Febertreet av Jennifer McVeigh

Febertreet er en bok i en sjanger som synes å fengsle mange damer (i sin beste alder?) Jeg har lest en del av dem selv, og selv om noen blir litt tretten på dusinet og er fort glemt, så har en god del fengslet meg.

Fra bakpå boken:
Sør-Afrika, år 1880. Etter sin fars plutselige bortgang, er Frances Irvine nødt til å emigrere til Sør-Afrika for å gifte seg med en mann hun ikke elsker. Overgangen fra sosietetslivet i London er stor, og Frances har vanskeligheter med å tilpasse seg det enkle livet på den sørafrikanske prærien. Hun dras mellom fornuft og lidenskap, og tankene hennes hjemsøkes av den sjarmerende og mystiske mannen hun lot seg forføre av på reisen fra London.1880-tallets Sør-Afrika er et land herjet av grådighet. Samtidig har naturen og omgivelsene en rå, ubesudlet skjønnhet over seg. En koppeepidemi tvinger Frances til å isolere seg ved en diamantgruve, og hun blir dratt inn i en ubarmhjertig verden av grådighet og utnyttelse. Frances må ta sitt livs valg - et valg som kan få katastrofale følger.

Febertreet er Jennifer McVeigh sin debut bok. Hun har studert litteratur ved Oxford, jobbet med tv, radio og publishing før hun tok en ny grad i kreativ skriving. Inspirasjon til å skrive Febertreet fant hun nok på veien når hun kjørte rundt i øst og sør Afrika i sin offroad bil og campet på veien.

I innledningen blir vi kjent med Frances, hennes familiebakgrunn og hendelser som ligger til grunn for at Frances fikk den starten i livet som hun fikk. Denne starten er så effektiv at jeg som er en ganske utålmodig leser smiler fornøyd. Boken fenget voldsomt i begynnelsen, men spørsmålene hun må ta stilling til er tradisjonelle og det som skjer utover i romanen følger en ganske kjent vei.
Frances og mannen lever et stille liv, hun  med sine utfordringer i å venne seg til det røffe livet, og han med å få tingene til å fungere. De nærmer seg ikke hverandre, og har et kaldt ekteskap noe som passer Frances bra, hun som fremdeles er forelsket i William, som hun traff på overfarten til Sør-Afrika.
På et tidspunkt kommer forholdene rundt hvorfor de bor der de bor frem, og Edwin må forteller henne en historie hun ikke hadde forventet. Dette forandrer hennes syn på sin mann, og boken får en helt ny nerve, som jeg ønsket velkommen.
Heretter blir det mer politikk i handlingen og vi får lære om forholdene til de innfødte gruvearbeiderne i Sør-Afrika, og måten de ble behandlet av engelskmennene som styrte diamantgruvene. Det var ikke lite bedrageri blant de hvite, og de sto ikke tilbake for å dolke hverandre i ryggen.
Boken bød på mange overraskende vendinger, og ble etterhvert usigelig spennende. Hun skriver lekende lett, med en god flyt, og ingenting å "henge seg opp i". Jeg har nok ikke kunnskap nok til å stille spørsmål ved troverdigheten i handlingen, men slukte det rått som "sånn kunne det godt ha vært".
Det var med en ettertenksomhet i sinnet jeg klappet igjen boken etter siste side.

Forlag: Front

Utgitt: 2012/på norsk 2013

Sider: 406

Sjanger: Dameroman

Kilde: Leseeksemplar