Nikolai Torgersen er i dag en anerkjent kunster, noe jeg fant ut etter å ha lest denne boken, som handler om hans oppvekst. Med Gater jeg har levd har han også debutert som, jeg har lyst å si romanforfatter, men det er en biografi dette.
En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.
Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.
Tittelen på boken Gater jeg har levd kan tas bokstavelig, for i 4-5 år hadde ikke Nikolai noe hjem å gå til. Han var ikke uteligger i denne perioden, men snakket seg inn i hjemmene til sin store venneflokk. At han har skaffet seg et så stort nettverk av veldig gode venner som alltid stiller opp, er fantastisk, når det de møtte var en stinkende fyr med dårlig hygiene som snyltet på dem.
Her forteller han om sin oppvekst i et hjem med tre yngre søsken og to alkoholiserte og syke foreldre, hvor alle gjorde sitt ytterste for å lure barnevern og NAV til å tro at alt er ok i familien.
Det handler om fattigdom, rusproblematikk, skam og utenforskap. Foreldrenes omsorgssvikt i oppveksten preget livet hans også som ung voksen, i form av sviktende tannhelse, mangel på ferdigheter som for eksempel å spise med kniv og gaffel eller å kunne svømme.
Den manglende tilstedeværelsen til foreldrene gjorde at de aldri satt rundt bordet og spiste måltider sammen. To voksne og fire barn levde sine liv helt uten noen form for rammer, i et hus hvor alt fløt.
Teksten i denne boken er inndelt i kapitler som alle har et gatenavn og et årstall som tittel. Det hoppes i tid og sted gjennom hele boken, flere enkelt episoder blir belyst på denne fragmenterte måten, og kun det som har skjedd helt nylig har et positivt fortegn.
Jeg syntes denne hoppingen var litt forvirrende, i forhold til å holde tritt med utfordringene han sto overfor til en hver tid. Det var mye og det var heftig, og nær sagt uforståelig at ikke myndighetene greide å gripe inn.
Gater jeg har levd er skrevet i et stødig språk, skildringene av livsdetaljene hans er medrivende og hjerteskjærende lesning og jeg åpnet meg opp for lidelsene han har måttet gjennomgå ved foreldrenes omsorgssvikt.
Når jeg i ettertid har lest om Torgersen, at han debuterte på Høstutstillingen i 2012, at han hadde et opphold i Paris etc. og legger til at han i en alder av 12-13 hadde tilgang til videokamera, fotoapparat, pc og Photoshop, han gikk på malekurs, spilte instrumenter og skatet, hvor kom pengene fra til dette? Det var kanskje seinere det skar seg, når rusen tok helt overhånd.
Jeg er glad jeg har lest boken, og anbefaler den gjerne videre ⚃
Denne har jeg på vent, og ser frem til å lese utpå sommeren en gang:)
SvarSlett