Tore Renberg`s "Dette er mine gamle dager"

I høst kom den femte beretningen om Jarle Klepp. Mitt første møte med Jarle Klepp var i boken "Kompani Orheim". Dette var en tilfeldig valgt bok, og jeg viste ikke at det var andre boken Tore Renberg skrev om Jarle Klepp. Kompani Orheim likte jeg veldig godt, så da leste jeg likså godt også "Mannen som elsket Yngve" som var kommet ut to år før. Skrivestil og innfallsvinkler var såpass forskjellig i disse to romanene at det gjorde ingenting å bytte om på rekkefølgen.
I 2008 kom "Charlotte Isabel Hansen" , en bok jeg syns var en liten nedtur fra spesielt den første jeg leste. Når "Pixley Mapogo" kom året etter var bunnen nådd. Denne var ikke god i det hele tatt, med et barnslig språk og navlebeskuende handling. Egentlig hadde jeg derfor ikke lyst å lese bok nr. 5 "Dette er mine gamle dager", men jeg tar gjerne en utfordring når jeg ser den, og ga romanen er sjanse. Denne gangen plukker Renberg seg litt opp igjen. Du bør være innstilt på noen rolige lesetimer, med betraktninger rundt følelser som hovedtema. Handlingen er syltynn, og er veldig nær Kompani Orheim siden denne også handler om far til Jarle, men sett med Jarle`s voksne øyne. Han kan bruke mangfoldige sider på å beskrive for eksempel, hva Jarle følte da han så damen som solgte fyrverkeri for første gang. Det blir nesten sånn at du tenker, "kjøp no det der fyrverkeriet og kom deg videre...". Men, for all del, måten han skildrer følelser på er enestående, så lenge du ikke trenger fremdrift i boken for å synes den er kjekk. Mitt terningkast bølget mellom 2 og 5 gjennom hele boken, og jeg ville gjerne gitt den en 4`er hadde det ikke vært for den flotte slutten, som sikret 5`eren. Dette er ikke en bok som holder deg fengslet, men en fin skildring av far - sønn forhold, for mørke høstkvelder.
Dagens "Bok programmet" på NRK 2 tok for seg forholdet til foreldrene våre, og her fikk vi et fint intervju med Tore Renberg om denne boken.