Yrke forfatter av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en av mine favoritter, og den forfatteren som fikk meg til å forstå og sette pris på, litt "rare" ting i romaner. Jeg har lært mannen å kjenne gjennom noe av det jeg har lest av ham, og denne boken gir meg enda litt kjøtt på Murakami-beinet, selv om han ikke røper noe av privat karakter.

Forlaget om handlingen:
Hvordan skaper Haruki Murakami magi? I Yrke forfatter trer den personlige Murakami frem og forteller om sin vei inn i diktningen og hvordan han klarte å utvikle et skjønnlitterært forfatterskap som har blitt et av verdens mest anerkjente. 

Når jeg får spørsmål fra unge mennesker, lurer de ofte på hva som kreves for å bli forfatter, hva slags utdannelse man bør velge og hvilke erfaringer man bør ha. De samme spørsmålene gjentar seg uansett hvor i verden jeg måtte befinne meg.

Når jeg møter disse unge menneskene som ønsker råd for å lære seg å bli forfatter, så kan jeg bare gi dem det samme svaret: Jeg har ingen anelse. Og nettopp derfor har jeg forsøkt å nærme meg spørsmålet på en slik måte at jeg kan komme med et svar.

Yrke forfatter fremstår som en essaysamling, en oppfatning jeg hadde gjort meg underveis, og som etterordet bekreftet. De seks første kapitlene gikk som føljetong i et litterært tidsskrift, mens de siste fem utgis for første gang i denne boken.

Haruki Murakami debuterte som forfatter 30 år gammel, og som de fleste vet har han med sine mange utgivelser, gjort suksess i hele verden. I denne boken kan vi lese om hans vei, fra han begynte å skrive på debutromanen Hør vinden synge, som kom ut i 1973 og som han mottok en debutantpris for. 

Boken fremstår ikke som et utdrag fra Wikipedia, vi inviteres inn i hodet til forfatteren og hører hans tanker rundt yrkesvalget han gjorde seg. Vil du bli forfatter må du ha to egenskaper, talent og tæl, du må tåle å ha det vondt for det er en trettende jobb. Du må finne ditt eget uttrykk, og bruke fantasien, ikke glem fantasien, det er det aller viktigste, å spinne videre på idèen og tematikken du har valgt deg.

Han snakker om sitt forhold til litterære priser og forklarer betydningen av å være original. Mange av disse tekstene handler om kunsten å skrive en roman, men måten Murakami legger dette frem på, gir leseren innblikk i mye som ikke har med litteratur å gjøre også. 

Til og med min daglige fjelltur greide han å revolusjonere, der han (s. 131) skriver om hvordan daglig aerob trening påvirker antallet hjerneceller som dannes, og hvordan vi kan best mulig nyttiggjøre oss disse. Hvem vil vel ikke styrke læringsevnen og hukommelsen? Denne informasjonen kommer nok til å korte ned på "dørstokkmila" neste gang jeg vurderer å late meg ☺

I kapitlet Om skoler, bruker han sin egen oppvekst som eksempel, men det han kommer frem til er langt fra personlig. Fri vilje og selvstendighet er viktig for oss, i vårt samfunn forventer vi nesten å få gjøre akkurat som vi vil. Men mange av oss følger strømmen, særlig i Norge er vi "flinke" til å gjøre som myndighetene, lærerne, og andre øvrighetspersoner sier. Absolutt et tankevekkende tema, som føyer seg inn blant andre utgivelser jeg har lest i det siste, som setter ord på det samme.

                Skolens sykdomssymptomer (som det vel kan kalles) er åpenbart ikke annet enn en refleksjon av samfunnssystemets sykdomssymptomer. Skolens symptomer kunne ha blitt overvunnet om bare samfunnet for øvrig hadde framdrift og styrte mot klare mål. Men når samfunnet har mistet drivkraften og preges av en slags lammelse eller følelse av å være fanget, kommer det sterkest og tydeligst frem i undervisningsfeltet. På skolen, i klasserommet. Unger er som gruvearbeidernes kanarifugler, de er de mest følsomme og de første som merker at lufta er forpestet.

