Trollmannen fra Kreml av Giuliano da Empoli

Du trenger ikke være spesielt interessert i russisk historie, eller nåtidens politikk, for den saks skyld, for å ha glede av denne romanen. For det er en roman dette her, ikke glem det, når den skremmende virkeligheten presser seg på. Giuliano da Empoli er en italiensksveitsisk forfatter og politisk rådgiver. Han har skrevet mange bøker, Trollmannen fra Kreml er den første som har blitt oversatt til norsk. 

Forlaget om handlingen:
Trollmannen fra Kreml er en uhyggelig, men litterært glitrende roman om Vladimir Putin og hans indre krets. Bli med på en reise inn i maktens mørke hjerte i Russland.

En dokumentarfilmskaper på oppdrag i Moskva blir invitert til den gåtefulle Vadim Baranovs storslagne residens utenfor byen. Baranov ønsker å fortelle ham sin livshistorie. Og hvilken historie! Han begynner sin karriere som produsent for russisk reality-tv, og ender som «Tsarens» personlige rådgiver.

Trollmannen fra Kreml er en fiksjon. Men det betyr ikke at den ikke er sann.

Giuliano da Empoli har basert karakteren Vadim Baranov på virkelighetens Vladislav Surkov, som var Vladimir Putins nærmeste rådgiver. 

Å blande sammen teater og politikk, var Vladislav Surkovs metode da han var den mektigste strategen i Kreml. Strategien har senere smittet over på andre maktpersoner, tenk bare hvordan Donald Trump fremstår.

Om du synes dette er nifst, så lover jeg deg at du kommer til å ligge våken når du har lest denne romanen, for det som egentlig foregår bak kulissene i den russiske politikken, er virkelig skremmende.

"Styresmaktene har annonsert at de har funnet grunnen til den utbredte følelsen av uro blant folket: Det eneste som står i veien for menneskets lykke er dets evne til å fantasere". 

Sammen med flere andre anerkjente forfattere var Surkov begeistret for tankene til den russiske forfatteren Jevgenij Zamjatin. Referatet over er hentet fra den dystopiske fremtidsromanen Vi. Boken skulle kommet ut i 1921, men forutseende strateger forbød den, frem til 1988. Jeg lar meg underholde av dystopier med litt skrekkblandet fryd, men her ser det ut som enkelte maktpersoner har hentet inspirasjon til politikken sin.

Trollmannen fra Kreml skildrer russisk historie, vaner, levesett og ikke minst politikk på en besnærende måte. Vi hører om hvor de fleste oligarker på 80-tallet fikk sin utdannelse, og kommer tett på hovedstadens rovdyrelite. Uforutsigbarheten som preger den russiske tilværelsen, er noe helt for seg selv. Her forklares bakgrunnen for det ufattelige voldsnivået i landet, og intrigemakeriet som står bak en hver posisjon i samfunnet. 

Romanen starter et sted på 80-tallet og tar oss med gjennom demokratiseringen av Øst-Europa, innom Berlinmurens fall, oppløsningen av Warszawapakten, videre til forberedelsene til OL i Sotsji og krigen i Ukraina. Jeg har mange hull i kunnskapene mine her, så dette var velkomment hos meg.

Det er hovedpersonens rolle som Putins rådgiver, som er den røde tråden i romanen, men her er lite dialog dem i mellom, noe som bidrar til anonymiseringen av både Tsaren og Surkov. Dette er sikkert gjort med vilje, for andre deler av romanen er betydelig mer fargerik.

Jeg har tidligere reflektert hvorfor tyrannen Stalin, som på tross av utrenskninger og massakrer, stadig fremstilles som elsket av folket. Det gjør han også her, men denne romanen skildrer grundig den russiske folkesjela, og da forstår jeg (nesten) hvorfor.

