Rød sone - dikt av Tonje A. Lissandrin

Endelig var det min tur å lese koronadikt fra Italia. Jeg måtte be Bergen Offentlige Bibliotek kjøpe inn boken, og de er grei og hiver seg rundt, setter meg som nummer 1 i køen, og vips var jeg i gang. Tonje A. Lissandrin kommer fra Norge, men bor i Italia, i det som var episenteret for utbruddet i Europa. 

Forlaget om boken:
Europas første koronadødsfall fant sted i landsbyen Vò, i februar 2020. Området ble umiddelbart satt i karantene og Tonje Lissandrin observerte situasjonen på nært hold.

Rød sone er en diktsamling om koronapandemien, skrevet av en norsk immunolog med et italiensk perspektiv.

Forlag: Liv
Utgitt: 2021
Sider: 108
Kilde: Biblioteket

Coveret til boken er malt av Jarl Goli som å bor og arbeider i Spania. Ta gjerne en titt på hans flotte arbeid her!

Deilige Italia, jeg savner deg! Med denne diktsamlingen tar Lissandrin meg med tilbake til Roma, Venezia, Verona, Milano og Firenze. 

Diktene er skrevet mens forfatteren var i karantene, hvor opplevelsene og frustrasjonen hun skildrer, er å kjenne seg igjen i. Tekstene fremstår som subtile, hvor tematikken skinner gjennom mer enn brøles ut. I ett av de første diktene snakker hun direkte til leserne sine, og gir oss en viktig beskjed: 

Adrenalin

Jeg skriver fra Italia
ja, hva kan jeg fortelle dere
som dere ikke allerede vet?

Viruset er kommet til Norge også
reisen har sluttet å reise
skipet er fortøyd
frykten har gått i land

Men vi må ikke være redde for å være redde
vær heller redde for å være apatiske
handlingslammede
når frykten er det eneste skjoldet vi har

Det står skrevet i blodet:
fight or flight

Samtidig gir hun oss et annet perspektiv, et fra andre århundrer. Vi hører om Galileo Galilei og om pestdoktoren som ikler seg den kjente nebbmasken, som alle vi som har vært i Venezia har sett. At Italia kun "nylig" ble samlet til et rike er kanskje ikke kjent for alle, og her minner Lissandrin oss på at byen var en selvstendig republikk i mer enn 1100 år, og opplevde ikke mindre enn 26 pestbyger. 

Dette og mye annet spennende kan en lese om på noen sider med noter bakerst i diktsamlingen, les gjerne dette først. Her kan du for eksempel få vite hvor pizzaen Margherita har fått sitt navn fra. 

Blomster fra San Remo

Mamma holder ti rosefingre opp i forsvar
hun ber ikke om 
å få mer

Men om
å få beholde

Mest av alt
å få gi

Rød sone falt i smak hos meg, kravstor som jeg er overfor diktsamlinger, siden jeg trenger å lese budskapet i klartekst. Flere av diktene sendte tankene mine av gårde, og like mange fikk hjertet til å banke litt raskere. For oss som ikke lider noen nød men er dritalei av hele koronaen, så er dette en liten lykkepille av en bok ❤

Andra tutto bene!

Videre lesning, inspirert av boken:
Døden i Venedig av Thomas Mann og Pesten av Albert Camus (gjenlesing)

Artemisias verden og Beathes bibliotek har også blogget om boken  ☺

En sommerlig hilsen fra vår dag i vakre Bellagio for noen år siden, 
da vi ferierte ved Lago di Como 

Fred av Arne Garborg

Blant Janne Stigen Drangsholts 66 klassikere, finner vi også Arne Garborg. Hans korte roman kom ut i 1892, og siden historien om Enok Hove handler om å være en god kristen, tenkte jeg det var greit å avrunde mitt lange bibelprosjekt med denne romanen.

Fra bakpå boken: 
Min naturalistiske jærroman, kalla Garborg boka. Tittelen er ironisk, ettersom livet til hovudpersonen, Enok Hòve, er alt anna enn fredfylt. Han gruvlar natt og dag, strir med vårherre, piner seg sjølv og familien. Til slutt tek angsten heilt over og driv han i døden for eiga hand. 