Boken avsluttes med tanker rundt hans egen skriving og karriere, og hvordan han ble tatt i mot i USA, som var det første stedet han ble publisert, utenfor Japan. Siden har mange land kommet etter, og han avrunder med å fortelle om de fire ukene han bodde i hybelen til Litteraturhuset i Oslo. 

Det er ikke tvil om at jeg har kost meg med denne boken, som byr på mange fine tanker om forfatteryrket, litt om Murakamis måte, og ikke minst mange flotte refleksjoner over det å være menneske. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2015/på norsk 2022

Sider: 239

Kilde: Leseeksemplar

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med "reklame". At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Diktlesesirkelen i mars: En klassiker Georg Johannesens Dikt i samling

Mitt bidrag til Anitas diktlesesirkel i mars er fra en dikter fra Bergen (som i januar). Gjennom hele sitt litterære virke har Georg Johannesen vært en kritisk motrøst; hans kultur- og samfunnskritikk har omfattet alt fra politikk og det norske sosialdemokratiet til den bjørnsonske skrivemåte og kultureliten i Oslo. Han ble offentlig lagt merke til for første gang i 1954, som initiativtaker til en underskriftskampanje mot tildelingen av Nobels fredspris til Albert Schweitzer. Han er utdannet litteraturhistoriker og har markert seg som en original litteraturforsker med særlig interesse for lyrikk og folkediktning. Men først og fremst er han lyriker, essayist og romanforfatter. (ref.)

Dikt i samling ble gitt ut i 2005, det samme året som han døde, bare 74 år gammel. Boken er satt sammen av seks deler, hvor de første diktene er fra året 1959, to år etter han debuterte med romanen Høst i mars. Noen av diktene er preget av den kristne troslæren, men uten det religiøse aspektet, jeg kjenner igjen mye fra den greske mytologien, og ikke minst Bertolt Brecht, som han satt veldig høyt. 

Gjennom diktene til Georg Johannesen er det lett å se at han var en samfunnskritiker, han brukte stemmen sin til å nå ut til folk. Et dikt er til minne om oppstanden i Warszawas ghetto våren 1943, diktet Anna hyller en ukjent jødinne, og Liten lovsang er tilegnet Gunvor Hofmo.
Jeg likte godt diktet Fjellsang nr. 52 og ikke minst Kristen prolog til det tyvende århundre fra skuespillet Kassandra som kom ut i 1967.

Georg Johannesen arbeidet i mange år ved Universitetet i Bergen og ble den første norske professor i retorikk. Han var festspilldikter i 1995, da hadde han gitt ut seks av totalt syv diktsamlinger. Den allsidige dikteren har også gitt ut mye sakprosa, om retorikk selvfølgelig, men også tekster som Den norske tenkemåten, Litteraturens norske nullpunkt og Moralske tekster, for å nevne noen.

Forfatterskapet hans var politisk preget, han var kommunist og åpent kritisk til sosialdemokratiets rolle etter andre verdenskrig. Johannesen var klassisist og hans virke var preget av troen på fornuft paret med kunnskap. Mange av diktene jeg har lest nå er alvorlige og mer alvorstung enn jeg minnes ham som menneske. 

60- og 70-tallet var jo urolige tider, og Johannesen sto på arbeidernes side. Diktet Sangen om den guddommelige arbeider (fra Kassandra) gir et tankevekkende tilbakeblikk i tiden. Jeg valgte meg ut et annet av diktene hans, et som fikk meg til å humre litt:

Rampegutten (etter Blake)

Jeg fryser bestandig i domkirken, mor - 
Men i kneipen på hjørnet fins lys på hvert bord
og øl i hvert krus. Dessuten, hvis vi
kom til himmelen, hva ville englene si?