Giuliano da Empoli skriver lettfattelig, og lekent på et vis. Selv om tankene han planter i hodet mitt er skremmende, så er romanen underholdende. Det eneste kritikeren i meg undrer seg litt over, er det lytefrie bildet jeg sitter igjen med av Vladislav Surkov.
Boken holder nok ikke standard av historisk dokument, men velskrevet og innsiktsfull er superlativer jeg kan sende med boken på veien. Jeg anbefaler den varmt ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 258

Kilde: Leseeksemplar

Øyenvitnene av Frits de Bourg

Frits De Bourg er en norsk forfatter som debuterte i 2013 med En kald død. Øyenvitnene er hans sjette og mest komplekse fortelling om journalisten Nicolay Wolff: den sympatiske hovedpersonen i en hardkokt sjanger. Jeg har ikke lest denne serien, men angrer litt på at jeg hoppet rett i bok nummer seks, for dette var bra.

Forlaget om handlingen:
En gammel lastebåt forliser utenfor Sørlandskysten. Syv år senere innhentes mannskapet av brå død, én etter én.

En tidligere kjæreste dukker opp etter mange år og ber Nicolay Wolff om en tjeneste. Han skal ta en prat med en tenåring. Med tjuefire kroner og en lunken pils å leve av i tre dager, kan han ikke unne seg luksusen å si nei til tusen kroner. Han gjør som han blir bedt om, og regner seg ferdig med det. Men Ulla Stevenson har en skjult agenda.

Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2024
Sider: 303
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg digger historier som drar leseren inn med en gang, sånn som i Øyenvitnene. Historien utspiller seg på slutten av 50-tallet, og alle detaljer passer nøye inn i dette bildet. 

Nicoaly Wolff titulerer seg som journalist, men han har en bred erfaring, og får i løpet av handlingen, vist hvor "streetsmart" han er. Som coveret indikerer er det noe ramsalt over historien, både i sjargongen og ikke minst i stedene vi besøker. 

D/S Hallvard som gikk ned var ikke hvilken som helst skute, og snart pekes det tilbake mot krigen som nettopp er slutt. 

Wolff er en ensom ulv som ikke har HMS i fokus. Han maler seg selv inn i hjørner, strekker strikken for langt, og tirrer på seg alle de feile folka, noe som stadig vekk får spenningskurven til å peke oppover. 

Øyenvitnene har som sagt et nydelig ferniss av 50-tall, og tar opp et problem som vi ikke har i vår tid. Historien er spennende og språket Frits de Bourg bruker inneholder mye humor. Et par tre ørsmå flørter er det romantiske alibiet i denne historien, mer kan en kanskje ikke vente av sliten periodedranker av en krigsseiler. 

Jeg likte denne krimmen veldig godt, jeg holdt rede på plottet hele veien, kun med unntak av noen få korte passasjer. Mot slutten tar spenningen seg godt opp, før løsningen åpenbarer seg og alle baller som er kastet opp, lander igjen. 

Er du på jakt etter lettlest og underholdende krim fra femtitallet,

er Frits de Bourg sin Øyenvitnene midt i blinken ⚄

Til margen av Pål Gerhard Olsen

Pål Gerhard Olsen debuterte som forfatter i 1985. Siden da, har han skrevet over 30 bøker, i forskjellige sjangre, for barn og ungdom, krim og romaner. Til margen byr på en utradisjonell etterforsker i en fortelling der mystikken står like sterkt som rasjonaliteten.

Forlaget om handlingen:
Havnesjefen i en mellomstor østlandsby blir funnet drept på gruoppvekkende vis i en Tesla på sin egen arbeidsplass. 

Politiførstebetjent Maria Jensegs uortodokse etterforskning leder oss inn i skogens mørke og menneskers nattside – og til et uoppklart, bestialsk teltdrap på to tenåringsjenter. 

Pål Gerhard Olsen har skrevet en intens og dyptloddende krimfortelling der løsningen ikke ligger i en ren og skjær rasjonell tilnærmingsmåte. 

For Maria er innlevelsen i den skyldiges psyke av avgjørende betydning. En metode som også kaster lys over de første, fortrengte leveårene hennes på Filippinene.

Er du glad i krim(romaner) hvor dialog og språk skiller seg ut som styrken i historien, da er Til margen midt i blinken for deg. Nå må det nevnes at jeg ble litt mettet av artigheter, uttrykk og adjektiver, ettersom midtpunktet i boken ble passert, men jeg trakk fremdeles på smilebåndet av ordvalg og språk som oste av mening.

