Takk for det gamle alle lesevenner, sånn ser min desember ut

2014 ble et leseår av de store med 222 leste bøker. Det høres jo helt vanvittig ut, men for meg som ikke trener, (ehm... har trent) noe særlig og ikke ser på tv, (som i aldri) så frigjøres det mye tid. Jeg har hatt for vane å ramse opp en haug med nyttårsforsetter og ting jeg bare må bli bedre på, men til tross for at jeg har lest Operasjon sjølvdisiplin to ganger i høst, så ligger den omtalte selvdisiplinen på et lavmål.

Det å være glad i å lese har blitt mer og mer sosialt. Årets høydepunkt var nok Bokbloggertreffet hvor jeg fikk treffe mange likesinnede. Det føles som jeg har kjent Beathe lenge, men jeg tror det var i 2014 vi hadde vårt første møte på kafè. Siden har det blitt en del, og skravlestundene med Beathe og de andre som bor i Bergen, håper jeg at det blir flere av.

Etter et lyst hode introduserte Tvangslesing er en dyd få forunt, har jeg også så vidt blitt kjent med Silje. Vi var de eneste som dukket opp på kafè i Bergen en kveldsstund den
11 desember, men så samstemt som vi var (vi hadde med oss den samme boken) så håper og tror jeg det blir flere sånne møter.

Sånn ser desember ut, med terningkast og det hele:

1. Pieter Webeling - Latteren og døden - 5
2. Edvard Hoem - Slottekar i himmelen - 5
3. Levi Henriksen - Harpesang - 5
4. Marit Kaldhol - Det skulle være sol - 6
5. Jean-Claude van Rijckeghem - Grevens datter - 5
6. Marita Liabø - Pusteproblem - 2
7. Bjørn Rørvik og Per Dybvig - Julefuten - 5
8. Jørn Lier Horst - Esmeraldagåten - 5
9. Michelle Paver - Mørketid - 4
10. Didrik Moritz Hallstrøm - Krø - 4
11. Amalie Skram - Forrådt - 5
12. Ingrid Storholmen - Her lå Tirpitz - 2
13. Egil Foss Iversen - Ørnens skygge - 4
14. Stephen King - Carrie - 5
15. Johan Harstad - Darlah - 3
16. John Green - En overflod av Katheriner - 5
17. Hannah Kent - Begravelsesriter - 5

Har du lyst å se hele leselisten min for 2014 finner du den her! 

35 % av bøkene jeg leste var norske nyutgivelser i 2014, så nå gleder jeg meg til å sette meg ned å nominere til Bokbloggerprisen. Du kan se hele listen min her!

Inspirert av Karis bokprat vil jeg liste opp de 10 bøkene som er de beste bøkene jeg leste i 2014. De står i den rekkefølgen jeg har lest dem i år, og har alle sammen fått 6`er.

1. Lars Mæhle, Den mørke porten
2. Sissel Værøyvik, Rakels bok
3. Belinda Bauer, Nysgjerrigper
4. Laurent Gaude, Eldorado
5. Simon Stranger, Mnem
6. Ida H. Høyer, Unnskyld
7. Sofia Nordin, Ett sekund om gangen
8. Catarina Cattaneo, Jeg sluttet å telle dager
9. Aina Basso, Finne ly
10. Miriam Neegaard, Stormen og stillheten

Det jeg tenker om 2015 er at jeg har god erfaring med å lese norske nyutgivelser gjennom hele året. Jeg skal også bli enda flinkere å finne frem til debutanter, noe jeg har hatt stort hell med i år. Jeg vil prøve å få lest litt mer fra 1001, og enda flere av Amalie Skram sine titler, uten at det skal bli noe pes. Nynorsk, engelsk og novellesamlinger har jeg hatt fokus på i år, og det kommer jeg til å fortsette med å få lest. Nynorsken går av seg selv nå, for det kommer utrolig mange bra bøker ut på nynorsk.

Da gjenstår det bare å ønske tvangslesere, bokbloggere og alle andre lesere av bloggen min et riktig godt nytt år!!!

Begravelsesriter av Hannah Kent tar oss med til Island på 1800-tallet

Det er noe spesielt med Island som gjør at både krim og historiske romaner får en egen stemning. Dere som likte Karitas kommer til å elske denne! Denne romanen er bygget på de faktiske hendelsene rundt Agnes Magnusdottirs henrettelse. Dette var den siste henrettelsen som ble utført på Island. Mer om dette kan en lese om, i forfatterens merknader.

Vi er altså på Island i 1829 og Agnes Magnusdottir dømmes til døden, sammen med to andre, for medvirkning til et brutalt dobbeltdrap. Før henrettelsen kan finne sted, blir hun innkvartert på den lille fattigslige gården til lensmann Jon Jonsson, hans kone og deres to voksne døtre. De er alle skrekkslagne over å bli tvunget til å åpne opp hjemmet sitt for en morderske, men den trange boligen gir ikke rom for slippe unna.
Agnes har bedt om å få den purunge hjelpepresten Thorvardur, som åndelig veileder i tiden frem mot henrettelsen, og han er en av veldig få som støtter Agnes når hun kommer til Kornså-gården.

Fattigdommen er enorm i dette samfunnet, og romanen skildrer familienes slit og hver enkelts nød på en fantastisk levende måte.

Når Agnes kommer til Kornså har bonden vært nødt til å ta ned innerkledningen i huset for å gjøre opp for gammel gjeld, så huset smuldrer sakte men sikkert opp. De fyrer med møkk, og lever nær sagt fra hånd til munn. Mette mager, personlig hygiene eller privatliv er det ikke snakk om, og nåde den som lar ilden slukke, da kan det gå lang tid før de får fyr på ovnen igjen.
På tross av dette kommer Agnes til et bedre sted enn der hun var først. Der lå hun lenket på fjøsgulvet, og ble både sultet og mishandlet. I hjemmet til Jon og Margret blir hun mottatt som et menneske. Hun blir vasket, klærne som er full av lus og annet utøy blir brent, og hun får nye. Deretter får hun sin seng, og det forventes at hun skal jobbe for kost og losji.

Historien til Agnes kommer frem litt etter litt, når hun prater med presten Toti, og andre som etterhvert snakker med henne. Noe kommer også frem når hun er alene og reflekterer over livet. På denne måten får vi også vite hva som var foranledningen til drapene hun er dømt til døden for, og hva som egentlig skjedde.
De som lærer Agnes å kjenne, håper etterhvert på at hun er uskyldig. Når hun får høre at Sigga har blitt benådet, blir hun veldig urolig, og det tennes nok et lite håp hos henne.

Begravelsesriter er en fantastisk skildring av dagligliv, strev og pine for de fattigste i et fattig land. Det at de kunne losjere drapsdømte hos en familie på denne måten, var helt nytt for meg, og ga en original vinkling til handlingen. Dette er en historie som setter tanker i sving, og jeg reflekterte mye for meg selv over hvor takknemlig jeg for livet mitt sånn som det er.
Språk og karakterbygging er helt på stell, og det er ikke noe som skurrer når jeg leser. I og med at Agnes drøyer så lenge før hun forteller, så holdes spenningen på plass.

Dette er en roman jeg virkelig anbefaler deg å lese!

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 361

Kilde: Leseeksemplar

En overflod av Katheriner av John Green - en ungdomsbok

Den første boken jeg leste av John Green var Faen ta skjebnen. Den gjorde kraftig inntrykk på meg, så når forfatteren kommer ut med en ny bok på norsk, slår jeg til igjen. Før jeg begynte å lese syntes jeg handlingen hørtes litt barnslig, snål ut, hør bare:

Forlaget om boken:
Colin Singleton, vidunderbarn og sterkt opptatt av anagrammer, har akkurat blitt dumpet av kjæresten Katherine. Den NITTENDE Katherine, faktisk. Colin dater nemlig bare jenter som heter Katherine. I kjølvannet av K-19 -hendelsene, og for å få tankene over på andre ting, tar Colin med seg den overvektige bestekompisen  Hassan ut på tur for å finne tilbake til gleden ved livet. Målet er å komme opp med en formel som kan forutsi gangen i alle parforhold, hevne alle verdens dumpede, og kanskje sørge for at den nittende Katherine blir hans. På denne road-tripen møter de personer og hører historier og kanskje vil alt det de opplever gi Colin nye perspektiver på tilværelsen og sende hjertet hans på nye veier. Muligens ...