Samstundes teiknar boka eit mektig bilete av Jær-naturen og fortel mykje om det store omskiftet i økonomi og kultur som reiv opp det gamle, trygge bygdelivet. 

"Fred" er ein djuptborande og spennande studie i religionspsykologi innanfor eit samfunn i omforming.

Arne Garborg gjorde nynorsk til litteraturspråk, står det under her, i forlagets presentasjon av forfatteren. Hm... dette var nemlig det vanskeligste jeg noen gang har lest. Ikke før jeg roet ned lesetempo, og leste nesten høyt for meg selv, fikk jeg noe ut av setningene. Fred er den sjette romanen Garborg ga ut, så jeg kan vel ikke håpe på at språket er noe mer lettlest i de andre bøkene ☺

Handlingen i boken er enkel, som skildret over her, men Enok Hove får mye til å skje. Han lever sitt navlebeskuende liv, akkurat sånn som han vil selv, uten å ta hensyn til andre mennesker. Han har en stor familie, som jobber og sliter på gården, samtidig som de må styre unna Enoks fixe idèer hele tiden. 

Enok er tenksom, urolig og kviafull, han grunner over hva presten sa i oppbyggelsen, og lurer på om han selv har solgt seg til Satan, i levende live. Han MÅ ta i mot nåden, han MÅ omvende seg, men i sin sjelenød gråter han i angst over at han ikke får noe tegn fra Gud. 

Naboen Napolon Storbrekke faller død om, og etter begravelsen hans drømmer Enok om Djevelen. Han våkner opp og er omvendt. Endelig! gleden er tilbake i livet hans, og han er trygg på at Djevelen ikke kan nå ham. 

Alt han gjør heretter er i Guds tjeneste. Kona Anna og barna må være med i bønn og forsakelse, de blir terrorisert i dette nye livet, og puster bare fritt de gangene Enok har et ærend utenfor gården. Det rabler helt for Enok, han åpner huset sitt for alt av rekende fant, bygdas tiggere, vrak og herk. De spiser dem ut av huset, og skitner til og er i veien. Skrullinger som går på legd blir plassert her, og livet er ikke til å holde ut for sønnen Gunnar, og de andre i familien, for Enok har sagt opp tjenestefolket, også det til ære for Gud.

Som følge til alle Enoks påfunn og rare idèer, hører vi om samfunnsutviklingen, slik den var mot slutten av 1800-tallet. Romanen har også mange flotte skildringer av natur, og flere kapitler innledes så fargerikt og nydelig, at jeg landet pladask når den tussete Enok kommer inn i bildet.

Jeg likte historien godt, og hadde den vært skrevet på et forståelig nynorsk, eller aller helst bokmål, så hadde den nok fått en prikk til på terningen. 

*******

Forlagets presentasjon av forfatteren:
Arne Garborg var fødd 25.1. 1851 på Garborg i Time på Jæren. Som odelsson sa han nei til farsarven. Han tok  lærarutdanning og deretter ein oppsiktsvekkjande god studenteksamen. I 1877 vart han redaktør av nynorskavisa Fedraheimen og året etter debuterte han skjønlitterært med Ejn fritænkjar.  Garborg var ein mann som hadde kjent på kroppen 1800-talets krise i den norske bondestanden. Samstundes tok han innover seg som få andre dei store politiske og kulturelle omveltningane som gikk føre seg i Europa i hans levetid. Han gjorde nynorsk til litteraturspråk og blei ein av Nordens og Europas store moderne forteljarar. Med sitt mangslungne talent femnar Garborg sin forfattarskap det meste. I tilleggg til romanane skreiv han lyrikk, skodespel, essays, gjendiktningar, omsetjingar og debattinnlegg.

Keen av Ragnhild Eskeland

Keen er mitt andre møte med Ragnhild Eskeland, siden jeg leste hennes bok Føling, da den kom ut i 2018. Den gang handlet det om å leve med diabetes, en roman som imponerte meg, mens denne gangen er tematikken en helt annen.