Men hvis de på kirken slo opp en plakat
om at her var det ovner og øl og mat,
da skulle vi sitte, tilfreds til vår død,
i det som de kaller dens moderskjød.

Presten kan preike og skåle og ta
en sang om at nå hadde alle det bra,
mens vi kunne sitte som spurver og bli
lettere til sinns og uendelig fri.

Og Gud, som er far, ville glede seg vel,
når han så sine barn ha det godt som han selv?
Så burde han rope på Djevelen og si:
Vil du ha deg en dram? Jeg river i - 

Georg Johannesen var en habil kunstmaler og var representert ved Høstutstillingen på 70-tallet. Han har blitt kalt "kanskje den mest taleføre nordmann gjennom tidene", så om du er på min alder, skal det litt til å ikke ha et bilde av ham på netthinnen. Jeg skal ikke skryte av at jeg kjente godt til Georg Johannesen, men at han må ha gjort inntrykk på et barnesinn, det kjenner jeg langt inn i sjelen.

Han malte seg til en trygg plass i kunsthistorien

Husker du ham? har du kanskje en favoritt blant hans tekster?

Det siste han fortalte meg av Laura Dave

Hovedpersonene i denne romanen bor i et flytende hjem, lik det vi ser på coveret av boken. Artig og besnærende boform tenker jeg, og en fin ramme rundt boken.
Laura Dave har jeg ikke hørt om før, men jeg leste boken hennes med glede, selv om det bare unntaksvis ble spennende. 

Forlaget om handlingen:
Hannah tror hun har funnet mannen i sitt liv – helt til han plutselig forsvinner. 
Beskytt henne.
Det er alt som står på lappen Hannah får levert på døren den dagen Owen, ektemannen hennes, forsvinner. Hannah forstår instinktivt hvem som må beskyttes – den 16 år gamle datteren hans, Bailey. Bailey, som mistet moren sin under tragiske omstendigheter da hun var liten og som vil ha minst mulig å gjøre med stemoren sin. 

Etter hvert som FBI raider Owens arbeidsplass og saken eksploderer i media, innser Hannah at ektemannen ikke er den hun trodde. Sammen med en motvillig Bailey reiser hun for å finne sannheten om Owens identitet, og hvorfor han nå er sporløst forsvunnet. 

Forholdet mellom stemor Hannah og mannens datter Bailey, er det som bærer denne historien. For meg føles det ikke naturlig at sekstenåringen skal ha så mye i mot at faren etter alle de årene som har gått siden moren døde, finner seg en kjæreste. Ville ikke en tenåring være glad for å slippe all oppmerksomheten, og heller unne faren litt lykke i livet?

Jeg innrømmer gjerne at Bailey irriterte meg, med sin selvsentrerte oppførsel, og Hannah som er tålmodigheten selv, får ingen uttelling for å ha stedatterens beste i tankene hele tiden.

Hannah Hall en førti år gammel tredreier, er "etterforskeren" i denne krimmen. Hun stoler ikke på det lokale politiet, eller FBI som kommer på døren, men reiser selv av gårde for å finne ut om hva det er Owen har holdt skjult for henne. 

Ikke alle er den de gir seg ut for, men litt etter litt legges puslespillet, som gir oss løsningen på gåten. Det er ikke en utpreget spennende krim dette her, til det er tar det mellommenneskelige spillet, alt for stor plass. Det siste han fortalte meg er velskrevet og logisk bygget opp, og ga meg en fin lesestund, men det er nok ikke en krim som fester seg. 

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2022

Sider: 398

Kilde: PDF fra forlaget

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar av forlaget, med "reklame". At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Jeg blir her - en roman fra krigens Italia av Marco Balzano

Hva gjør krig med livene og identiteten til vanlige folk? Et interessant spørsmål i lys av krigsherjingene vi via fjernsynsskjermene har fått tett på oss i disse dager. Marco Balzano fikk virkelig reiselysten til å blomstre opp hos meg som har vært masse i nord-Italia, men aldri akkurat i Sør-Tyrol.