Jeg koste meg med årets utgivelse fra Pål Gerhard Olsen, som innledes av en henrivende skildring av en sulten mus på jakt, som selv blir jaktet på. Deretter blir vi kjent med Maria, den hardtarbeidende etterforskeren i denne historien. 

                            DNA og digitale pakkeløsninger var blitt politiets alfa og omega. Vel og bra, bare ikke den psykologiske dimensjonen ble nedprioritert. Men det var det Maria mente å ha sett klare tendenser til. Hun som selv bare var på nett i jobb-øyemed og som anså online-dominansen for å være en litt barnaktig mani. Et kjettersk synspunkt hun sensurerte bort for ikke å bli stemplet som bakstreversk.

Her kan det se ut som vi møter på den klassiske typen "vil ikke ha noe med data å gjøre", men sånn er ikke Maria. Hun bruker hodet, og hun er på hugget. Hun arbeider alene, sjekker bare inn med sjefen med ujevne mellomrom, for å få bekreftet at han sitter godt i stolen sin og prokastinerer.

Historien er en klassisk hvem-gjorde-det-krim, hvor mulige koblinger og karakterenes forbindelser avdekkes etter hvert. Det er Marias væremåte, og det lille vi får vite av hennes historie, som gir Til margen mer å lene seg på, enn bare artig språk og litt uortodoks skrivemåte.

Jeg hadde glede av å lese boken og anbefaler den gjerne videre ⚃

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 229

Kilde: Biblioteket

Ete jord av Bård Torgersen

Den erfarne undergrunnsmusikeren Bård Torgersen debuterte som forfatter i 2005 med romanen Alt skal vekk. Etter det har han skrevet en lang rekke titler i ulike sjangre, som inkluderer bokalbum, poesi, prosa, boksingler og romaner. Ete jord var mitt første møte med forfatterskapet, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over om skrivemåten er noe nytt, eller om dette har vært stilen til Torgersen siden debuten.

Forlaget om handlingen:
De to kroppene lå i en skråning, hadde blitt dratt dit over en liten vei, det var blodspor i grusen. Først hadde den ene kroppen blitt slept, så den andre. Den første kroppen tilhørte en mann, den andre en kvinne. Mannens alder var foreløpig anslått til å være mellom førtifem og femtifem, kvinnens mellom tjue og tjuefem. 

Det var spor etter kamp borte ved stien som gikk opp til et bolighus. Både mannen og kvinnen var stukket gjentatte ganger i overkroppen. Begge kroppene hadde fått hodet skåret av. Det ble ikke funnet ID eller andre ting på åstedet som kunne bekrefte hvem kroppene tilhørte.

Studerer du coveret på boken litt før du begynner å lese, så kommer du i akkurat den rette stemningen for denne historien. Vær klar for en grøsserkrim som er helt fri for humor, men proppfull av burleske scener og forvirrende innspill, som jo kan være ganske morsomt. 

Vitnet, som oppdager kroppene er Torleif Aasmundsen, en kjenning i det psykiske helsevesenet.  Lensmannen blir tilkalt, men det er en etterforsker fra hovedstaden som blir tildelt det tunge ansvaret, i å finne ut av hva det er som har skjedd, og fortsetter å skje.

Drepte mennesker blir funnet med avkappede hoder i hendene, vi har hoder på avveie, og folk begynner å si ting som ikke gir mening. Er det en slags smitte på gang? det er heller ingen logikk i ugjerningene som finner sted, eller i mange av de valgene noen av karakterene gjør. 

                                    Det var et skingrende skrik hun hørte. Hun klarte å ignorere det. Men den påfølgende stillheten var knugende. Karin dro dyna over hodet for å vegre seg mot den. Klarte det ikke, reiste seg. Tok på seg raggsokker, dro dem langt oppover leggene. Så stavret hun seg ned trappa. Inngangsdøra sto åpen. Hun gikk mot den, videre ut på gårdsplassen, fikk øye på Juni. Hun satt på huk foran inngangen til uthuset.

Til tross for delvis mangel på sammenheng og mening, så er Ete jord en interessant roman å lese. Små glimt av medmenneskelighet skimtes med jevne mellomrom, både hos lensmannen, etterforskeren og flere, men normaliteten drukner nesten i fantasyelementer. 