Forlaget om handlingen:
Det er den første dagen i årets hundedager. Luften er tett og porene åpne. På radio meldes det varmerekord. Vi møter Rebekka, Beate og Live, tre jenter i en oversiktlig småby. De drar på hyttetur. De skal lage taco og drikke noen øl. De møter noen eldre gutter og varmen gir ikke slipp. 
Keen er en bok om landskap og kjærlighet, om blomstring og identitet. Rebekka bearbeider minnet om en nylig avdød far, men sorgen og det livet hun er i ferd med å legge bak seg, går her hånd i hånd med utålmodigheten overfor det som er i emning. 
Med Keen skriver Eskeland seg inn i et ungt sinn med medrivende innlevelse, og makter å gestalte både ungdommens langsomme somre og den høye pulsen som akkompagnerer tenårenes intimitet, gryende seksualitet og sosiale spill.

Rebekka bor sammen med sin mor, som fyller tiden etter mannens død, med arbeid. Femtenåringen har ikke det samme nære forholdet til mor som hun hadde til sin far, noe jeg kan skjønne, når jeg lærer denne moren å kjenne.

Hele livet har hun vært sammen med faren ute i naturen, på fiske, i skogen og på jakt. Hun kjenner navnene på trær og blomster, fugler og fisk, og ser faren igjen i mange situasjoner. 

Nå er det sommerferie og hun henger med venninnene sine Live og Beate. De er veldig forskjellige fra hverandre og fra Rebekka, men de ser stort sett gjennom fingrene med hverandres særegenheter. De sykler til badevannet nesten hver dag, ligger over hos hverandre, går tur opp til koia i skogen, og nyter den tropevarme sommeren.

Så treffer Rebekka en ung mann, som hun begynner å være litt med. Jørgen er noen år eldre enn henne, og atskillig mer erfaren, på mange måter. Dette skaper uro i tresomheten de fikk til å fungere, men Rebekka kjenner på nye følelser, og ønsker å utforske dem. 

Jørgen er en vakker mann, men bare på utsiden. Han har en lagerjobb, men perfeksjonerer kunsten å være en god gammeldags tyv. I tillegg er han temmelig brutal i måten han er sammen med Rebekka på, spesielt når de har sex. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke at Rebekka lar seg voldta på denne måten, men det er i alle fall ekkelt å lese om.

Handlingen i denne romanen er, stort sett, til å kjenne seg igjen i. Søkende og utforskende tenåringer er noe alle har vært, selv om det for noen av oss begynner å bli lenge siden. Selv kunne jeg tenkt meg at forfatteren hadde gått dypere inn i hovedpersonens sorg og savn av far, og morens evige pirk og mas. 

Ragnhild Eskeland bruker et fint språk, noen litt for voksne ord for en tenåring, og en del oppramsinger som kjedet meg i begynnelsen av boken, men det var greit å lese. Dette er dessverre ikke en bok hvor handlingen engasjerte, noen spenningstopper underveis gjorde at jeg holdt koken, men boken kunne godt vært strammet inn litt. 

Forlag: Pelikanen

Utgitt: 2020

Sider: 288

Kilde: PDF fra forlaget

Bibelens kvinner av Alf Kjetil Walgermo

Tidligere har jeg lest Alf Kjetil Walgermos bok Røff guide til bibelen, og ble fascinert av den lette måten han formidler historie på. I min lesing av klassikere, og ikke minst lytting til foredragene til Gunnar Danbolt, har behovet for å lære om bibelens kvinner meldt seg. Jeg måtte vente lenge i kø på biblioteket for å få låne denne boken, så jeg er nok ikke den eneste som vil lære mer om bibelen.

Forlaget om boken:
Kvinnene i Bibelen har stått i skuggen av menn. Her har dei hovudrollene.

Visste du at Judit måtte slå to gonger med sverdet for å kappe hovudet av hærføraren Holofernes? At Rebekka førte mannen sin bak lyset av rein morskjærleik? Eller at den prostituerte Rahab berga livet ved å fire spionar ut av vindauget?