Forlaget om handlingen: 
Curon Venosta i det italienske Sør-Tyrol 1920. Trina er ferdig utdannet tysklærer samtidig som Mussolinis regime forbyr tysk som undervisningsspråk. Hun begynner å undervise i et undergrunnsnettverk i dalen, mens landsbyen hennes kastes ut i en utrygg tilværelse midt i den europeiske maktkampen mellom italiensk fascisme og tysk nazisme. I 1939 får alle tysktalende i Sør-Tyrol tilbud om å flytte til Det tredje riket, og landsbyen hennes splittes. Trina og mannen hennes nekter å flytte, og blir sett på som forrædere og spioner. En dag kommer Trina hjem og oppdager at datteren hennes er forsvunnet. 

Forlag: Gursli-Berg
Utgitt: 2022
Sider: 269
Kilde: Leseeksemplar

For en historie! skrevet på en sånn måte at jeg tviler ikke et sekund på at den er sann. I alle fall sann nok. Vi befinner oss så langt nord i Italia som det går an å komme, så langt nord at menneskene her, ikke snakker italiensk. 

Som introen sier litt om, så slites befolkningen mellom to onder, skal de støtte svartskjortene til Il Duce eller nazistene som truer, evt. lokker? Klemt inne mellom Sveits og Østerrike snakker de tysk, og de ser på italiensk som hatets språk.

Først etter å ha lest ferdig boken og handlingen har fått meg til å google meg frem til Lago de Resia, legger jeg merke til hva bildet på coveret egentlig viser. Den andre spenningen i landsbyen Curon er de lokale myndighetenes trussel om å demme opp området. De håper nesten at Mussolini skal redde dem fra å bli jaget fra gård og grunn, og flere familier blir splittet i synet på hva som er den beste løsningen.

Trinas mann Erich blir sendt i krigen, men skadd kommer han tilbake på, det som skal være en midlertidig rekonvalesent:

                Erich svarte tørt at han ville spise i fred, det å snakke om krigen fikk magen hans til å trekke seg sammen. Han skar smertegrimaser mens han tygget, og jeg forsto at han drakk for å døyve smerten i beinet. 
                Da han gikk ut i fjøset, fant han dyra i dårlig forfatning. Han sa at den ene kua hadde syke øyne, og at sauene var underernærte. Jeg drar ikke i krigen igjen, Trina, mumlet han mens han kjælte med snuten til den syke kua. Aldri mer.

I romanen møter vi et knippe hardt arbeidende mennesker, som ikke sulter, men har flere utfordringer enn hva godt er. Jeg vil ikke røpe mer om hva som skjer med Trina og mannen hennes, men lover deg en spennende historie med flere uventede vendinger. 

Marco Balzano har tatt en kjent historisk hendelse og tekt "hva om...?" (ref. Murakamis nye bok) som svar på den spørrende tanken har han bygget en engasjerende og til tider ganske så spennende historie, som det er vel verdt å få med seg - anbefales!

Kim Stone-serien til britiske Angela Marsons - bok 1,2,3

Da jeg var ferdig med James Joyce og hans tidløse klassiker Ulysses, var jeg klar for noe mye lettere. Storytel tipset om en krimserie jeg ikke hadde hørt om, og på den måten kom jeg i gang med serien om politietterforsker Kim Stone. Angela Marsons er en effektiv dame, som siden starten av serien har gitt ut 2 eller 3 bøker hvert år. Serien er nå oppe i 14 bøker, men jeg har ikke ambisjoner om å lese dem alle. Jeg har hørt de tre første, liker serien godt, så jeg følger nok opp senere, men er nå klar for en liten krimpause.