Selv om du har passert din aller første pure ungdom, må du ikke la deg skremme fra å lese denne boken. Den er ganske dypsinding og veldig morsom, samtidig som den er lett å lese.
Det er egentlig ikke en road-trip bestekompisene har lagt ut på, for etter å ha overnattet i bilen en natt, kommer de til det lille stedet Gutshot og her blir de i fire uker.
Colin er vidunderbarnet som har lyst å bli genierklært. Hans mål i livet er å få et "eureka-øyeblikk", og å bli noe helt usedvanlig, men han har innsett at han ikke er et geni. Målrettet jobber han hardt hver dag og er alltid åpen for å justere og lære av de velmenende rådene som Hassan kommer med.
Hassan er en lat og feit morroklump, og muslim, det lar handlingen oss aldri glemme. Det er faktisk litt befriende å lese en bok hvor det på vennskapelig vis drives harselas på en muslims bekostning.

Under sitt opphold i det rosa huset til Lindsey og moren i Gutshot, får de utfordringer som presser dem begge til å tenke og gjøre nye ting. Colin er veldig fokusert på de matematiske problemene sine med et teorem som har med disse ekskjærestene som heter Katherine å gjøre. All denne matematikken gir romanen en original vinkling, som gjør boken ganske unik. Tittelen og baksideteksten belyser denne røde tråden, men romanen rommer så mye mer.

Lindsey Lee Wells, svarte hun, rakte fram en liten hånd med slitt, rosa metallic neglelakk. Han hilste, og så snudde Lindsey seg mot Hassan. 
  - Hassan Harbish. Sunnimuslim. Ikke terrorist.
  - Lindsey Lee Wells. Metodist. Ikke jeg heller. Jenta smilte på nytt. Colin tenkte ikke på noe annet enn seg selv og K-19 og den biten han hadde mistet inni seg - men smilet hennes lot seg ikke fornekte. Det smilet kunne få slutt på kriger og helbrede kreft.

Dette er en oppvekstroman med fokus på vennskap mellom to kompisser. Vi får også en god del tanker om å tørre å bryte ut, og om å slutte å være selvopptatt. Hassan sin blendende åndelige oppvåkning er vidunderlig å lese om. Mrs. Wells sitt gode eksempel får Hassan til å innse at han er en "ikke-gjører". Han har blitt himla god på å ikke gjøre ting, men at han aldri gjør noe som gjør en forskjell for andre mennesker. Han gjør ikke zakat en gang...

Ideen forfatteren har bygget denne romanen på er glimrende i all sin kompleksitet. Han skriver i notatet til slutt at han selv fikk C minus i matte, men at en av de beste matematikerne i USA tilfeldigvis er hans venn, og det er han som har hjulpet ham med romanen. I tillegget helt til slutt forklarer Daniel Biss dette teoremet til Collin som jeg bare har hatt en anelse av hvordan fungerer.

Romanen er velskrevet, innsiktsfull og til de grader engasjert. John Green interesserer seg for ungdom i den vanskelige alderen, noe hans betraktninger helt tydelig viser. Jeg liker ikke ungdomsbøker som tar for seg tanker og følelser til en gjennomsnittlig 16 åring, men vennskapstematikken her er pakket godt inn i humor og et aldri så lite mysterium, så det føles ikke påtrengende. Det er ikke noen dramatisk historie dette her, men jeg opplevde den som til de grader medrivende, at den ble slukt i en jafs.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2006/på norsk 2014

Sider: 228 + tillegg

Kilde: Leseeksemplar

Ørnens skygge av Egil Foss Iversen - første bok i en serie på fire

Forfatteren var helt ukjent for meg da jeg i begynnelsen av desember fikk en forespørsel om jeg kunne tenke meg å lese hans manus på en krim som kommer ut i 2015. Janus som den heter, er bok nummer to i krimserien han har på gang. I julen leste jeg bok nummer en, Ørnens skygge som kom ut i 2011, og hadde noen herlige timer foran peisen med den.

Fra baksideteksten:
1945: I krigens siste dager fullfører nordmannen og nazisten Hermann Foss et siste oppdrag for den tyske overkommandoen. Det går ut på å skjule store deler av tyskernes gullforråd, kunstskatter og en dødelig gass på et hemmelig sted i Norge. I kaoset rundt kapituleringen går all informasjon om skjulestedet tapt.
65 år senere dør Hermann Foss, den siste som vet hvor alt ligger gjemt.
Historieprofessor Thor Foss er den gamle mannens eneste gjenlevende slektning og må dra til Stavanger for å tømme dødsboet. Der finner han de første tegnene til at hans onkel kan ha stått bak en av norgeshistoriens verste forbrytelser. Motvillig blir Thor Foss dratt inn i en kamp på liv og død der løsningen ligger skjult i koder og gåter. 

Det blir et kappløp der ingen midler skys, mellom grådige norske etterkommere og en lyssky gruppe nazister som har startet jakten på de svimlende verdiene og den dødelige gassen.

Ørnens skygge har alle de rette ingrediensene som en spenningsroman skal ha. Her er det spioner fra både naziorganisasjonen Odessa og Mossad, her er agenter og dobbeltagenter og mange forskjellige grupperinger som jobber mot hverandre. Hovedpersonen historieprofessoren Thor Foss, som for mange år siden var marinejæger er den av aktørene som har minst ballast i form av gammel bagasje fra krigen.

Dette er en klassisk skattejakt med koder og gåter som må løses. Siden de to menneskene som vet hvor skatten ligger er døde, går jakten ut på å finne ledetråder i deres og deres families etterlatenskaper. Thor får god hjelp av Hannah som kommer på banen tidlig i handlingen, og sammen jobber de for å finne den dyrebare og livsfarlige skatten.

Forfatteren bygger opp spenningsbildet med flotte karakterbeskrivelser. Vi får vite hva som tok livet av de to som satt på skatten i 65 år, og hvem og hvorfor de forskjellige aktørene er etter skatten. Noen er reinspikka gal, andre bare er grådig, mens det heldigvis også er noen som vil returnere verdigjenstandene til eierne og, ikke minst nøytralisere den livsfarlige gassen.
Karakterene er troverdig og faller fort på plass. Handlingen har mye action, men det er også mye "prating". Thor og Hannah bruker mye tid på å snakke seg frem til muligheter, og gå gjennom mulige løsninger på utfordringene de står overfor, så jeg må innrømme at enkelte sider ble bladd fort forbi, akkompagnert fra min side av litt bla, bla, bla...

Språket flyter lett, og de hyppige kapittelskiftene gjør at lesingen går av seg selv. Alt virker gjennomprøvd og bare en gang tenkte jeg "er det mulig å være så naiv?" - men dette var tidlig i handlingen, og det hadde vel ikke gått opp for Thor hvilket farlig spill han var involvert i.

Romanen er på nesten 500 sider, og kunne godt vært kortet ned litt. Det er spennende, men all funderingen frem og tilbake gjør at det stopper litt opp. Iversen skriver godt og jeg kvier meg ikke for å sammenligne denne boken med noe Tom Egeland eller Dan Brown for den saks skyld, kunne ha skrevet. Handlingen ble kanskje litt for klassisk, uten noe grensesprengende nytt, men innen sjangeren er dette godt levert.

Jeg som har lest bok nummer to, vil påstå at selv om den er langt fra ferdig, så har fan av spenningssjangeren noe å glede seg til, for den er hakket kvassere i kantene enn Ørnens skygge.

Tusen takk til Egil Foss Iversen for boken!

Darlah - 172 timer på månen av Johan Harstad

Darlah – 172 timer på månen er en roman av Johan Harstad fra 2008. Den ble opprinnelig utgitt som ungdomsroman, men har i billigbokformat blitt utgitt som ordinær voksenbok. For romanen ble Harstad tildelt Brageprisen. I 2014 ble den kåret til "Tidenes beste norske ungdomsroman" av nettstedet ubok.no. Darlah har kommet ut i hele 17 land, også på eksotiske steder som Bangladesh og Taiwan.