Bibelen er full av modige, smarte og kreative kvinner, og nokre sleipe og skruppelause. Jael tek livet av ein stolt krigar ved å køyre ein teltplugg gjennom tinningen hans. Ester reddar folket sitt ved å invitere kongen på fest. Sara ler av Gud då ho får vite at ho skal bli mor som nittiåring

I alt finst det fleire hundre kvinner i Bøkenes Bok. Nokre har vi høyrt om før, som dronninga av Saba og jomfru Maria. Andre veit vi mindre om, som Jokebed og Hulda. Somme har endåtil fått den viktige rolla si tona ned.

Bibelens kvinner er ei kunnskapsrik og vakkert illustrert bok om alle bibelkvinnene. Ho gir oss ei innsiktsfull og fengande innføring i korleis dei ulike kvinnene trer fram i bibelteksten, biletkunsten og i litteratur, musikk og film. Forfattaren teiknar eit kraftfullt bilete - av kvinner som har forma verda slik vi kjenner henne.

Forrige gang jeg var på foredrag med Gunnar Danbolt, snakket han om akkurat det bildet som er på fremsiden av denne boken. Det er Judith med Holofernes hode, malt av Cristofano Allori. Judiths bok finner vi i det gamle testamentet, og som dere skjønner var jeg engasjert til tusen, allerede før jeg hadde åpnet boken.

Bibelens kvinner, historiene som forma verda kom ut i fjor, og er på 446 sider. Mens jeg leste, skrev jeg side opp og side ned i kladdeboken min, så da jeg skulle skrive om boken på bloggen, måtte jeg gjøre et valg, skrive mye eller skrive lite....

Jeg gikk for lite, for jeg har mer enn nok av lange blogginnlegg på samvittigheten. Det betyr IKKE at boken ikke er verdt å skrive om, for her er mye å feste seg ved. Alf Kjetil Walgermo skriver lekende lett, med humor og innsikt. Kapitlene strekker seg over 1-3 sider, med tekst som gjøres luftig og lettlest, med hyppige avsnitt og et folkelig språk.

Walgermo har sporet opp kvinnene som figurerer i bibeltekstene, og presenterer dem med et feministisk perspektiv. Det er 195 navngitte kvinner og like mange som ikke er nevnt ved navn. Han begynner selvfølgelig med begynnelsen, med Eva. Historien kjenner vi jo, eller gjør vi det? for her poengterer forfatteren flere detaljer, som nok har gått meg hus forbi. Han setter historien om syndefallet i sammenheng med andre ting, som gjør dette til noe mer enn en bibelhistorie. 

Denne metoden bruker han gjennom hele boken, og mer og mer faller på plass i mitt hode. Jeg savnet en tidslinje da jeg leste, for jeg følte at historiene lå så tett opp til vår tid. Mellom syndefallet og Noahs ark er det 1000 år, disse to historiene pluss den om Kain og Abel, og et par til, hører til urhistorien, resten av det gamle testamentet foregår fra 1800 år før vår tid og frem til år 0 hvor det nye testamentet begynner. 

Årsaken er sikkert alle de fine maleriene som skildrer bibelhistoriene, hvor detaljene fremstår som moderne, i forhold til den tiden hendelsen hørte hjemme. Se bare Judith på bokens fremside, det minner ikke mye om 600 år før vår tid, eller?

Vi får høre om den kristne tolkningen, men også jødisk og islamsk fortellertradisjon er tatt med, for med Abraham, så henger det jo sammen. Stoffet fremstilles tematisk, og gjennom hele boken får vi vite hvordan teologien og kunsten gjensidig har påvirket hverandre. Walgermo viser oss også hvordan bibelen kan gi belegg for å undertrykke kvinner, men tolkninger kan også si oss det motsatte, at kvinner er frie og tenkende vesener, på lik linje med menn.

Tidslinje fant jeg bakerst i boken, sammen med personregister, litteraturliste, bildeliste og noter. Bibelhistoriene er mange og de er grusomme, Gud fremstår slettes ikke som en god og forsonende Gud, nei han er skikkelig ekkel mange ganger. Kvinnene hadde ingen egenverdi, og ble behandlet der etter, selv om flere av historiene vitner om at det fantes mange kløktige kvinner.

