onsdag 5. juni 2013

Mørk kyst av Peter Temple

Det har ikke blitt så mye krim på meg i det siste, så da jeg kastet mitt blikk på fangsten fra Mammutsalget og  plukket ned Mørk kyst fra hyllen, ble jeg overrasket og veldig glad for å se at det var en krim.
Krim i særklasse lover de utenpå boken.
Peter Temple hadde jeg ikke hørt om før, selv om han er ansett som den ledende krimforfatter i Australia. Han er født i Sør-Afrika men flyttet til Australia i 1980, da han var 32 år gammel.
The broken shore, som den heter på originalspråket, er den boken han brøt gjennom med, og mottok Dagger Award for i 2007.
En frittstående fortsettelse av Mørk kyst  kom ut i 2010. Denne fikk tittel Truth og Press forlag har også oversatt den til norsk, og gitt den tittelen Sannhet.


Fra bakpå boken: 
Peter Temples bok overskrider de fleste sjangergrenser, et unikt portrett av det australske samfunnet, en hardkokt krim om makt, politikk og rasemotsetninger, en egenartet psykologisk roman om håp og desillusjon, familie og hjemsted, om behovet for å leve årlig i en løgnaktig verden.

Boken er på 400 sider, etter ca. 100 ble jeg litt utålmodig. Hvor var krimmen? Jeg måtte be meg selv lese det som en roman hvor handlingen dreier seg vel så mye om omstendighetene. Da gikk det bedre. Språket er nydelig, og han har mange artige setninger, bare se under. Så hardkokt er det ikke, men siden jeg sjelden leser bøker fra Australia med rasemotsetninger som bakteppe, ble dette veldig interessant.
Vi følger livet til den avdankede landsbypurken Joe Cashin. Når Hr Bourgoyne blir drept og alle peker på tre aboriginergutter, vil ikke Cashin gå med på denne litt for innlysende løsningen. Etterforskningen hans avdekker andre hemmeligheter som har vært skjult lenge.

Tones bokmerke har skrevet en flott anmeldelse. Sjekk den ut om du vil ha mer av handlingen før du velger denne boken.

Smakebit på det lekne språket:
Ditt rasshøl, sa hun, ditt stinkende vesle rasshøl.
Hun gikk og prøvde å smelle igjen døren etter seg, men det var ikke en sånn dør. 
Cashin satte seg ved skrivebordet og bladde fort igjennom papirene i innkurven sin, så om det var noe han måtte ta seg av. 
Hundene travet rundt i innhegningen som fanger i luftegården, gikk og gikk, siden alternativet var enda kjedeligere. 

2 kommentarer:

  1. Før jeg startet å lese hans bøker, fant jeg at en del bokbloggere hadde gitt den opp pga at den hadde så lavt spenningsnivå. Og mange anmeldere skriver også at de mener dette ikke er krim. Så du har et veldig godt poeng.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre at jeg ikke er helt på viddene. Nå er Sannhet på vei til meg, siden det er en oppfølger, får jeg rundet av historien. Hvis jeg skal kalle det krim, må det være gruelig og spennende, ellers duger det ikke.

      Slett