Jeg liker godt å lese gode ungdomsbøker og greide å sikre meg denne godbiten fra biblioteket rett før jul. Boken ble lest i sin helhet på andre juledag.
(OBS! omtalen inneholder noe som kan oppfattes som spoiler)

For meg er lange leseøkter den beste måten å lese på, så alt lå til rette for at dette skulle bli en god leseopplevelse. Jeg har god erfaring med å lese romaner beregnet for ungdom, og har med dem hatt noen av mine beste leseopplevelser. Denne gangen følte jeg meg for "voksen" for boken, det ble rett og slett for overtydelig og for enkelt de første 300 sidene, for så å bli veldig forvirrende på slutten.

De første 200 sidene går med til å introdusere de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine som ender med å vinne tur til månen. Det blir mange runder hvor vi er med hver enkelt når de melder sin interesse, når de vant, deres avreise og deres ankomst i New York. Vi blir også kjent med Oleg Himmelfarb som bor på Parsons Eldrehjem i Florida og er temmelig senil. Vi kommer tilbake til ham flere ganger, uten at han tilfører noe.

De voksne som arbeider for NASA og de som skal være med på måneferden blir presentert seint og heller vagt. Når Mia ankommer NY blir hun kjent med en gammel uteligger, som skal dukke opp senere i historien.

Denne delen som utgjør over halvparten av boken, syntes jeg var, ikke akkurat kjedelig, men stillestående. Jeg ventet spent på å komme i gang med litt action, og undret meg over hva som er "tidenes beste" med dette her. Darlah 2, er månebasen de skal bo i, som tittelen sier, i 172 dager. Denne tittelen tilsier at det er her det skjer, så dette forklarer min utålmodighet etter å komme dit.

Ikke lenge etter de har installert seg i Darlah 2, skjer det et uhell som gjør at to av besetningen må gå ut og reparere noe, disse to kommer aldri inn igjen, og stemningen begynner å skjerpes. En etter en drepes folkene fra NASA og Antoine også, og det er bare de to jentene Mia og Midori igjen. Fienden er et vesen som tar form av menneskene, så når Mia og Midori løper mot den gamle basen Darlah 1 for å redde seg hjem med en evakueringskapsel, er oppmerksomheten min skjerpet for å få med meg når evt. jentene blir "tatt".

Mia bøyde seg over Antoine. Hun børstet bort grått støv fra ansiktet hans. Det var allerede vansiret av den brennende solen som uten å ha noen atmosfære å kjempe seg gjennom, hadde angrepet huden hans i timesvis. Øynene hans var vidåpne og blodige og halvveis ute av hodet på ham. Støvet hadde tørket inn  øyeeplene, og det fikk ham til å se enda mer huyggelig ut. Med Nadolski var det samme sak. Men den ene armen hans var revet av ved albuen og den blottede armstumpen gapte mot dem. Alt oksygenet de hadde hatt i kroppene, var blitt presset ut i samme sekund hjelmene deres hadde blitt fjernet og vakuumet utenfor tok overhånd. 

Det er når vi nærmer oss slutten av boken og det er på sitt mest spennende, at jeg detter av lasset. Misori sin kropp har blitt byttet ut med en dobbelgjenger uten at Mia har merket det, men med sine siste krefter greier hun å kvitte seg med både hennes og sin egen dobbeltgjenger, før hun får startet kapselen. (tror vi...)  Wips, så har hun landet i Atlanteren, og blir plukket opp av en fisker som holder henne skjult i en uke (uten å si noe til noen...) Uten å møte på noen problemer haiker hun fra Newfoundland til New York, og etter å ha ringt NASA og foreldrene oppsøker hun den gamle uteliggeren Murray for å ta ham med til Coney Island og la ham sove på stranden. Mia er selvfølgelig ikke Mia, men dobbeltgjengeren, og hun dreper Murray før hun drar tilbake til hotellet og dreper foreldrene sine, lillebroren og alle som bor der.

Historien avsluttes av Naoharu Fujiwara tre år etter de andre hendelsene. Da er vi i Tokyo og denne 19 år gamle jenten er det siste gjenlevende mennesket i Tokyo. Hvem er hun? Hun får i all sin anonymitet avslutte boken og mitt blogginnlegg.

Sånne historier kan godt være usannsynlige og totalt virkelighetsfjerne, men de må være logiske. Her var det mye som ikke var logisk. Dobbeltgjengeren viste seg før hun hadde drept det mennesket hun hadde overtatt. På hotellet i NY dukker det opp en dobbeltgjenger for hvert menneske hun dreper og alle ser ut som henne selv. Der gikk ikke dobbeltgjengere igjen på månen som lignet på dem som ble drept der. Som sagt, mot slutten falt alt fra hverandre for meg, og jeg leste mye av slutten på nytt, for å se hvor jeg hadde mistet tråden, uten å finne noen forklaringer.

Jeg har glad jeg har lest boken for å stille min nysgjerrighet til "Tidenes beste norske ungdomsroman", men for meg ble det først kjedelig, så 50 sider som hadde "noe", for så å bli helt usammenhengende. Det er ikke alltid jeg som leser er på samme spor som "forståsegpåerne".

Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket

Esmeraldagåten av Jørn Lier Horst - bok nummer 6 i CLUE serien

Det er Sondre på 13 og meg selv som har lest denne boken, og vi er temmelig samstemt om hva vi synes om den. Vi ble ikke skuffet denne gangen heller!

Esmeraldagåten er altså den sjette boken i serien, og vi kjenner Cecilia, Leo, Une og Egon ganske godt. Heldigvis dras vi ikke gjennom en detaljert karakteroppbygging i hver bok, men får vite akkurat nok til at hver bok kan leses for seg, om det skulle være nødvendig. 
I denne boken er det høst og de tre ungdommene er nysgjerrige på hva som skjuler seg i den stengte gruven. Esmeralda er navnet på den dypeste av gruvegangene, i gruven som ble stengt etter en ulykke i 1936 hvor tre mennesker ble sperret inne for alltid. Når de en dag ser en blank, ny hengelås på en dør, våkner utforskertrangen deres for alvor.



På fjorden driver Sjøhistorisk Museum og finkjemmer havbunnen etter den forliste kutteren Lizzie. I forrige bok fant ungdommene "Kutterskatten", som var ombord i skipet, som aldri har blitt funnet. Ungdommene er skeptiske til hva som egentlig skjer med det de finner på havets bunn, og spionerer på dem som jobber der, som også bor på pensjonatet Perlen hvor foreldrene til Cecilia og Leo jobber.
I denne boken blir Cecilia, Leo og Une dradd inn i en tyverisak, som viser seg å ha med de gamle gruvene å gjøre.

Denne serien til Horst skal bli på 12 bøker. I hver bok presenteres med praktiske eksempler i teksten en filosof sine hovedtanker. I denne boken er det Platon sine tanker rundt fornuft og følelser som er tema. Dette pakkes fint inn og blir ikke belærende, men føyer seg umerkelig inn i teksten. Til sist i boken får vi tre sider med fakta om Platon, og så dette interessant og spennende lesestoff. Ikke nok med det, aller sist finner vi første kapittel i neste bok i serien, så her er det bare å lese å bli hekta på nytt.

Serien er også del opp med et mysterium som blir løst i hver bok, et mysterium strekker seg over 4 bøker og en rød tråd som ble presentert i første bok, vil vi først få svar på i den siste boken. Dette gjør at det er mye gjenkjennelig i hver bok, samtidig som spenningen er på plass fra første side hver eneste gang. Genialt spør du meg!
Da Sondre var ferdig med å lese Esmeraldagåten var han ikke i tvil om at han ville lese neste bok. Jeg er åpen for at han kanskje vokser fra serien før den er ferdig, men han er hekta og vil gjerne lese videre. At han (som sjelden leser) er oppslukt av boken i lange perioder uten at mor må mase, sier mye om hvor bra han synes den er.
Anbefales for barn fra 7-8 år og oppover!
Se gjerne omtalen av Libertygåten hvor jeg har skrevet litt mer om serien, rekkefølger, filosofer etc.