Ustyrlige krefter har tatt hold om tiden, logikken forsvinner og menneskene har ikke språk til å forklare hva det er som skjer. 

Ja, det er sært dette her, men det var ikke så sært at jeg la fra meg boken. Å få en krim fra virkeligheten til å fungere med så mange vrangforestillinger og fantasier, er godt gjort. Jeg er selv forundret over at jeg likte denne sjangeroverskridende historien, men det gjorde jeg.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 204

Kilde: Biblioteket

Eels have av Liv Mossige

Eels have er mitt første møte med Liv Mossiges forfatterskap, selv om hun har gitt ut flere kritikerroste romaner. Hun har en helt egen stemme, som gjorde meg nysgjerrig på hva annet hun har skrevet. 

Forlaget om handlingen:
En alenemor flytter med sønnen til en økolandsby i Danmark, der hun har fått jobb som deltidspleier for en funksjonshemmet gutt. I Eels have har folk vendt den moderne verden ryggen. 

De er overbevist om at jorden lider under menneskenes åk. Mor og sønn kastes inn i en verden der det moralske kompasset peker i uvante retninger.

Kanskje er det bare det umælende livet som virkelig har livets rett?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 268
Kilde: Biblioteket

Sommerferien var over da jeg la inn en lang ønskeliste hos mitt lokale  bibliotek. Eels have var med hjem i den første bunken av bøker, jeg var nysgjerrig på. 

Romanen starter på en temmelig potent måte, hvor Louise og hennes sønn Lars har et fredelig passiar blant bjørkene. Idyllen er stadfestet, før "meditasjonen" brått avbrytes av ordet "massakre". 

Som leser ble jeg rykket tilbake til virkeligheten, og den brutale avbrytelsen ga en nerve som fulgte romanen helt til slutt. Skildringene av karakterer og omgivelser er gjort på en litt intuitiv måte, ingenting sies direkte, men små drypp av informasjon kommer leseren i hende allikevel. 

Ma har med seg lille Bill på seks år til Danmark, for å hjelpe til å se etter Lars. Han er en  multihandikappet mann på 39 år, som er nært knyttet til sin mor, Louise. Faren Paul er lærer på skolen, hvor barn i alle aldre, går i samme klasse. Det er gjennom hans undervisning av barna, som også inkluderer Bill, at vi lærer mest om det spesielle samfunnet, vi befinner oss i.

Det er mange mennesker i verden som vil ha makt, sa han. Vet du hvordan de får det? Bill satt bare helt stille. Han visste det ikke. Mennesker får makt ved å hjelpe andre, sa Paul. Hvorfor vil du være så svak at du tar imot det?

Den eneste tidsangivelsene vi får, er at det er en tid etter korona, og Bill som lurer seg til å spille dataspill innimellom. Ellers er samfunnet ganske gammeldags, de har smie og plog, de setter poteter og farger ull og er ganske selvforsynt. Trærne ser for meg ut til å være mer hellig enn dyrene, for kjøtt spiser de, mens trær ser ut til å ha en utvidet betydning. Økosamfunnet er selvforsynt med mat, og forsyner seg med klær fra en klescontainer, når de trenger å fornye seg. 

Det er i det hele tatt et urovekkende samfunn som skrives frem, men spenningen ligger i hvordan befolkningen ser på menneskeverd. De fattige er sett på som en trussel, og hva med de som er handikappet, som Lars? En liten scene fra klasserommet, når Paul snakker til barna om hesten Frimann som er død:

Paul reiste seg og begynte å gå mellom pultrekkene med hendene på ryggen. Frimann var grådig sånn som fattige mennesker er det, sa han. Tenk litt på det. Hesten hadde det samme begjæret og hungeren som et sultent menneske, en som aldri før har eid noe. Alle jordens fattige er en fare for at vi andre skal gå under og bli borte. Forstår dere det?

Jeg likte denne romanen godt, den ga meg litt å tenke på, samtidig som skriveteknikk og språkbruk ga den en helt spesiell karakter. Jeg satt igjen med en litt urolig følelse, etter endt lesning, så at den har beveget meg, det er det ikke tvil om. 