Bok 1: Stumme skrik

Bok 2: Ondskapens spill

Bok 3: Bortført

Forlaget om Summe skrik:
En rektor blir funnet drept. Hun er det første offeret i rekken av en serie grusomme drap som sjokkerer innbyggerne i Black Country. Det viser seg at alle ofrene arbeidet på en nedlagt barnehjem som brant ned for ti år siden. Da levningene av barn blir funnet på tomten, forsterkes sakens omfang ytterligere. 

Den tøffe og hengivne etterforskeren Kim Stone er selv preget av å ha vokst opp på barnehjem. 

Hun skjønner tidlig at den sinnsyke morderen begynte sine grufulle gjerninger for mange år siden. Stone må finne morderen før han slår til igjen. Men for å klare det, må hun først bekjempe sine egne demoner.

Normalt sett er jeg ikke så glad i politikrim, men i denne serien er det hovedpersonen Kim Stone som bærer handlingen. Det er ikke mye snikk snakk i etterforskningsgruppen, for hun er en ensom svale, som bare trenger støtte av sine aller nærmeste medarbeidere. Handlingen er ikke spesielt nervepirrende, men interessen min for løsningen var til stede hele tiden. Marsons har noen flotte karakterer, og skildrer ofrene sine på en hjerteskjærende måte. 

Handlingen føltes troverdig, selv om det ble mange lik å grave opp til slutt. Jeg liker måten det blir satt lys på barn og ungdom som faller utenfor normen, og at hovedpersonen også er en sånn, så hun går inn for å renvaske jentene det handler om, med liv og sjel. Slutten på denne boken hadde en fin vri, så jeg var ikke i tvil om å gå videre med bok nummer to. 

Forlaget om Ondskapens spill:
Da en voldtektsmann blir funnet lemlestet etter en brutal knivstikking, blir kriminalbetjent Kim Stone og teamet hennes tilkalt. 

Flere urovekkende hendelser kommer frem i lyset av etterforskningen, og Stone innser at gjerningsmannen ikke er ferdig med jobben. 

Stilt overfor en farlig sosiopat som synes å kjenne til alle hennes svak heter, blir hver bevegelse hun gjør potensielt dødelig.

Jeg gikk som sagt, rett fra Stumme skrik til Ondskapens spill, og fryktet litt at forfatteren ville oppdatere nye lesere med handlingen fra forrige bok, men det skjedde heldigvis ikke. De få gangene tidligere saker ble nevn, var det bare helt generelt. En annen fin ting, var at de to første bøkene var ganske forskjellig, så hvis Marsons greier å fornye seg på denne måten, blir det ikke noe problem å lese hele serien.

Kim Stone er i sitt ess i denne boken, med den personligheten hun har, hadde hun ikke problemer med å se gjennom spillet til sosiopaten som lurer andre til å ta livet av folk. 

Leseren vet hele tiden hvem som er morderen, vi får presentert tre bakgrunnshistorier, og Stones egen historie gjøres litt mer tydelig. Spenningskurven pekte litt mer oppad i denne boken, og jeg kjørte på med bok nummer tre på rappen.

Forlaget om Bortført:
To jenter er savnet. To familier opplever sitt livs mareritt da de får tekstmelding om at de ni år gamle venninnene er bortført. Bare én av dem vil vende tilbake i live. De foreldrene som tilbyr mest penger, vil få se datteren sin igjen. De andre har tapt auksjonen. 

Kriminaletterforsker Kim Stone får i oppdrag å lede etterforskningen. Men klokka tikker faretruende mot det tidspunktet som kidnapperne har satt som siste frist. 

Mens foreldrene blir bitre fiender i kampen for å redde sitt eget barn, står Kim overfor de mest hensynsløse forbryterne hun noensinne har jaktet på.

Igjen er det en helt spesiell scene som utspiller seg i handlingen. Kim Stone må ta uvanlige grep når hun legger planer for etterforskningen. Når det er barn inni bildet, blir historien automatisk mer nervepirrende, og denne tredje boken i serien,  var flere hakk mer spennende enn de to første. 

Historien er lett å følge med på, selv om plottet flere ganger byr på uventede vendinger. Vi hører ikke så mye om Kim Stones bakgrunn i denne boken, men fortiden og personligheten hennes er fremdeles med på å gi denne krimserien en helt engen swung. 

Har du lyst å lese en krimserie som fornyer seg tydelig fra bok til bok, så er denne serien lovende. Ingen av disse tre bøkene gjentar seg selv, og jeg vet med sikkerhet at jeg vil fortsette å lytte meg videre.

Alle disse tre første bøkene i Kim Stone-serien kom ut med noen måneders mellomrom i 2015. Bøkene er lest inn på norsk av Nina Voxholtt i 2018, og som vanlig har hun gjort en glimrende jobb. Jeg hadde ikke hørt om denne serien før, det har kanskje du?

Utfor av Espen Haavardsholm - en oppfølger til trilogien om Nils Hå

Trilogien om Nils og Zack: Gutten på passbildet, Tjue, Bildet på baksiden. Jeg hadde ikke lest denne trilogien, da jeg begynte å lese Utfor, men det føltes ikke som at det gjorde noe. Det var novellesamlingen Svarte natta som gjorde at jeg kjente igjen forfatterens navn, da Utfor kom ut nå i vinter, og fikk lyst å lese den. 

Forlaget om handlingen:
I "Utfor" følger vi den halvvoksne Nils i det som er hans landskap i Oslo, gjennom de første årene av 1960-tallet. Nils og bestekameraten hans, Zakk, er opptatt av litteratur, politikk og jenter. Gjennom en felles filminteresse blir de kjent med venninnene Nora og Ester. 

I Nora gjenkjenner Nils sitt eget mørke; men det er også noe uutgrunnelig ved henne, noe som gjør ham ør av forelskelse og beskyttertrang.

Samtidig driver stormaktene sitt kjernefysiske balansespill, og faren for utslettelse kjennes overhengende. Ungdommene leser, diskuterer og deltar på møter i Sosgym, men hva hjelper det når hele verden er gått av hengslene?

Historien begynner i 1960, Nils Hå er femten år og konfirmeres. Han er politisk interessert, og befinner seg et godt stykke ut på venstresiden. Skilsmissebarn fantes det nok noen av på denne tiden, men det var vel et tiår senere det ble vanlig. Nils bor med far, stemor og lillesøsteren Monika. Moren bor i København, og han ser henne ikke så ofte.

Det er vennskapet mellom Nils og Zakk, og ikke minst deres forhold til jentene Nora og Ester, som er det samlende punktet i romanen. Vi følger Nils tett i fem år, gjennom sommerleir i Amerika, hytteturer, videregående, oppbrudd og gjenforeninger med jentene, og til slutt er det tid for studier og idèhistorie. 

Romanen handler ikke så mye om Oslo, men mer om samfunnet generelt. Vi hører om historiske milepæler, om kunst, film og ikke minst hva som rører seg innen litteraturen. Atomtrusselen er tydelig tilstede i mediebildet, og ikke minst i diskusjonene til ungdommene. 

Nils er en følsom ung mann, han lærte litt om seg selv da han var på Camp Rising Sun, på godt og vont, og innrømmer at han er litt redd seg selv. Angsten han kjenner på er med ham gjennom alle disse årene, uten at jeg la mer i det, enn ungdommelig usikkerhet.

I epilogen har vi gått noen år videre fra der handlingen slutter rundt 1965. Her drøftes det sosial ondskap, satt i system og speilet mot en sterk pliktfølelse. Hannah Arendts mye omtalte skildring av det ondes banalitet, og Eichmannsaken, ble også nevnt, og siden jeg har lest denne boken som kom ut i 1963, så spisset jeg ørene.

Espen Haavardsholm gir oss med Utfor en fin skildring av veien inn i voksenlivet, sett på med 60-talls briller. Vi befinner oss i en tid med stor politisk usikkerhet, hvor menneskene diskuterte trusselen fra cubakrise og atomvåpen med stort alvor. Som leser syntes jeg det var kjekt å se nevnt bøker jeg har lest, Fuglane, Moby Dick, Forbrytelse og straff, Mørkets hjerte etc. men henvisningene til litteratur, musikk, film og annet ble mange, og tok form av oppramsing uten noen videre betydning for helheten. Jeg savnet også de kraftfulle litterære gullkornene, som jeg husket fra novellesamlingen hans.

Når det er sagt, jeg ble engasjert nok til at jeg har notert meg titlene i trilogien, og merkelig nok fant jeg bok 1 og 3 på Storytel, bok 2 får jeg låne på biblioteket. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2022

Sider: 275

Kilde: PDF fra forlaget

Jakob og Neikob og tidsmaskinen av Kari Stai

Endelig kom det en ny bok om supersjarmørene Jakob og Neikob. Jeg elsker disse bøkene, som siden seriens begynnelse, har utviklet seg til å bli mer og mer avansert. Dette er den syvende boken i serien, som har evnet å få et fortjent klassikerstempel.

Forlaget om handlingen:
Bestevennene Jakob og Neikob legg seg for å sove etter ein lang og travel dag. No vil dei skunde seg å slappe av. Da dei endeleg vaknar, oppdagar dei at dei har sove i ti år. Men kor har tida blitt av? Kan Tjuven ha stole tida? Kan dei kjøpe tida hos Somlekob i kiosken, han som alltid har all verdas tid? Eller kan ein tidsmaskin vere redninga?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2022
Sider: 34
Kilde: Leseeksemplar

Det er mye underfundig humor i disse bøkene, og som nevnt over vil den som bare har lest de første bøkene, bli overrasket over hvor "avansert" serien har utviklet seg til å bli. 

I denne boken er fokuset hverdagsstress og travelhet, noe både små og store kan kjenne seg igjen i. Jakob reflekterer over dagen og sier den har vært lang, mens Neikob som alltid starter svarene sine med NEI påstår at dagen har vært travel. Hva er det som gjør at en dag føles lang?

De skal skynde seg å slappe av, og av en eller annen merkelig grunn sover de uvanlig lenge. Mye er annerledes når de våkner, på den bare bakketoppen hvor de bor, er det nå en stor skog, og de to vennene har fått skjegg og bart. De løper inn i skogen, og her teller Neikob årringene i en stubbe, og de konkluderer med at det har gått ti år.

Boken handler mye om å skynde seg, om å være stresset, og hvor vanskelig det er å tenke når en har det sånn. En tenkeboks hjelper, her er det stille nok til å tenke gode tanker. 

Går det an å kjøpe tid?  Jakob og Neikob springer av gårde til Somlekob i kiosken. Han påstår at han har allverdens tid, og nå vil guttene kjøpe tilbake den tiden de mistet. De ti årene får de i en pose, Jakob vil spare den gjenvunne tiden, mens Neikob vil bruke den.

Herfra utvikler historien seg, tenkeboksen blir en tidsmaskin, og de to farer frem og tilbake i tiden. De blir temmelig stresset av dette, og er fornøyd når de endelig lander i sin egen tid. De to er skjønt enige i at nåtiden er den beste tiden å være i, og de lover hverandre, at de aldri skal sove mer, det har de ikke tid til.

Tegningene i denne boken er mer detaljert enn i de tidligere bøkene i serien. Både tegningene og historien er lett å forstå, selv for små barn, og for de voksne finnes det også litt humor, som kanskje vil gå over hodet på de aller minste.

Boken anbefales på det varmeste!