Esmeraldagåten er minst like spennende iflg. Sondre

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014

Sider: 149

Kilde: Leseeksemplar

Neste bok: Rivertongåten 

Juleskrekk: Jeg har lest Carrie av Stephen King

Første juledag satt jeg fjetret med denne boken. Dette var mitt tredje forsøk i desember på å skremme meg selv med litteratur. Etter å ha lest Krø og Mørketid uten å bli særlig redd, gikk jeg for en god gammel klassiker. Carrie er Stephen King sin aller første "skikkelige" utgivelse fra 1974, og det skulle bli mange, mange flere senere. Boken ble filmet første gang i 1976, med en meget ung John Travolta i en av rollene.

Dette er historien om den 16 år gamle jenten som blir utsatt for ekstrem barnemishandling fra sin mor, og voldsom mobbing fra sine medelever. Hun lever i så stor grad utenfor samfunnet, at hun selv blir syk på sinnet. En episode i skolens garderobe etter gymtimen, gjør at klassekameratene hennes må stå til rette for sin ekle oppførsel mot henne. Selv om ikke lærere og rektor på skolen har "sett" henne før, får hun støtte nå når hun trenger det. Hos moren får hun bare kjeft og straff.

Boken består delvis av skriftlige gjenfortellinger, utdrag av bøker og saksreferat, og delvis av direkte tale og handling. I parentes kommenterer Carrie av og til det som skjer med henne. (Se under)
Handlingen henger godt sammen, uten å føles oppstykket.

Årsak og bakgrunn får vi i sporadiske drypp, og vi blir på den måten kjent med historien til Carrie og årsaken til at moren Mrs. White behandler henne som hun gjør. King holder antydningens kunst i sin hule hånd, og jeg elsket måten han bare lot oss ane disse sammenhengene.

Carrie sat without moving. 
Mrs. White got up and came aroung the table. Her hands were hooked into shaking claws. Her face bore a half-mad expression of compassion mixed with hate. The closet, she said.   - Go to your closet and pray. 
  - No, Momma.
Boys. Yes, boys come next. After the blood the boys come. Like sniffing dogs, grinning and slobbering, trying to find out where that smell is. That.... smell!
She swung her whole arm into the blow, and the sound of her palm against Carries face 
(o god I am so afraid now) 
was like that flat sound of a leather belt being snapped in air. 

Carrie er født med telekinesiske evner. Vi får høre om noen "småting" hun har gjort tidligere, men det er i den heftige avslutningen av boken, hun viser hva hun er godt for. Boken er klassifisert som en grøsser og filmen som en skrekkfilm, og det er nok scenene på slutten de fleste husker etter å ha gjort seg ferdig med Carrie.

Det skal tydeligvis mye til for å skremme meg, for det var ikke slutten som begeistret mest. Kanskje det er det usannsynlige i hendelsene i innspurten, som gjør at jeg distanserer meg. Det som gjorde inntrykk på meg og som fulgte meg inn i søvnen i går var den psykisk syke moren og hennes forhold til Gud, blod og gutter/menn. Jeg synes Stephen King skildrer både Mrs. White og Carries "bagasje" så levende og overbevisende at jeg heller mot å føle medynk med dem begge.

Jeg er sikker på at filmen gir en helt annen opplevelse enn det boken gjorde, derfor vil jeg anbefale deg å lese boken, kanskje ikke som en grøsser, men en fengslende oppvekstroman.
I dag har jeg tatt fatt på "Tidenes beste norske ungdomsroman" Darlah av norske Johan Harstad, kanskje den kan gi meg litt etterlengtet skrekk? Heldigvis har jeg Pet Semetary av Stephen King på lur.


Ønsker alle en herlig "Boxing day", hos oss blir det familiebrunch med påfølgende fotball foran skjermen. (Da befinner jeg meg nok på månen i forskningsstasjonen Darlah....)

Endelig er julaften her - God jul!!

Roen har senket seg og barna er benket foran Askepott. Julematen står klar, så nå er det bare til å sette seg ned å vente på julebesøk. Vil ønske god jul med noen bilder av en julepyntet Bergen. Vi har ikke snø men 0 grader, så kanskje det kommer noe utover kvelden?

Hvor blir ukene og månedene av? Tenk at hele 2014 er over, og vi som nettopp har begynt på det året! Heldigvis står et nytt ubrukt år foran oss, og hvem vet hva 2015 bringer? ...men først er det julen som skal feires.

Feiringen blir herlig folksom, med elleve til bords (derav mengden med pakker). Vi skal spise pinnekjøtt, lutefisk og breiflabb med diverse tilbehør.
Før vi kommer så langt skal vi feire at Sondre ble tenåring i dag, Gratulerer masse med dagen Sondre!!

Til de som lurer på hva jeg leser i juleuken blir det  Pat Semetary og Carrie av Stephen King, men først skal jeg lese ferdig Egil Foss Iversens Ørnens skygge. Blir det tid til mer før nyttårsaften har jeg "En overflod av Katheriner" av John Green liggende klar, og Johan Harstad sin Darlah, tidenes beste norske ungdomsroman og vinner av Brageprisen, den gleder jeg meg til.

Aller først vil jeg ønske alle lesere av bloggen min en riktig fredfylt og deilig jul! (En spesiell juleklem til alle dere som tar dere tid til å legge igjen et ord til meg av og til)

Statsraak Lehmkul med flott julepynt

Bryggen i Bergen er pyntet i all sin prakt

På Hetlandhuset henger disse skjønne nissene

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen - med fare for å trakke i salaten...

Slagskipet Admiral von Tirpitz var Hitlers stolthet og Europas største slagskip, 250 meter langt og med en besetning på 2500  tyske soldater.
Den må ha vært et skremmende syn for de som fikk den nær innpå seg, som for eksempel ved Fættenfjorden i Trøndelag, hvor den lå gjemt i to perioder.
Ingrid Storholmen er vokst opp med historier om Tirpitz, og har fulgt i krigsskipets kjølvann, fra Håkøya utenfor Tromsø, til Kåfjord og helt til Heiligenhafen i Tyskland.

12 november i år var det 70 år siden Tirpitz ble bombet og kantret utenfor Håkøya i Troms, hvor 971 soldater ble drept, mens 806 overlevde.

Her lå Tirpitz er en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet. 

Hva ligger i uhyggelig aktuell og hva er en antikrigsroman? Hvilken pågående tragedie er det det siktes til her?  Det er en ekkel nesten "krigersk" følelse jeg sitter igjen med, når jeg har lest ferdig boken, for her fremstilles de 2500 tyske soldatene som var i krig mot Norge og verden nesten som uskyldige guttevalper.

Denne romanen er som så mange andre en oppdiktet historie bygget på faktiske hendelser. Det som gjør boken spesiell er måten den er skrevet på, for dette er ikke en roman slik vi normalt leser den. Historien er satt sammen av enkeltstemmer fra Otto, Fritz, Uwe, Carl, Heinrich, Werner etc...., samt noen familiemedlemmer hjemme i Tyskland og noen nordmenn.
Vi begynner i 1939 når guttene blir kalt til tjeneste for den tyske marinen. Senere følger vi dem i epoker helt frem til 1990. I handlingen finner vi igjen de historiske hendelsene, men det meste er soldatenes tanker og følelser og deres dagligliv på krigsskipet.

Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.

Jeg beklager at jeg ikke greier å si noe saklig om denne boken, så jeg overlater deg i de kapable hendene til Artemisia, Reading Randi, Tone, Medbokogpallett og Ellikken, som alle sammen forstod boken på en annen måte enn meg, og har skrevet flotte omtaler.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sider: 233

Kilde: Leseeksemplar

****

I 2016 stoppet vi ved krigsminnesmerket i Frættenfjorden. Nå, en idyllisk liten fjordtarm som passeres når en kjører fra Trondheim til Snåsa.

Forrådt av Amalie Skram

Forraadt er en av romanene til Amalie Skram som kom ut, i den 9 år lange perioden, som skilte tredje og fjerde bok i Hellemyrsfolket. Romanen regnes som en av hennes ekteskapsromaner, som tar for seg kvinners og menns forskjellige seksualnormer i det borgerlige samfunnet.
Jeg begynte å lese den samme dag som jeg kjøpte musikalen Hellemyrsfolket på cd, og hadde stor glede av denne "tilfeldigheten".