Camping med minicamperen #Raidhoo 2024

Utforskertrangen er stor hos oss, både herr og fru er glad i å oppleve nye ting, og ikke minst være mye ute. Vi reflekterte over hva vi bruker fritiden vår på, og kom frem til at det ble mye lesing (meg) og løping (gubben). Tidligere da vi kjørte lange veier for at Frode skulle være med på løp, snakket vi ofte om å få oss en vogn, men gjorde aldri alvor av drømmen. Det er fem år siden vi flyttet fra landlige omgivelser, og inn til Bergen, men huset vi bor i har garasje, og der fikk vi leie en ekstra plass. Utfordringen var at det var lavt under taket, max 2 meter, og med denne begrensningen ble Raidhoo et godt alternativ.

Siden jeg har hukommelse som en gullfisk trenger jeg en oversikt over hvor vi camper. Derfor lager jeg atter en liste på bloggen, som har litt turgreier fra før, til tross for at det meste er relatert til litteratur. Listen ligger øverst, og under kommer det litt bilder og tekst, mer etter hvert som vi farter rundt. Du finner igjen listen på høyre side i bloggen. 

Tips om turer eller fine plasser å campe for en natt eller to,  mottas med glede, om du vil skrive noen ord i kommentarfeltet ☺

1. Vika Feriesenter nord for Ålesund, returen fra Orkdal hvor vi hentet vognen
2. Første campingtur gikk til Sundal Camping - tur inn mot Bondhusbreen
3. Første overnatting i sommerferien Sandneset Camping utenfor Molde - Misundtrappene
4. Svenningdalsvatnet Camping på tur fra Snåsa til Mosjøen, (villcamping)
5. Davik Fjordparadis i Bremanger - to nydelige dager med fjelltur
6. Oldevatn Camping i Olden - tur til Briksdalsbreen (se ferien her)
7. 2-4 august Hardanger Feriesenter i Øystese - Frode halvmaraton, kunstmuseum og gullfisk
8. 10-11 august Borgund Camping i Lærdal - med tur rundt Galdane 
9. 23-25 august Rosendal Hyttetun - med tur til Malmangernuten og Øykjafjell
10. 1 september Garen Camping nesten på Hardangervidda - med heldagstur til Grytehorga 1223 moh
11. 10-13 oktober Trolltunga Camping i Odda - med tur til Eidesnuten 930 moh
12. 15-17 november Mosvang Camping i Stavanger - med tur til Preikestolen og Siggjo

2024

Vi gikk ikke lenge gravid med planen om å kjøpe vogn, for da vi tok kontakt med leverandøren, viste det seg at vi kunne komme å hente vognen uken etter. Lett småeuforisk kjørte vi fra Bergen til Orkdal en fredag etter jobb, og følte oss som verdens rikeste da vi kjørte hjem med denne lille beautyen bakpå.

Sundal Camping i Hardanger, var et fredelig sted å øve prøve seg som campingfolk. Ryddig og ren campingplass, hyggelige mennesker som ønsket oss velkommen, og holdt fasilitetene rene. Vi søker oss til steder som er nær naturen og fremstår som rolig, trampoliner og musikk er ikke noe for oss.

Sandneset Camping utenfor Molde er utgangspunkt for de 4-5 sherpatrappene som er bygget på Otrøya. Frode gikk alle, mens jeg var med opp på Rørsethornet en av Norges lengste sherpatrapper. Vi anbefaler campingen, som var kjempefin, bare litt irriterende havtåke lot vente på seg før den forsvant. Utsikten fra Rørsethornet var upåklagelig, men det var langt ned igjen.

Svenningdalsvatnet Camping ligger på E6 litt sør for Trofors i Nordland. Her betaler man en hundrelapp på vips, og så kan en rigge seg til der en vil. Det var lite folk her, så vi fikk en god plass helt i vannkanten, og nøt solnedgangen i fjæresteinene.

Davik Fjordparadis - bilde tatt fra en fjelltopp

Davik Fjordparadis nådde vi etter en "bomtur" ut på Bremangerlandet. Vi ankom dette strandparadiset sent, etter å ha besøkt Selja, Vestkapp og Kannestenen. Vi visste at det kun er to campingmuligheter her ute, og endte opp med villcamp. 

