For en fin roman, denne koste jeg meg virkelig med, til tross for settingen og hovedpersonens utfordringer. Laila Sognnæs Østhagen debuterte i 2012 med konglehjerte, to år etter kom det en roman til, og "endelig" etter alle disse årene fikk vi en liten godbit av en historie - anbefales!
Elvina er 48. Hele livet har hun bodd hjemme hos mor på Årvoll. Nå som tante Turid er død og leiligheten hennes på Ryen står tom, er det på tide at Elvina flytter dit. De er enige om det, alle sammen: omsorgstjenesten, sosialkonsulenten, behandleren. Til og med mor har sagt det. Elvina må greie seg selv. Lage sin egen kaffe. Ha sitt eget liv. Forholde seg til helt nye mennesker, være en god nabo.
Elvina er en roman om å stå på utsiden av det alminnelige sosiale fellesskapet, skrevet med en tvetydig blanding av stor uro og bitende humor.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 206
Kilde: PDF fra forlaget
Det er 8,2 km fra Årvoll til Ryen, hvor Elvina må flytte. Hun har vært i tantes 2-rommer i fjerde etasje før, så helt ukjent er det ikke.
Allikevel er dette en stor utfordring for den godt voksne damen som hele livet har vært avhengig av små, kjærlige dytt fra sin mor. Mamma er nå gammel og syk, så Elvina blir flyttet, og må jobbe hardt med å gjenopprette forutsigbarheten i livet sitt.
En to tre en to tre en to tre - det må telles og knipses og kløes for at Elvina skal holde stø kurs i livet. Rekkefølge betyr noe, og på postitlappene hun henger på kjøkkenskapene står det ting som "Det er ingen grunn til å begynne å grine" og "Det kommer til å bli fint".
Elvina liker ikke dørklokken, det som de fleste vil oppfatte som hyggelige naboer betyr nye tilknytninger, nye tanker og nye følelser for Elvina, og dette er vanskelig.
Østhagen skriver frem en kvinne som slipper taket i livet slik hun kjenner det. Scenene er til dels morsomme, selv om dette er ramme alvor for hovedpersonen, og absolutt ikke noe å le av. Når hun møter igjen noen av elevene fra skolen, får vi se hvilken langtidseffekt det kan få å bli mobbet i tenårene.
Historien har god utvikling, det ble litt hysterisk på slutten da Elvina skulle passe naboens undulat. Hun må handler inn uvante varer på butikken, koke grønnsaker til fuglen og passe på den, det går litt over styr, for å si det sånn.
Den gjennomgående tonen i romanen er respektfull, hun snakker om førgleden og selvegleden og at jobben hennes er å holde seg fast i verden. Romanen har mange fine refleksjoner over å være et menneske, noe som gjorde at jeg koste meg med denne historien.
Jeg anbefaler gjerne Elvina videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar