Sannhet av Peter Temple

Sannhet er oppfølgeren til Mørk kyst som jeg leste for ikke så lenge siden. Press forlag har vært så grei å sende meg et leseeksemplar, så da var jeg igang med Peter Temple igjen.
I mai skrev Tones bokmerke en kjempefin anmeldelse som advarer litt mot utfordringer i lesingen, og sånt er alltid godt å få med seg i bagasjen.
Som sagt så gjort, jeg satte i gang med friskt mot. De første 80 sidene leste jeg i dyp konsentrasjon om handlingen. Da var jeg nær ved å gi opp, men lokket meg selv til å passere side 100. Det humpet videre og på side 140 måtte jeg konsultere Tones bokmerke igjen, for ytterligere mot til å fortsette.
Foreløpig ikke halvveis, og jeg har ennå ikke opplevd glede ved boken.

På framsiden av boken står det: "En svimlende rik thriller, som etterlater leseren herjet, rasende og fullstendig forbløffet over Temples litterære teknikk".
???????????????????????????????????????????????????????

Jeg var verken herjet eller rasende, og når det kommer til litterære teknikker, så må en vel ha doktorgrad for å beundre den. Men, jeg vil så veldig gjerne lære så jeg ga ikke opp. Finnes her noen forbløffende teknikker som går meg hus forbi, så må jeg lese videre, i håp om å avdekke disse.
Vi følger inspektør Stephen Villani både privat i hans barndom og i nåtid. Han gjør en dårlig jobb som far, og lever for jobben sin som sjef for Melbournepolitiets mordkommisjon.

Her er bokens første setninger: På Westgate Bro, med en leilighet i Altona bak seg, en død kvinne, nei jente, skittent hår, farget rødt, lyse røtter, knivstukket så mange ganger at de ikke hadde tall på det, i magen, brystet, ryggen, ansiktet. Ungen, gutt, et par-tre år gammel, sparket i hodet. Blod overalt. På nylonteppet, i pøler, en kjede av klebrige, svarte dammer.

Som du skjønner det begynner rett på, men dette drapet som han skal etterforske får utrolig lite oppmerksomhet utover i boken. Det skjer flere drap, men fokus er ikke på disse.
Boken er skrevet med veldig mye direkte tale. Jeg har jo tenkt før at dette gir historien litt fart, men her blir det bare pes. Her er et kjempestort antall navn inne i bildet, uten at en klarer å feste seg ved andre enn et par i tillegg til Villani.
På side 180 hoppet jeg over 200 sider, og fikk med meg de siste 10. De sidene oppsummerte det som hadde skjedd i Villanis liv og bekreftet løsningen på det ene mordet. Jeg følte kun lettelse over å ha klart å ta avgjørelsen om å legge fra meg boken, selv om jeg var veldig opptatt av de litterære teknikkene det skrytes av på forsiden av boken. Jeg var heller ikke nysgjerrig på hva som hadde hendt på de sidene som "forsvant".
Har du lest boken?