Tidlig nestemorgen kjørte vi inn på fastlandet igjen, og landet i Davik. Beste campingen til nå, den hyggelige eieren kom med turtips til oss, en fin totimerstur tok oss godt opp i høyden, hvor vi kunne se tre fjorder møtes. Med så få gjester, ble dette en rolig opplevelse. Dusj/do var i beste klasse, på en plass som kunne tilby butikk og restaurant de fleste dager.

Et mektig skue som virkelig er verdt turen

Oldevatn Camping hadde vi sett bilder fra på facebook, så vi la oss til der, som siste stopp i sommerferien. Litt trangt og mye folk, men greie fasiliteter. Mye aktivitet i forbindelse med vatnet, som var gratis for de som bodde på campingen. Fin tur inn til breen - myyyye turister!

 

Hardanger Feriesenter var bløt da vi la helgen til Øystese. Frode skulle løpe halvmaraton om søndagen, men vi satt opp camp allerede fredag, og tilbrakte lørdagen med å kjøre opp til Skårdalsvatnet hvor det er satt ut gullfisk. Vi var også innom kunstmuseet Kabuso og tittet på utstillingen der. Grei camping, veldig bløtt i gresset, greie fasiliteter og noen fine bobilplasser helt nede ved sjøen.

Regnet ble en utfordring, men justeringer er gjort til neste gang, og vi har blitt to racere til å pakke ned fortelt i regn, og funnet løsning på hvordan det kan tørkes til neste gang. 

Borgund Camping er et av alternativene i Lærdal. Vi har bodd nede ved sjøen tidligere, men nå valgte vi Borgund som ligger nærmere Galdane, den nydelige rundturen på 11 km. som vi skulle gå. 

En helg med bare "nesten"regn, en kjempefin tur og et koselig opphold på denne fine campingen. Rene fasiliteter og kjekke folk som hilste oss velkommen.

Stegastein, et populært turistmål

På veien hit valgte vi å kjøre over Aurlandsfjellet, og stoppet ved Stegastein. Vi overnattet langs veien, men det blåste sånn at vi i 5-tiden om morgenen valgte å kjøre ned til sjøen og sover noen timer videre. En grei erfaring å ta med seg videre i campinglivet ☺

Rosendal Hyttetun ble stedet vi opplevde litt etterlengtet sol, etter ukesvis med regn. Campingplassen hadde fin utsikt ut over fjorden, men stedet bærer preg av opparbeiding for plass til fastboende spikerteltbeboere. Lite sjarmerende, i tillegg var det veldig langt å gå, i stummende mørke på kvelden, for å komme til toalettene. Vi gikk opp på Malmangernuten 850 moh på lørdagen. Søndag gikk Frode opp på Øykjafjell, mens jeg besøkte Galleri Guddal, som hadde en kjempefin utstilling med Håkon Bleken.

Garen Camping på Hardangervidda/ Øvre Eidfjord

Første helgen i september kom sommeren tilbake, og vi suste opp på Hardangervidda, nærmere bestemt Garen Camping ved foten av Grytehorga 1223 moh. Campingplassen var kjempefin, og vi fant en fin plass nede ved elven Bjoreio. 

På turen vår plukket vi 5 liter med krekling, som ble til likør da vi kom hjem. Gourmetmat i form av hver vår solide tunfiskbiff ble tilberedt på engangsgrill, anbefales på det varmeste med potetsalat. Nå på høsten må vi forholde oss til mørke og kulde på en ny måte, en utfordring vi tar på strak arm. 

På returen om søndagen, stoppet vi ved Vøringfossen og menget oss med turistene på de fine turstiene de har anlagt der.

Høsten var kommet da vi 10-13 oktober tok turen til Odda. Vi overnattet på Trolltunga Camping, nesten helt alene i fire dager. Fin camping, litt kjipe og kalde fasiliteter, men nydelig utsikt utover vannet. Vi gikk tur opp til Eidesnuten 930 moh, mye ur og masse løv som har falt gjorde returen vanskelig. Dagen etter gikk Frode langtur mens jeg gikk Kulturstien i Odda. Søndag gikk vi en 7 km.  tur i Nordrepollen på vei hjem. 

