proust!) og selvfølgelig Dick____. De bruker sine egne navn og stedene de reiser til og frekventerer kan godt være deres vanlige oppholdssteder. Det gjør noe med hodet mitt når fiksjon og virkelighet blandes til de grader som det gjør her, og jeg måtte bare bestemme meg for å glemme dette aspektet ved romanen og bare lese det hele som en oppdiktet historie.

Paret møter altså Dick____. (Etternavnet hans nevnes ikke i romanen, men svaret på hvem han er, befant seg bare et tastetrykk unna) De tilbringer natten i huset hans, og reiser videre uten å takke for seg, men Chris` hjerte blir igjen. En liten uke etter begynner hun, med velvillig hjelp av sin mann, å forfatte brev til Dick, brev jeg oppfattet som at de ikke sendte, men allikevel gikk å ventet på svar på. De bestemte seg for å holde på med brevskrivingen helt til Dick oppfatter henvendelsene deres telepatisk, og besvarer en telefonoppringning de også ha foretatt.

Måten romanen er skrevet på med en blanding av Chris og Sylvères brev til Dick, og en fortellerstemme som i tredjeperson, skildrer hva som skjer i livene deres, gjør romanen helhetlig på en fin måte. Forfatteren gjør hva hun kan for å røske litt i en stakkars leser, som på en side bruke & tegn, i stedet for ordet "og". Min overordentlige hjerne går amok av sånt!

Chris og Sylvère reiser, både sammen og hver for seg. Vi blir tatt med til New York, Arkansas, Arizona og til og med til Paris og Guatemala. (Jeg var nettopp i Guatemala i en annen roman, så jeg ble overrasket over å bli tatt med dit igjen.) Aller mest er vi i New York, og jeg frydet meg over å lese navnene på velkjente gater og steder, som jeg skal se ved selvsyn i april 😊 Det hoppes også litt i tid, med noen års mellomrom, og hyppige kapitler som stadig tilfører handlingen nye aspekter i form av essays, biter fra filmer hun jobber med, hendelser og samtaler hun har hatt. Jeg likte godt de 36 punktene hun har skrevet om schizofreni, og slutten, det var helt etter min smak.

Med I love Dick opplever Chris Kraus at debutromanen hennes blir omtalt som en moderne klassiker og en kult-roman. Etter at leseopplevelsen har modnet litt i mitt hode, er det de tekniske utfordringene romanen bød på, som har festet seg hos meg. Det er ikke tvil om at bohemaktige kunstneres hjerner er skrudd sammen veldig forskjellig fra fettklumpen jeg har i topplokket.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1996/på norsk 2017
Sider: 281
Kilde: Leseeksemplar


Chris Kraus (f. 1955) debuterte som forfatter med I love Dick i 1997, og har etter det gitt ut ytterligere ni bøker. Dette var ikke hennes start som utøvende kunstner, for mellom 1982 og 1998 laget hun 12 kortere og lengre filmer, i tillegg til andre kunstneriske uttrykksformer, utfoldet hun seg som også performance artist.

4 kommentarer:

  1. Høres ut som en interessant roman. Jeg leste også en helsides anmeldelse av boka i Klassekampens Bokmagasin i dag som gjorde meg nysgjerrig.
    Er det ikke litt godt å bli utfordret og røska litt ut av komfortsonen da?

    SvarSlett
    Svar
    1. Som moderne klassiker og kult-bok, regner jeg med at vi kommer til å høre mer om denne i media. Komfortsonen er oppskrytt, så det å utfordre seg selv litt er helt ok. Nå er jeg dog helt utslitt etter å ha lest to utfordrende bøker på rappen :)

      Slett
    2. Da fortjener du en feelgood eller krim nå, Tine.:)

      Slett
  2. Denne boka har jeg kjøpt. Skal lese den en dag! 😊

    SvarSlett