I Forraadt møter vi unge og uskyldige Ory Ingstad på hennes bryllupsdag. Hun har giftet seg med Kaptein Riber og Ory tar en tårevåt avskjed med sin mor
(se under), før hun reiser bort med sin mann. Hun aner ikke hva hun har sagt ja til, og er livredd. Riber selv fremstår i begynnelsen av romanen som en kald fisk.

Jeg vil bare dit Vel min kæreste Datter. Ene og alene dit Vel. Og derfor er det min Pligt at sige Dig, at fra nu af har din Mand ubetinget Ret og Magt over Dig. Du maa være føjelig og lydig som et Lam, ellers blir han kun daarlig tjent med sin søde lille Kone. Og ellers sætter Du Dig op imod Guds Forordning, hvad der er det værste av alt.



De begynner sitt ekteskapelige liv med noen uker i London, i påvente av at skipet Orion skal laste ferdig. Den store konflikten i romanen er forskjellen på Ory og Riber sine tanker om seksualmoral. Ory er så uskyldig som det går an å være, og blir livredd når hennes mann nærmer seg. Når hun i løpet av oppholdet i London er med på noen muntre aftener, turer i teater og på dansehus blir hun forferdet av oppførselen til noen av frøknene. Når hun så får greie på at hennes mann ikke er like uskyldig, og at andre vet dette, så går hun helt i kaos. Kaptein Riber er tålmodig med sin kone, og sier til slutt ja til å gi henne visshet om alt han har foretatt seg før han traff henne.
Etter skriftemålet blir Ory selvfølgelig helt syk av sjalusi, og tingene går fra verre til verst mellom det nygifte paret.

Lad mig være, Du Verdens modbydeligste Menneske! skreg Ory og rejste sig med Kraft. Jeg hader Dig! Jeg foragter Dig! Jeg ønsker, jeg var falden død om den første Gang, Du saa paa mig. Der gives ikke paa Jorden saa fælt et Fruentimmer, at jeg ikke vilde synes, hun var for god til Dig. 

Han er oppriktig når hun gang på gang tvinger pinlige detaljer ut av ham, mens hun viser ham ingenting annet enn forakt, når hun kaller ham befengt, avskyelig og forherdet. Etter skipet har lagt i ro midt i Stillehavet i fjorten dager, klarer ikke Riber mer. Han tvinner tauet med treningsmanualene rundt halsen og hopper i sjøen.

Handlingen har klare trekk til hennes egen erfaring fra sitt tidlige voksenliv. Hun var knapt 18 år da hennes mor besørget henne gift med den ni år eldre skipsføreren Bernt Muller, som tok henne med på en sjøreise. Også Amalie skal ha vært uvitende om seksualitet, og beskriver kanskje i Forrådt sine egne følelser.
Romanen er skrevet 26 år etter hun selv giftet seg, og sitt eget syn på det som voldte henne kvaler i ungdommen var helt sikkert endret. De første syv årene av deres ekteskap var de stadig på reise. De fikk to gutter i denne tiden, men etter de kom hjem til Bergen ble Amalie litt av en opprører.

Jeg synes at Ory blir fremstilt som et hysterisk kvinnfolk, som skjuler seg bak vage æresbegreper og sin gudstro. Kaptein Rieber derimot, angrer sine synder og vet ikke hva godt han kan gjøre for henne. Dette er kanskje Amalies syn når hun ser tilbake på sin oppførsel, 26 år senere.

Forrådt er absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese. Har du lest flere bøker av Amalie Skram eller kanskje lest om henne, blir det ekstra interessant.

Bok lånt på eBokBib

På ekskursjon til en bokhandel i en av nabokommunene til Bergen

Det er ikke hverdagskost at jeg forviller meg over Sotrabroen og inn på et helt ukjent kjøpesenter. Denne ville ekskursjonen har jeg hatt planer om helt siden ARK åpnet sin nye butikk, men Sartor senter er for oss bergensfruer ikke akkurat verdens navle.
I dag har jeg kjørt de 20 minuttene som skal til, og glad er jeg for det, for woao-faktoren når jeg kom opp rullebåndet til andre etasje var faktisk høy. Ikke siden jeg besøkte Eldorado i Oslo har jeg vært så begeistret for en butikk. Gratulerer Lillian og dere andre på ARK Sartor med en utrolig lys og fin butikk. Lykke til med besøk av Jørgen Jæger i dag, kunne ønske jeg hadde hatt anledning til å ta turen klokken 15.

Boken som ble med hjem etter besøket mitt er John Green sin En overflod av Katheriner, som jeg skal kose meg med i julen. God jul til alle dere som frekventerer kjøpesentre om dagene, husk: Bøker er den beste gaven!

Det var umulig å få hele butikken på et bilde

Jeg bråstoppet på rullebåndet da jeg fikk øye på den store butikken - for en fasade!

Ny bok om Reven og Grisungen: Julefuten av Rørvik og Dybvig

Reven og Grisungen kjenner du vel fra før? Bjørn Rørvik og Per Dybvig sin serie om disse to vennene ser ut til å være oppe i elleve bøker. Nisseforeningen er den jeg har lest flest ganger, og både jeg og barna humrer like mye hver gang.

Dette står å lese bakpå boken:
Denne gang havner Reven og Grisungen midt oppe i dåsemiklenes julefeiring, og får overvære den tradisjonelle overrekkelsen av kake til selveste Julefuten. Hver dag i hele desember kommer Julefuten ut av skogen, og henter kaken dåsemiklene har satt frem. De blir veldig nysgjerrige på hvem denne Julefuten kan være, og de bestemmer seg for å følge etter ham. Sporene fører gjennom skogen og rett til fjompenissen Papps hule. Er Julefuten venn av Papp? Eller finnes det en annen forklaring?

Forlag: Cappelen Damm

Sider: 64 Utgitt: 2014

Kilde: Leseeksemplar

Bøkene om Reven og Grisungen inneholder mye god humor for voksne, noe som gjør det lett å si ja hvis et barn ber om å få lest boken for ørtende gang. Julefuten skuffet ikke, selv om forventningene mine var høye før jeg begynte å lese.

Sånn kan det gå når de tramper rett inn i dåsemiklenes vinterkvarter. Ikke lenge før hadde de diskutert hvorfor snøen hadde dumper, uten å bli enig, og nå fikk de det på det rene.

  - Hjelp, takras! ropte det. - Fram med kakespadene!
Kakespader og teskjeer kastet snø opp i været, og Grisungen syntes han kunne se litt av en pappeske. En forskrekket dåsemikkel stakk hodet opp. 
  - Det er en gris på taket, pappa! ropte hun. 
I neste øyeblikk kom Dåsemikkelsjefen tittende fram. 
  - Kan dere ikke lese? freste han.  - All ferdsel forbudt i vinterhalvåret. Smågnagerleir!
Den dirrende labben pekte mot et skilt. "FREDET OMRÅDE", sto det.

Julefuten er en del av dåsemiklenes juletradisjon. Som en adventskalender dukker han opp til samme tid hver dag i hele desember og krever å få servert en julekake. Forferdelige ting kan skje hvis han ikke får kaken han har bestilt. Reven og Grisungen følger etter sporene til Julefuten og som alltid når disse to blander seg opp i ting de egentlig ikke har noe med, så begynner ting å skje.

Denne romanen for barn er full av herlige tegninger. Jeg elsker streken til Per Dybvig, som med enkle (ser det ut til) grep, får frem en hel masse følelser i illustrasjonene sine. Historien har en fin oppbygging og en herlig slutt. Det tok meg en liten halvtime å lese den, med innlevelse og tankestopp. Helt til sist får vi til og med oppskriften på Dåsemikkelbakerens rullekake.

Boken anbefales til barn fra 3 år og oppover!

Fredelig omdår!

