De fem årstidene av Gaute Heivoll

Denne uken kom Gaute Heivoll sin nye roman ut. I bøkene sine tar han oss med inn i sitt nære og kjære univers. Både gjennombruddsromanen fra 2010 "Før jeg brenner ned" og fjordårets roman "Over det kinesiske hav" er bygget på faktiske hendelser fra hans hjemtrakter. I "De fem årstidene" kommer vi enda tettere på, for da er det hans egen bestefar som er hovedpersonen. Handlingen er spunnet rundt noen filmopptak som bestefaren gjorde i 1978, like før han døde.

Høsten 1977, etter 34 år på post, sier bestefar opp jobben som overkonduktør i NSB. Helsen skranter litt, og han ser frem til å bruke tiden sin på andre ting, på maling og på hage og hjemmeliv sammen med bestemor. Vi er med ham de siste ukene i arbeidslivet, når han i en pause i Stavanger tar initiativ til å kjøpe et filmkamera. Kameraet dukker opp igjen som en julegave fra en ukjent senere i boken, men først skal vi følge bestefar når han etter mange år, atter en gang tar frem malersakene.

Gaute Heivoll er ikke den som brøler ut sitt budskap, men det lavmælte uttrykket som denne romanen innehar kan være vel så sterkt som all verdens roping. 


Boken er handlingsmettet, det skjer noe hele tiden, og til tider nærmer vi oss også noe som minner om spenning. En rød nervetråd strekker seg gjennom hele boken, bestefar føler seg ikke bra, og man vet jo etter å ha lest bakpå boken at slutten nærmer seg.
Denne boken handler ikke om sykdom og død, men tegner et bilde av dyp kjærlighet til ektefelle og naturen som omringer hjemstedet. De to gamle omgås på en fantastisk måte, de gir hverandre nok rom til å være seg selv, og de krever ikke den andres totale tilstedeværelse. Samtalene er fylt med respekt for den andres tanker og følelser, på en måte som rører meg dypt.
Romanen viser på en vakker måte hvor viktig det er å få lov å være kreativ. Bestefar har i seg et behov for å skape, og selv om han har kommet opp i årene, lar han denne skaperkraften få lov til å komme frem.
En annen ting ved romanen jeg likte godt var hvordan toget som var hans arbeidssted i 34 år fremdeles er en del av livet, etter han har sluttet. Han kan alle tidtabellene, og undrer seg de gangene han ikke fikk med seg at toget passerte.

"Han hadde falt i elva, hullet i brystet hadde så vidt åpnet seg, men ikke nok til at verden strømmet igjennom. Så skjedde det ikke noe mer. Hjertet stanset ikke. Det måtte nærmeste tolkes som et tegn". 

Jeg har ikke lyst å røpe mer av handlingen, men kan love at det skjer nok til å holde på oppmerksomheten din. Språket er nydelig, fylt med ettertenksomhet og dybde. Fortellerstemmen er ikke med i boken før helt mot slutten, når han blir født. Boken er kort og lettlest, så dette er en perle du kan kose deg med på en eneste lang dag i helgen.

Forlag: Tiden

Utgitt: 4 august 2014

Sider: 200

Kilde: Leseeks