Det var kaldt, men mye mindre nedbør enn vi hadde belaget oss på. Vi kjøpte ovn til å ha i teltet, for varme og tørking av svett turutstyr. 

Vi klarte enda en tur før vinteren satte inn, denne gangen til Stavanger. Dette er første gang vi prøver oss på litt urban camping, det vil si vi bodde en kort gåtur fra sentrum av Stavanger. Mosvangen het plassen som bare høstet tre prikker på terningen. Do/dusj-fasiliteter er det viktigste når en skal campe i kulden, og denne campingplassen strøk på dette punktet. 

Montering av dusjhoder oppunder taket, mangel på varmt vann og toaletter inne på dusjrommet, sånn at når noen dusjer så er det ingen toaletter tilgjengelig, er litt av historien. Ellers hadde vi en fin tur til Prekestolen, med vind, hagel og årets første snøbyge, kveldene tilbrakte vi på Cardinal, en herlig pub i sentrum, og turen på Siggjo, Bømlos høyeste topp tok vi på hjemvei. 

Det tolvte huset av Malin C.M. Rønning

Malin C.M. Rønning er en norsk forfatter som ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for for Skabelon, som kom ut i 2020. Jeg har ikke lest den, men presentasjonen av denne romanen, fenget oppmerksomheten min.

Forlaget om handlingen:
Molli er tilbake i hjembyen for første gang på flere år. Broren Bill ligger i dyp søvn med alt mulig kobla til kroppen og et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen. Bill ble funnet ved elva, han lå der sammen med Ib.
Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Det lå ei jernstang på bakken ved sida av.
Det starter i barndommen da mamma Karla blir valgt av en forferdelig mann. Karla, Bill og Molli flytter inn i Franks hus, så kommer det forferdelige til syne. Men det finnes et barn i speilet som maner noe fram. Elva renner gjennom sommeren. Sola brenner over asfaltplassen. Alt glimrer som en nattehimmel. Og ved utløpet av elva skimtes Galgeholmen, der de fredløse ligger i jorda og en kvinne ble brent på bålet i 1623 for å ha ønsket noen død.

Persongalleriet i denne historien kan telles på to hender, og flere trenger man ikke for å levere en knakende god roman. Skrivemåten Rønning bruker gir leseren litt å jobbe med, historien fortelles fra to tidsepoker, oppveksten til Molli og Bill og en stund etter når Bill ligger på sykehus, og Molli sitter ved hans side i 7 dager.

Plottet er bygget opp på en sånn måte at skrekken kryper innpå deg mens du leser. Du ser potensialet til vold og mishandling, mens familien egentlig skildres ganske så fredelig. Mor sier at hun har kontroll og vet hva hun gjør, når hun lar Frank herje med både henne og barna, men det hun gjør for å beholde roen i huset, går jo utover Bill og Molli.

Dette er glimrende skildret, en forstår valget Karla tar, men det gjør at Molli må leve i en verden, hvor det ikke er samsvar mellom alt, ord, handling og konsekvens. 

    -Du veit, sånne som oss har allerede tapt. Mye kan sies om mamma, men dèt rakk hun å lære meg, så slipper jeg å kaste bort tida på å håpe på noe bedre. Ingen hyggelige menn vil ha en kjæreste som ikke veit hvordan bruke bestikk. Skikkelige folk vil ha skikkelige folk, og resten må bare finne seg i hverandre, dessverre.

Romanen har et ferniss av overnaturlighet ved seg, som helt mot slutten får gjenklang i en liten anekdote fra 1600-tallet. Gjennom romanen har vi blitt kjent med Molli som en einstøing, en dømmer som søker naturen og ensomheten. Det turbulente familielivet, og mobbingen på skolen har knyttet henne til virkeligheten, men det finnes en sfære som gir henne trøst.

    - Hvis du leiter i et mareritt, kan du finne noen der som du kan be om hjelp. Du må bare komme over frykta først, gjøre det om til en drøm.

Det 12 huset er velskrevet, usentimental og absolutt engasjerende. Oppbyggingen av de mellommenneskelige relasjonene er troverdige, og fremstilles for leseren på en litt besnærende måte. 

Dette er en roman med karakter, som jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 311

Kilde: PDF fra forlaget