Hellemyrsfolket hjem i stuen

Hellemyrsfolket er noe av det beste jeg har sett fra en scene noen sinne. Musikken griper meg rundt hjarterota, og sammen med de streke tekstene holdes jeg fast.
Da jeg var på DnS i dag for å sikre meg noen billetter til oppsetningen neste vinter, syntes julenissen at jeg hadde fortjent cd`en de har spilt inn, så den ble med hjem. Jeg hadde tenkt å pakke den pent inn og legge den under treet, men plutselig lå den og surret på spilleren.
Selv om jeg har sett stykket tre ganger i høst, er det ikke fritt for at klumpen i halsen var tilbake sammen med en våt øyekrok, under den siste sangen.



Hellemyrsfolket er fire bøker skrevet av Amalie Skram på slutten av 1800-tallet, og står som det mest naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie. Den er samfunnskritisk og et sterkt rop etter kvinners frigjøring. Jeg har lest den og hørt flere foredrag om både Amalie og om Hellemyrsfolket, det som fascinerte meg mest var Gunnar Staalesens foredrag hvor han trakk sammenligninger mellom Amalies liv og handlingen i Hellemyrsfolket.

Favorittsangen min er en av de lystigste, Sol over Bergen. Sangen hører hjemme i tredje bok S.G.Myre som befinner seg mot slutten av første akt hvor Sivert virkelig er på høyden. Hadde det vært opp til meg hadde vi byttet ut Nystemten med denne her, som "nasjonalsang" i Bergen. Et utdrag fra slutten av sangen:

Det er sol over Bergen bare glade fjes, vi har seilt over havet fra Nordnes 

Vi skal feste og feire at vi har dagen fri, en spassertur den gjør meg alltid blid.

Hurra for vår by så fager og ny, no kan Ulriken bare dette ned

det er sol over Bergen, alltid ren og ny, jeg skal love det regner ikke mer

Hellemyrsfolket er langt fra noe "festlig" litteratur, i andre akt som er viet den siste av de fire bøkene Afkom, har Sivert og Petra vært gift i 20 år. Sivert driver det ene foretaket etter det andre ad undas, og både han og Petra sliter seg ihjel for å få endene til å møtes. Hun er fremstilt som en ond kjerring, både mot sin mann og sine barn. Petra brøler til Sivert:

Du e sjuk

Svak og sjuk

Hellemyren lever i ditt blod

Den smitter oss,

den splitter oss, 

ungene, di ligner småfylla no

Amalie Skram skrev de første tre bøkene med et års mellomrom. Muligens hun egentlig så seg ferdig, men det er i den fjerde og siste boken Afkom, som kom 9 år senere, hun viser oss sin sterke side. Det er Sivert og Petras eldste jente Sofie, som gir oss håpet for fremtiden, når hun etter noen år tar med seg sine barn og forlater sitt tvangsekteskap. I avslutningsscenen tar hun et oppgjør med sin mor med den utrolig sterke Fies sang.
En liten strofe:

Slutt å skyld på andre,

slutt å alltid klandre 

Arvesynd og skjebnetro og mørkemenns motiv. 

Hva du enn må mene 

går jeg nå alene, 

jeg har tatt mitt valg, jeg må leve mitt liv!

Hatten av og dype bukk for både Julian Berntzen som har skrevet musikken og Gunnar Staalesen som har tilrettelagt tekstene til Amalie Skram for musikal. Herbjørg Kråkevik, Kjersti Eldvik og Andre Søfteland imponerte alle med sine stemmer, men det var Idun Vik som spilte Sofie som overrasket meg mest. Kanskje er det sluttscenen i seg selv, jeg finner så bra men stemmen til Idun Vik har all den kraft som skal til for å dra det hele i land.

Det er så godt å vite at jeg kan spille noen av sangene eller hele musikalen, når jeg måtte ønske. Denne cd`en må være perfekt for de som kjenner Hellemyrsfolket, og river seg i håret over at de ikke kom seg til Bergen og DnS denne vinteren :)

Her skrev jeg om stykket etter jeg hadde vært og sett det første gang.
Du kan lese litt om Gunnar Staalesens foredrag om Amalie og Hellemyrsfolket her.

Mørketid av Michelle Paver - en grøsser fra Svalbard

Da jeg valgte meg boken Krø for noen uker siden, var det fordi jeg ville ha meg et grøss. I min omtale av denne boken klaget jeg over at jeg ikke ble særlig skremt, og fikk anbefalt Mørketid av Ellikken.

Sånn beskriver forlaget handlingen:
Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken – som sies å være hjemsøkt.
I begynnelsen er de blendet av midnattssolens lys, men snart kommer mørketiden og Jack opplever en sterk, uforklarlig uhygge. Etter hvert forfølges ekspedisjonen av uhell, og kameratene må forlate Jack som blir igjen i isødet. Men det skal snart vise seg at han ikke er alene på Gruhuken. Noe eller noen vandrer rundt der ute i mørket og kulda…

Mørketid er en roman av et helt annet kaliber enn Krø. Det ble naturlig for meg å sammenligne disse to bøkene, siden de ble lest noenlunde etter hverandre og begge er i sjangeren "skrekk & gru ".

Handlingen er lagt til London og Svalbard, og bedre bakgrunn kan en vel ikke få? Vi blir kjent med Jack, Gus og Algie når de gjør seg klar til å reise. Karakteroppbyggingen er genial i sin enkelhet, og det skal ikke mange setningene til, før jeg føler jeg har lest om disse guttene før. Når de ankommer Tromsø og så legger avsted med skuta Isbjørn mot Svalbard, må de forholde seg til skipper Eriksson. Møtet med nordmannen medfører mange finurlige og artige betraktninger av nordmenn, som fikk meg til å småhumre fornøyd. Det er sommer når de ankommer Gruhuken, og beskrivelsene av omgivelser på Svalbard er så flotte at jeg nyter å lese denne boken. Vi får høre om svære måkeflokker som gjør inntrykk, om polarrev, lundefugl, rein, hvalross, sel, alker og selvfølgelig den fryktede isbjørnen. De finner spor etter mennesker, både gamle fangsthytter og rester etter nedlagt gruvedrift. Jack synes Longyearbyen er et høl mens den ville naturen får ham til å føle seg ubetydelig.

Det tar ikke lang tid før Jack og de andre føler et nærvær, og selv om skipper Eriksson prøvde å advare dem mot Gruhuken, så er det ingen av de tre mennene som snakker om det de føler. Tiden går fort fra sommer med sol hele døgnet til vinter og mørketid, og det er nå det fordervede ondet fra den urolige sjelen begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. Gus blir syk og når Algie eskorterer ham til Longyearbyen for å ta blindtarmen, blir Jack alene i leiren for å ta seg av oppdraget de har påtatt seg og hundene. Mot slutten får vi litt dramatikk, og en "uheldig" tilfeldighet jeg ikke likte, men ellers var leseopplevelsen silkemyk.

Mørketid er en utrolig velskrevet roman, og spesielt du som er glad i Svalbard, vil ha en fin lesestund med denne boken. Betraktningene som gjøres og språket forfatteren bruker gjør det til mye mer enn en grøsser. For så grøsselig uhyggelig syntes jeg faktisk ikke den var. Hadde lyst å gi den en 6`er for handlingen, men siden det var grøss jeg er ute etter så endte jeg på en 4`er.

Det får bli Stephen King neste gang, har bestilt Pet Sematary og Carrie på biblioteket, så får vi se om det gjør susen. Kanskje du har et hett tips om noe som kan få meg til å skvette?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010/på norsk 2012
Sider: 203
Kilde: Biblioteksbok

P ust e pro ble m av Marita Liabø

Dette er ikke en bokomtale! Jeg har lest halve boken, og skummet meg gjennom de siste ti sidene, og det sier jo egentlig mye om hva jeg syntes om den.

Sånn introduserer forlaget boken:
Hedda skal tilbake på jobb etter sommarferien. Det skal bli ein fin haust. Ho skal vere full av energi og pågangsmot. Ho skal glede seg over alt ho har. Ho har eit godt forhold til kollegaer, og eit godt familieliv. Ho er ennå ung. Ho ser bra ut. Og ho drikk vel ikkje meir enn folk flest?

Vi møter Hedda og hennes fire små barn i en kjent hverdagssituasjon. Når hun henter de tre minste i barnehagen faller den ene gutten og slår seg. Hun finner deretter ut at hun har glemt nøklene til huset, og en lang historie om hvordan de endelig får kommet seg i hus begynner.