Jeg lovte jo å være kort, så nå har jeg bare nevnt Eva, den første av de 195 kvinnene i boken, men de er alle verdt å lese om. Å låne boken på biblioteket var ikke noe sjakktrekk, siden jeg måtte holde meg unna textmarker og eselører, dette er en bok jeg godt kunne tenke meg å eie selv, så det får jeg gjøre noe med ☺

Se gjerne Alf Kjetil Walgermo i samtale med Janne Stigen Drangsholt 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2020

Sider: 446

Kilde: Lånt på biblioteket

Til fyret av Virginia Woolf

Der klarte jeg det! på det som må være tredje forsøk. Virginia Woolf er representert i boken Fra Shakespeare til Knausgård med Til fyret som kom ut i 1927. Woolf er en av forfatterne som imponerer og utfordrer meg med romanene sine, men med god hjelp fra Bodil Vidnes-Kopperuds nydelige innlesing, så har jeg endelig lest denne korte (153 sider) men omfattende romanen.

Forlaget om handlingen: 
Romanen foregår på familien Ramsays landsted i Cornwall og stiller farens patriarkalisme opp mot moren som hjemmets engel: Hun legemliggjør den kvinnelige opplevelse av sammenheng og uforanderlighet, på bekostning av selvutfoldelse. 

Ti år etter morens død kombinerer malerinnen Lily kvinnelig skapertrang med mannlig kraft, skaper form midt i et verdikaos og betaler omkostningene for den utsatte identitet som kunstner og fri kvinne.

Siden jeg var forberedt på et stort persongalleri, så satt jeg meg i begynnelsen ned med skriveblokk, og noterte navnene som dukket opp. 

Boken er delt i tre, en lang begynnelse, så et lite mellomspill på bare 13 sider, som foregår 10 år senere.

Avslutningsvis møter vi de av den opprinnelige gjengen som er i live, igjen hvor de skal forsøke å få til denne berømmelige turen ut til fyret, og Lily Briscoe maler ferdig bildet sitt.

Handlingen skildres med et intimt perspektiv, hvor Herr og Fru Ramsays sameksistens og deres tanker og følelser rundt familien kommer klart frem. Vi kommer tett på alle karakterene, og mye dialog er med på å gi den enkeltes erfaringer farge og intensitet. 

De minste barna vil seile ut til fyret som de ser utenfor feriehuset sitt, men noen av mennene mener at det er meldt dårlig vær, så det lar seg ikke gjøre. I tillegg til Herr Ramsey befinner det seg ytterligere tre voksne menn på besøk hos familien. Deres tankesett er stivsinnet, og de er treg i avtrekkeren alle sammen. De opprettholder de tradisjonelle viktorianske verdiene til hva som er rett og viktig her i livet. 

De rasjonelle mennene blir utfordret av kvinnenes intuisjon, og deres interesse for kunst og musikk. Fru Ramsay er overmåte vakker, det gjentas flere ganger, og kanskje det var alt Virginia så i moren, hennes ynde? 

For det er riktig at Woolf har brukt sin egen familie som inspirasjon til denne romanen, som var den femte hun skrev i sitt liv. 

Lily Briscoe er en gjest, hun er kunstmaler, og har med seg arbeidet sitt ut til sommerhuset. Mange av dialogene foregår med henne, men hun fremstår som en tilskuer til det som skjer, og kommenterer fra avstand. Hun kommer på god fot med William Bankes, og noen av de flotteste passasjene i romanen, springer ut av deres samtaler.

Vel, det blir ingen tur til fyret, mellomspillet starter, og da går vi raskt gjennom flere hendelser. Første verdenskrig, hvor eldstesønnen Andrew dør, datteren Prue dør når hun føder barn, og Fru Ramsay dør. Det er hushjelpen Fru McNab, som styrer historien i dette mellomspillet, som oppsummerer hva som har skjedd før siste del.

