Stoner av John Williams - en nyutgitt klassiker

John Williams skrev Stoner i 1965 og den har etterhvert blitt anerkjent som en av de store amerikanske klassikerne. Etter å ha lest den skjønner jeg hvorfor
- anbefales på det sterkeste!

Forlaget sier om boken:
William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. 

Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

Setningene jeg vil innlede omtalen min med, er fra starten av historien, og jeg synes de sier mye om Williams oppvekst. Det var ingen i Williams bondeslekt som hadde fått utdannelse, og nå ville faren at han skulle studere landbruk.

Jeg går og tenker - Han skulte på hendene og ristet på hodet. Du begynner på universitetet til høsten. Mora di og jeg klarer oss. Det var den lengste talen han noensinne hadde hørt faren holde.

Mens han studerer agronomi får han ved en forelesning en aldri så liten oppvåkning, der han skjønner noe gjennom ord, som det ikke kunne settes ord på. Dette er vel kjernen i denne romanen, som rommer mange av de tankene som ikke helt har blitt tanker ennå. Hvordan sette ord på fornemmelser? Det er ikke ord, ikke tanker, ikke følelser en gang, det bare er erkjennelser av noe....
Han møter Edith, og bare ved å se på henne vet han, at det er hun som skal bli hans kone.
Handlingen er kronologisk og delt i klare deler, oppvekst, studietid, krigen (den første) og møte med Edith, men det som gjør denne romanen genial er måten han oppfatter ting og utvikler seg.
Etter mange år med undervisning opplever han, i løpet av en stille juleferie, en erkjennelse av at han kan bli en god lærer. Han er plutselig åpen for å innrømme at han ikke hadde vært det, og så klart det kjempegapet som var mellom det han føler for faget og det han klarer å formidle i klasserommet.
Det som var mest levende, visnet når han satte ord på det, og det som rørte ham mest, kjølnet når det ble uttalt. 

Språket er av en annen verden, han snakker om å ha hatt et bilde innelåst i seg selv, et bilde tilsynelatende av et sted, men som egentlig var ham selv. Er det ikke nydelig? Jeg elsket den frekvensen hvor han pusset opp kontoret sitt.

Boken følger Stoner til det siste, og har en nerve og en samling av språklige finesser jeg ikke har sett maken til før. Liker du romaner uten spenning, men med nerve, et fantastisk språk, en medrivende handling som holder godt i hop? Da er dette boken for deg. Jeg elsket den!  NB: Husk å lese sakte, boken er alt for kort!

Forlag: Cappelen Damm

Utgis: 4 august 2014

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar