Ett sekund om gangen av Sofia Nordin - heia Sverige!

Sofia Nordin er en bejublet svensk forfatter, av barne- og ungdomslitteratur.
Ett sekund om gangen kom ut i 2013 og er nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014. Før jeg har lest bokens norske konkurrenter heier jeg på svenskene, for denne boken likte jeg veldig godt!

Forlaget om boken:
”Jeg flykter, løper ned trappene enda det ikke finnes noen som kan jage meg. Det finnes faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min, Ludvig, er død. Og antakelig alle de andre også.”
En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.


Juryens begrunnelse:
Sofia Nordins gripende, tette og frastøtende beretning om livet etter katastrofen er unik i sitt slag. Den kryper inn under huden, stiller spørsmål om vår eksistens og konfronterer oss med sånt som vi helst ikke vil tenke på. 


Normalt ville jeg ikke likt en bok hvor scenariet er veldig virkelighetsfjernt, men denne boken fengslet meg fra første til siste side. Skulle bare titte litt i den før jeg dusjet, og plutselig var det gått en time. Jeg løp i dusjen og kledde meg, mens jeg frydet meg over at det var lørdag og jeg kunne lese i timevis.

Håper du ikke lar deg skremme vekk av at boken er skrevet for 12+, for jeg er sikker på 
at mange vil ha glede av denne, sånn som meg, som var i den tiltenkte målgruppen 
tidlig på 80-tallet.

Handlingen starter når alle rundt Hedvig er døde. Jenta det handler om er 13 år og har mistet familien sin, og når hun går ut på gaten finner hun fort ut at det er bare hun som fremdeles lever. Hun prøver å tenke fornuftig for å finne ut hva som er best å gjøre. Deretter følger vi henne når hun finner ut hvor hun kan bo uten å vasse i døde mennesker, og hvordan hun kan skaffe seg mat og varme.

Jeg ser jo selv når jeg skriver dette, at det ser skikkelig teit ut, men den ytre handlingen er bare rammeverket for den store romanen som finnes "mellom linjene". I utsagn og tanker som Hedvig har, får vi innblikk i følelsene til den unge jenten.

Mandel hviler hodet mot gjerdet. Ser på meg. Blunker med lange øyevipper. Hun pruster lavt, som om hun skjønner at noe er galt. Jeg begynner plutselig å gråte. Mellom grøssene og tanngnissingen kommer høye snøft. Fordi jeg innbiller meg at en jævla hest prøver å trøste meg. Hun står jo bare der. Hun er en hest. Likevel er hun det nærmeste jeg kommer. 

Når hun driver på og prøver å klare seg som best hun kan snakker hun høyt med bestevenninnen sin. Venninnen som ødela selvtilliten hennes men som tross alt var venninnen hennes. Nå er hun død, som alle de andre, og Hedvig får dårlig samvittighet når hun tenker negativt om henne.

Lydia, Lydia, Lydia...  Når man har en ved siden av seg som forventer at man skal mislykkes - da er det lett å gjøre nettopp det. Det blir til og med vanskelig å prøve. Jeg er blitt en som nesten aldri tør å prøve. I hvert fall ikke når noen ser på. Og nå som det ikke finnes noen som kan se på meg, føles det likevel som om blikkene fortsatt er der, blikk som ikke forventer noe av meg. Da forventer ikke jeg meg noe heller. 

Historien handler mye om håp og frykt, og om hvordan vi mennesker bærer minner i kroppen. Hedvig er helt ute av sitt rette element, i en surrealistisk situasjon som hun knapt kan forventes å takle. Dette tvinger henne til å gjøre nye ting, som å hogge trær, melke kyr og ta opp poteter. I denne prosessen med å leve et helt annerledes liv, samtidig som sorg skal bearbeides og frykt skal dempes, dukker det opp tanker og følelser som er nye og uventede.

Å være det eneste mennesket igjen på kloden etter en katastrofe, er ikke en ny tanke, men Sofia Nordin har tatt denne idèen og gjort den om til en virkelig god bok, som er en pris verdig. Språket flyter lett, her er mengder av nydelige passasjer, og en masse tanker og følelser å kjenne seg igjen i.
Alt henger sammen, jeg henger meg ikke opp i en eneste detalj som ikke er troverdig (tro det eller ei, i dette scenarioet).

Bokvrimmel og Ellikken har også skrevet om boken.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 215

Sjanger: Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

De to norske bidragene til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris er:
Håkon Øvreås og Øyvind Torseter (ill.): Brune. Gyldendal 2013
Gro Dahle og Kaia Linnea Dahle Nyhus (ill.): Krigen. Cappelen Damm 2013

Disse to norske bøkene er beregnet på litt yngre barn, men jeg skal allikevel ta en titt på dem for å se om de begeistrer like mye som Ett sekund om gangen. Har du lest noen av disse bøkene? Eller andre av de nominerte til prisen?