Nå møtes de igjen i sommerhuset. Barna Cam og James skal være med sin far ut i båten, og endelig skal de få besøke fyret. Lily er med til sommerhuset, men hun blir igjen og bruker tiden på å male ferdig bildet, som hun begynte på for akk så lenge siden. Det er hjerteskjærende å høre scenen hvor James endelig får litt ros av sin far, hvordan han ikke leer på en muskel i ansiktet når han får skryt, men beholder gleden inni seg.

Til fyret er en bok som har blitt tolket og diskutert over hele verden, en klassiker som fortjener all heder den har fått. Skrivemåten screen of consciousness, er ikke min favoritt, det gir lite direkte handling, og mye tanker og følelser på kryss og tvers mellom karakterene. Jeg likte boken, med lydbok gikk det lettere å finne roen i handlingen. Mot slutten satt jeg med min engelske utgave og fulgte teksten mens Bodil Vidnes-Kopperud leste den norske teksten, en fascinerende erfaring, som jeg ved anledning vil gjøre igjen.  

Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:

Ferierende engelsk familie klarer ikke bestemme seg 

for om de skal dra til fyret eller ikke.

Her kan du se mitt klassikerprosjekt

Austerlitz - en klassiker av W.G. Sebald

Igjen er det boken Fra Shakespeare til Knausgård, som har inspirert meg, til å sette meg ned med en bok jeg aldri hadde hørt om før. W.G. Sebald (1944-2001) er en tysk forfatter, men leste litt om ham da jeg var halvveis i romanen, og tankene mine begynte å spinne rundt hva det er han vil si med denne historien. Austerlitz kom ut i 2001, samme år som han fikk et illebefinnende i bilen, og kjørte seg i hjel, bare 57 år gammel. 

Fra bakpå den norske boken: 

I 1939 blir den femårige tsjekkiske jøden Jacques Austerlitz sendt hjemmefra til England med en såkalt Kindertransport. Der blir han plassert hos fosterforeldre i Wales, og får et nytt navn. Foreldrene utraderer effektivt alt gutten husker om sitt tidligere liv, og han vokser opp uten fortid. 

Senere i livet, etter å ha gjort karriere som arkitekturhistoriker, merker han at fortiden gradvis begynner å plage ham, og han tvinges til å finne ut hva som egentlig skjedde femti år tidligere. Og sporene leder ham til Holocaust, via den gamle barnevakten i Praha, gulnede bilder av moren, operasangeren, og faren, motstandsmannen.

En gripende roman om et følelsesladet tema. Men helt uten sentimentalitet. 

Åpningsscenene finner sted i 1967, når Austerlitz er i Antwerpen, for å studere mastodontisk arkitektur. Han møter igjen en gammel bekjent, som figurerer som vår forteller i denne romanen. 

Det er i det hele tatt et litt snodig fortellergrep Sebald har valgt seg, siden romanen om Austerlitz fortelles av en tredjeperson, og sidene er fullpakket av "sa Austerlitz". 

Vår hovedperson begynner sin fortelling ved deres første møte, som var ganske tilfeldig, og sånn skal det fortsette. De møtes tilfeldig i London i 1975, hvor de fortsetter samtalen. Så flytter Austerlitz til Tyskland og svarer ikke på fortellerens brev, så de mister kontakten. Helt til 1996 og fortelleren skal til øyelege, og han igjen treffer på Austerlitz, denne gangen forteller han om barndommen og oppveksten i Wales.

Vi er langt over halvveis i boken før Austerlitz begynner utforskingen av sin egen historie. Frem til nå har sidene vært fylt av lange utlegginger om mangt og mye, mest arkitektur, litt om Wittgenstein, og litt om Vyrnwydammen som ble til ved å oversvømme en landsby i 1888. 

I tillegg til å gjenta "sa Austerlitz" til det kjedsommelige, bruker Sebald utrolig lange setninger. Til tross for dette er engelsken lett å lese, så det gikk greit. (Har nettopp prøvd meg på Robinson Crusoe på engelsk, og den boken måtte jeg legge vekk, skjønte fint lite.)

Utgangspunktet for romanen, at Austerlitz ble sendt med Kindertransport som femåring, forfølges ikke i det hele tatt. Han er godt over 60 år når han får lyst til å vite mer om sitt opphav, og når han tar dette initiativet, gjøres det på en lite sentimental måte. 