Deretter kommer mannen hjem, og Hedda drar på fest med kollegene sine. Det var vel når hun lå og spydde i naboens seng, at jeg ga opp, dette ble for banalt for meg.

For mange hverdagsproblemer, du vet de små utfordringene vi alle har flere eller færre av. Når hovedpersonen Hedda ikke gjør sitt beste for å gjøre livene deres  hyggelige, greier jeg ikke synes synd på henne. Alt er bare kaos, og kaoset starter med henne. Det er ikke mye dramatikk å spore, selv om hun dummer seg ut i øst og vest, så føles det ikke pinlig.

Historien blir aldri personlig, jeg føler ingenting for Hedda og barna lærer jeg ikke å kjenne. Boken engasjerte meg ikke i det hele tatt, og jeg måtte presse meg selv til å lese over halvparten av boken før jeg kastet inn håndkleet. Tematikken er interessant, de fleste av oss lever trygge og behagelige liv, og allikevel greier vi ikke å sette pris på dagene i livet vårt. Dette er en samtidsskildring å kjenne seg igjen i, men måten hun ramser opp hendelser uten særlig refleksjon eller antydning, gjør at det i mine øyne blir litt platt.

Andre som har skrevet om boken: Med bok og palett og Sukkerrør

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Kilde: eBokBib

Julestemning med Tertneskoret - en årlig tradisjon

Tertneskoret synger julen inn

Julestemning er ferskvare, så selv om Bergen har hatt et lite snøfall, så hjelper det så lite når alt regner vekk igjen etter et døgn. Vi fikk knapt blåst støv av måkeredskapene, før alt var mørkt og trist igjen. Da er det bra at det var tid for Tertneskorets julekonsert i kveld, en garanti for et varig oppsving i den nevnte julestemningen.

Kveldens konsert avvek litt fra det vi er vant med å få før jul av Tertneskoret. Siden deres faste dirigent har permisjon, er det kommet litt nye takter med vikaren, Tore Hegdahl. Dette ønsket vi velkommen, og ikke minst at han spilte på trekkspill (ikke gammaldanstrekkspill) I tillegg hadde de to musikere med seg, Hallstein Lunde på piano og Øivind Stømer på saxofon og bongotrommer. Når en leser om disse to musikerne, er det nesten så jeg blir "star struck" for dette er ikke noen hvemsomhelst. Disse tre spilte et potpurri mot slutten, og hadde også en instrumental tidligere i programmet.

Nå er det litt farlig å begynne å nevne navn, men solist Rune Kilen må nevnes, for hans fremføring av The Christmas Song var formidabel. Skulle tro sangen var skrevet til stemmen hans.

Tertnes Vokal viser oss hva de har øvd på i høst

En liten utbrytergruppe på seks jenter kaller seg Tertnes Vokal, disse øver ekstra mye, noe som kom tydelig frem i de to numrene de sang i kveld. Den ene sangen var den vakre norske folketonen Kling no Klokka, som jeg er veldig glad i.
På repertoaret hadde de klassiske julesanger, fremført både tradisjonelt og med en vri. Det hele ble avsluttet etter tradisjonen med Deilig er jorden, hvor publikum får lov å synge med på siste verset.

Til alle dere som bidrar til at andre kan senke skuldrene, har jeg lyst å si -  Tusen, tusen takk!!!

Grevens datter - en ungdomsroman satt i middelalderen

Forfatterne av denne ungdomsromanen er fra Belgia og heter Jean-Claude van Rijckeghem og Pat van Beirs. Det var ikke lett å finne noe om disse to, men førstnevnte dukket i alle fall opp på Wikipedia. Uansett så har de skrevet en utrolig bra ungdomsroman, som jeg gjerne anbefaler videre.

Fra bakpå boken:
I en tid med krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp. Marguerite er eneste arving til Flandern og en ettertraktet brud for europeiske kongehus. men grevens datter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sverd. Når faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.

Denne romanen fengslet meg fra første side. Forlagets tekst over kan henlede deg til noe du har lest før, men jeg lover deg en positiv overraskelse hvis du velger deg denne boken. Stemningen settes allerede i første kapittel, når Marguerite blir født, og spenningen stiger jevnt.


Vi er midt på 1300-tallet midt i Europa, og det meste som skjer er i våre øyne dramatisk. Piken kommer med rumpa først, og alt bartskjæreren hadde å hjelpe seg med, var det vi i dag kaller overtro. Det ble skutt med piler mot himmelen og den fødende moren fikk en basilikumkvist i venstre hånd og en svalefjær i høyre. Ellers var det bare korsets tegn og avemariaer som skulle hjelpe.

Heldigvis overlever både mor og barn, men dessverre for far, greven av Flandern så er barnet en jente. Mor føder flere gutter, men alle er dødfødte, og til sist gir de opp å skaffe en arving til det store riket han hersker over. Mor blir da forvist til et kloster, og den unge Marguerite må finne seg til rette med livet på Male slott så godt hun kan.

Mor lærer meg hvordan jeg må gå foran med et godt eksempel ved matbordet ved å spytte på gulvet og ikke på bordduken - særlig ikke hvis det sitter en prest ved siden av meg - og hvordan jeg må rive av små stykker kjøtt fra beinet og løfte dem til munnen med tommel og pekefinger. Å gnage kjøttet av beinet med tennene er forbeholdt de sultne plebeierne eller den tilbakestående adelen i England, som bare så vidt har lært å gå på to bein.

Marguerite er av edel byrd, men det stopper henne ikke fra å farte rundt med jevnaldrende gutter, som øver seg til å bli riddere. Hun er opphavet til mang en rampestrek, samtidig som de øver på ridning, sverdkamp og tester ut sine spirende ungdomsfølelser. Den unge adelsjenten nærer et hat til sin far fordi han har sendt moren i kloster, og dette hatet blusser kraftig opp når han presenterer hennes kommende ektemake for henne. Dragkampen mellom far og datter er beskrevet på en så levende og treffsikker måte, at jeg følte jeg var midt iblant dem, og selv om det er en ung pikes følelser som blir skildret, så blir det aldri "søtt" eller klisjèfylt.

Historien er lærerik, spennende og aldri kjedelig. Før vi kommer dit at jeg føler at jeg har lest det før, så skjer det ting som gir handlingen en ny vending. Forholdet folkene hadde til sin Gud i middelalderen er fantastisk å lese om, og det samme er alt som handler om helse og helbredelse. Det handler mye om frelse, ære og skam, men uten at det føles oppramsende eller belærende. Denne boken er en kjempefin måte å få en smak på hvordan tilstandene var i middelalderen.
Forfatterduoen har levert en velskrevet roman som i mine øyne godt kan leses av et voksent publikum. De viser stor kunnskap for hvordan tingene foregikk på denne tiden, og har med fotnoter dokumentert en god del steder, navn og hendelser, så for meg virker dette troverdig.

Dramatikken når sitt klimaks og historien blir avrundet på en fin måte, men jeg har knyttet meg til unge Marguerite og kunne ønske meg en bok nummer to. Anbefales som dere sikkert skjønner på det varmeste.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lòdz er en roman, men når det er sagt, så må jeg si at fremføringen minner om Manilahallen, som er et dikt. Til tross for den noen originale fremføringen, var det mye med romanen som rørte ved noe i meg.

Forlaget sier dette om boken:
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 176

Kilde: Leseeksemplar

Til tross for at romanen er kort, rommer den mye. I den tynne handlingstråden følger vi søstrene Jenny og Solrun i sitt liv sammen med en morfar i nabohuset som ser dårligere og dårligere. I tilbakeblikk får vi historien deres, om en musikerfar fra Polen som tok med seg gitarene sine og reiste tilbake da jentene var små. Vi hører om hendelsene som tok fra dem moren deres, for ikke så veldig lenge siden, og vi hører om morfar Olvar, om støtten han gir Jenny når hun fortvilet prøver å ta seg av storesøster, som er narkoman.

I fjor haust flaug ein grågåsflokk over taket. Eg opna vindauget i kvistrommet mitt på vidt gap. Lente meg ut. Eg kjente dei på plogformasjonen. Ein stor flokk, fleire enn tretti individ. Fuglane forflyttar seg når kulda kjem. 
Dei skrik medan dei flyg.

Fascinasjonen for årstider og trekkfugler er tydelig i denne romanen, og det tilfører historien et velkomment snev av noe trygt. Historien er ikke utelukkende trist, for de to søstrene har opplevd mye fint sammen i barndommen, før mor døde og alt sammen raknet. Måten boken er skrevet på gir allikevel et trist preg, siden vi hele tiden får høre hva som egentlig skulle skjedd, hvis livet hadde vært godt.

Det er Jenny som er fortelleren i historien, og det er egentlig henne det handler om. Jenny som ikke gir opp storesøsteren, selv om suget etter narkotika får henne til å gjøre ting mot lillesøsteren som er vanskelig å forstå. Det er ikke lett å være pårørende og den eneste som kan passe på en narkotikamissbruker, og det er Jenny sin kamp for å greie å komme gjennom dagene med dette ansvaret, som er romanens tema.

Jeg må si meg enig med Groskro når hun sier at det er en fryd å lese nynorsk. Denne romanen hadde kanskje ikke fått det poetiske språket som gjør boken så fin, hvis den hadde vært skrevet på bokmål. Lena, Artemisia, Silje, Åslaug, Tone og Frøkenflink har også skrevet fine omtaler av boken, så stikk gjerne innom dem også hvis du er i stuss om dette er boken for deg.

Jeg anbefaler i alle fall romanen på det varmeste!

Krø av Didrik Morits Hallstrøm

En nygotisk grøsser fra verdens ende kaller forlaget boken, samtidig som de plasserer den i kategorien romaner. Jeg ønsket meg et lite grøss nå i mørketiden og lånte boken på eBokBib, med det håp at jeg ville få meg en liten skrekk i livet.

Siden jeg egentlig har innvilget meg en juleferie fra blogging, og heller ikke har lovet meg vekk ved å be om boken fra forlaget, så tar jeg litt lett på det denne gangen.

Forlaget om boken:
Adam, en eksnarkoman oslogutt, mottar et brev. Bestefaren Ingvald ligger for døden og vil ha ham til Krø; en forblåst øy på Vestlandet. 

Adam oppdager snart at Krø skjuler mer enn vrakrestene av en ødelagt familie. Hva finnes bak den skjulte døren i kjelleren? Hvem er skikkelsen som forfølger ham i WhiteWorld? Hva gjør man med venner som er lei av å være døde?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 215

Kilde: eBokBib

I denne romanen blir mye nevnt og lite forklart. Adam har en død far som øyensynlig har vært fraværende hele hans liv. Hva som har skjedd med dette forholdet får vi aldri klarhet i, men det er hendelser med faren som avrunder historien. Bestefar er også veldig sær, uten at vi får noen forklaring på hva som ligger til grunn. Adam er en datanerd som er kjæreste med alenemoren Ylva. Ylvas sønn Dennis er kreftsyk, og Adam gjør en god jobb med å ta seg av og oppmuntre den syke gutten.
De linjene som handler om dette forholdet er hjertevarmende, og kjærligheten mellom Dennis og Adam er skildret på en troverdig og skjønn måte.

Mer enn det fikk jeg egentlig ikke ut av boken. Adam jobber som 3D-animatør, og på fritiden bygger han verdener på pc`en. "Skrekkdelen" av boken handler om WhiteWorld som han bygger opp og hvor bestevennen Christian, som har vært død i 10 år dukker opp. Han lover Adam å redde Dennis, men da må Adam bidra fra sin kant med å bygge ut denne verdenen.

Handlingen går inn og ut av WhiteWorld og virkeligheten, litt sømløst og til tider er han i begge verdene samtidig. Jeg har aldri spilt et dataspill i hele mitt liv, og kommer sikkert ikke til å gjøre det heller, så denne settingen var nok ikke den rette for meg.
Jeg likte måten forfatteren bygget opp karakterene, og ble glad i Adam og de andre. Det eneste som fra min side ble oppfattet som "skrekkelig" med denne romanen (som skulle være en grøsser) var all energien jeg brukte på å holde verdene fra hverandre, og henge med på handlingen.

Jeg har fremdeles lyst på et grøss, 

så kanskje noen kan anbefale 

meg en tittel?

Les gjerne Artemisia og Siljeblomst sine omtaler, siden de likte boken mye bedre enn det jeg gjorde.

Harpesang av Levi Henriksen

En av de bøkene som kom opp da vi begynte å snakke om hvilke bøker som MÅ leses, var Harpesang. Av en eller annen grunn var jeg litt treg med å sette i gang, men boken fengslet meg etter første kapittel. Atter en herlig leseopplevelse, her er det bare til å finne frem superlativordboken!

Sånn presenterer forlaget boken: 
Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.
Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.
Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene.


Dette er en av de bøkene som er rørende og og full av flere typer kjærlighet, uten å bli kvalmende søt. Boken minner om en deilig chilisjokolade, herlig søt med en god snert. Er du i tillegg glad i musikk er dette absolutt boken for deg.

Vi blir kjent med hovedpersonen på en tid hvor han er i en litt vanskelig fase i livet. Jim Gystad er utdannet elektriker, men har livnært seg som plateprodusent. Han har kommet til et sted i livet hvor han gjør seg sine betraktninger, og erkjenner at han er mer opptatt av å få gi ut musikk som betyr noe, enn å tjene penger på døgnfluer. Når han en søndag sitter og døser og overværer nevøens dåpsrituale, får han høre eksepsjonelt vakker sang noen rader bak, og det er som han våkner fra en lang dvale. Det er søsknene Thorsen sine stemmer han har tatt inn, og han kan ikke slippe tanken på dem før han har fått dem i tale, men det skal vise seg å være langt fra enkelt.

Handlingen i romanen tar oss med ut i verden, når Maria forteller som deres liv på veien i USA i unge år, men stort sett holder vi oss i traktene rundt Kongsvinger. Musikken spiller en stor rolle i Jims liv, og hans kjærlighet og kunnskap om musikk preger også denne historien.

Søsknene har vokst opp i en Pinsevennmenighet, og denne bakgrunnen deres gjennomsyrer livet deres og krydrer handlingen i romanen. Det blir fornøyelig lesning når vi etterhvert blir kjent med Maria, Tamar og Timoteus.

For en del år siden foreslo en lege at jeg skulle ta litt konjakk hver kveld for blodomløpet. Da fikk jeg et stort problem fordi jeg hadde avlagt avholdsløfte. Jeg skrev derfor til Bondevik for å høre hva jeg skulle gjøre. 
 - Statsministeren? sa jeg.
 - Nei, er du forrykt. Den ekte Bondevik. Onkelen. Han svarte, jeg kunne ta konjakken med skje, for da var det medisin. 
Det er et råd jeg har fulgt i alle år etterpå. 

Denne romanen rommer mye, en hovedperson med et reflektert sinn og et stort hjerte, som jeg fort ble glad i. Her er skarpe replikker og raske ordvekslinger, samtidig som massevis av flotte sitater er bakt elegant inn i teksten. Jeg vil ikke røpe handlingen for det blir riktig så nervepirrende etterhvert, og nerven ligger ikke bare i om Jim får søsknene Thorsen i tale. Her er en grisk nevø som lurer i kulissene og et familiehjem som må flyttes fra. Det er en lavmælt historie, men med nok fraspark til at det aldri er i nærheten av å bli kjedelig.

En vis mann sa en gang at hvis man ikke har mer rettferdighet enn denne verdens prester, så blir veien til himmelen både lang og trang. Jeg liker derfor å si at salige er alle de som våger å gå sin egen vei, og som står opp for det de tror på. Det kan være kjærligheten, Gud, eller å måtte reise langt, langt bort før man klarer å komme hjem.

Det er herlig å av og til lese en bok med få karakterer og kronologisk handling. Da kan en bruke all energien på å leve seg inn i det som skjer. Språket i denne lille romanen er til å få ståpels av, og Jim har fått en egen plass i hjertet mitt, det er nesten så jeg vil spørre pent om ikke Levi Henriksen kan skrive en bok til om Jim Gystad. Boken anbefales som dere sikkert skjønner på det varmeste.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 322

Kilde: Leseeksemplar