Han stiller seg spørsmål rundt hvor redselen for ukjente steder kommer fra? og angsten for avskjeder? og usikkerheten han føler? Hvorfor omgir vi oss med forsvarsverk, både murer og gjerder, men også de mer menneskelige, hvor vi stenger andre ute fra livene våre? 

Handlingen er en blanding av fakta og lite personlige observasjoner. Han fremstår som veldig ensom og redd, uten at han egentlig er klar over det selv, eller lider under det. Det er en underlig mann jeg ble kjent med i denne romanen.

Siden jeg hele tiden ventet på at tematikken rundt Holocaust og Kindertransportene skulle diskuteres eller skildres, ble jeg temmelig utålmodig når sidetallene ble høyere og høyere, og det ikke skjedde noe på denne fronten. Boken er spesielt skrevet, så når jeg fokuserte på det, og at den har blitt en klassiker, så hadde jeg glede av lesingen. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2001/ på norsk 2004

Sider: 246

Kilde: Kjøpt selv

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Geir Jacobsen holder til i Trondheim, hvor han arbeider som advokat. Med Lyst mørke debuterer han som forfatter, med en forbausende fantasifull og leken roman, om sorg og savn, og verdien av gode venner. 

Fra bakpå boken:
Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv. 

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre. Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Åpningsscenene i denne romanen plasserte meg godt nedi stolen, for skildringene av den høyt elskede pappaens sykeleie og død, og de tre som sto tomhendte tilbake, var heftige saker. Handlingen går over til å skildre denne pappaen som er død, og med det blir lesingen adskillelig lystigere lesning.

Det var vel i 1981 jeg fikk meg undulat, og døpte den for Zico. Jett om gleden var stor da navnet dukket opp i hovedpersonens minner om sin far. Geir Jacobsen gir oss mulighet for mange sånne små gledeshyl, hver gang sceneteppet spinner av gårde et minne fra 80-tallet, Live Aid, Bobbysocks, Tsjernobyl og Olof Palme, eksemplene er mange, men heldigvis ikke for mange.

Før pappa blir lagt inn på sykehus for siste gang, tar han med seg sin sønn for å kjøpe is. Scenene er hjerteskjærende, og disse setningene viser litt av språket, som letter på trykket ved å være lekent:

      Han klappet meg helt inntil seg. Vi satt skulder ved skulder og smurte vår siste rest av tålmodighet, med is på pinne. Etterpå vaklet vi oss hjemover på ustødige bein. Vi limte beina til bakken og var de mest tosomme menneskene i hele verden. Vi lot tiden gli langsomt forbi. Det var en helt uvanlig mandag - vi hadde all verdens tid å miste.

Vi blir godt kjent med pappa i løpet av de første hundre sidene. Han var glad i sirkus og i å fortelle historier, noe barna hans hadde stor glede av. Når han dør, er de bare tre igjen, og plassen hans er det ingen som kan fylle. Pappaens frie fantasi, som tok dem med over alt finnes ikke mer, og hovedpersonen vår savner ham og historiene hans noe helt forferdelig. 

Tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne romanen handler om hvor viktig det er å leve mens vi lever. Å bli voksen er en vederstyggelighet, for da slutter vi jo å lyve, finne på og late som. Det var utfordringer med denne farens oppførsel, han fikk ikke lov å gå på konferansetimer på skolen, for mamma visste ikke hva som kunne ramle ut av munnen hans, av historier. Men, stort sett gjorde han nok seg selv og de rundt seg lykkelige. 

Heldigvis har hovedpersonen vår venner rundt seg, som tar seg av ham når sorgen rammer, og et trygt hjem med mamma og lillesøster, farmor og farfar. 

Lyst mørke er en nydelig historie, om vennskap og sorg. Den er skrevet på en måte som får leseren til å smile nesten hele tiden, selv om kontrasten er stor til de sekvensene hvor sorgen skildres. Tenker dette er en fin roman å lese, også for 12+ som har opplevd dødsfall i familien i så ung alder. 

Anbefales!

Forlag: Publica

Utgitt: 2021

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar