torsdag 30. mai 2024

En dag ved sjøen av Per Marius Weidner-Olsen

Etter en litt kronglete debut i 2020 med Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, byttet Weidner-Olsen forlag før han ga ut bok nummer to i 2022. Den gikk under min radar, men jeg skjønner at i likhet med årets utgivelse, handlet også Ny mann om en mann og hans følelsesliv. En dag ved sjøen presenteres i tre deler, noe som skulle vise seg å føre til en ganske todelt leseopplevelse.

Forlaget om handlingen:
Hun har merket det samme som ham, hun har gått tom, kranglingen deres har mistet sjarmen sin, den har ikke noe storsinn, det er ikke noe å lære av den lenger, den er full av mistro, den virker uvennlig og egenrådig, som om den lever sitt eget liv fra et opphav de ikke kjenner til. 

Vincent og familien på fem ferierer ved Middelhavet. Barna lærer seg å svømme, spiser is under en brennende sol og skaper minner for livet. Om kvelden går familien i selskap med venner og storfamilie. 

Men både Vincent og Astrid kjenner at ekteskapet er i ferd med å rakne, og ingen av dem finner viljen til å gjøre noe med det.



Du må ikke gå i den fellen å tro at en liten flis av en roman på under tohundre sider, er en lettvekter. Min beundring for forfattere som greier å sette ord på de aller minste (og gjerne nedrigste) følelsene, er stor. 

En stor vennekrets ferierer i nærheten av hverandre. Vincent og Astrid og deres tre små barn eier hovedrollen. Astrids bestevenninne Harriet og hennes familie er en del av feriegjengen, og hennes mann Finn, er en av dem som får frem vrangsiden av Vincents følelsesliv. 

Kommunikasjon er romanens omdreiningspunkt, her handler det om å lytte, dømme og tilegne den andre holdninger og meninger som kanskje ikke finnes der. Jeg likte godt hvordan forfatteren belyser hvordan alle gestene, lydene og alt det usagte i en samtale virker inn på oss.

Det er nok ikke en bombe at jeg som har lest og blogget om bøker i ørten år, er glad i språklige krumspring. Når Vincent reflekterer over spørsmål som er formet som en påstand, fikk han meg til å tenke over denne typen retoriske grep. Så kommer det en scene som helt tydelig viser hvordan Vincent helt bevisst er gniten med anerkjennelser, og min litterære begeistring slår ut i blomst.

Del en avsluttes på en stor fest, hvor barna er med, selv om de voksne drikker seg snydens. Noen perifere venner skråler og er ufin, når de ankommer, de kaller ham homo og insinuerer noe, som jeg antok ville dukke opp senere i romanen. 

Festen er til ære for Gitte som har bursdag, konen til den velstående Vemund, og her er Vincents tanker om akkurat den invitasjonen: 

Vemund er glad i å koordinere og overdrive, Gitte har bursdag og Vemund liker å forlange noe av dem som kjenner Gitte, slik at deres entusiasme og lojalitet blir til hans kjærlighet. Omtrent slik ser Vincent tingene.


Romanen er delt i tre, i første del er det sommerferie, mens i andre del nærmer vi oss vinteren. Etter å ha lest første del hadde jeg ikke tenkt å si så mye om det som skjer videre, for å ikke røpe utviklingen som skjer. Men for min del falt romanen litt sammen i del to og tre. Alle de glitrende observasjonene av menneskesinnet, og betraktningene Vincent gjorde seg rundt familielivet, er nå bare plattheter fra en dust.

Han oppfører seg veldig rart, lyger i ett sett og tar merkelige avgjørelser. Dette hadde vært greit, hadde jeg bare forstått hvorfor, for det ser ikke ut som han har noen følelser rundt det at han og Astrid har gått fra hverandre. I alle de tre delene finnes det kvinner som er hypp på ham, men han registrerer kroppene deres som et ytre (sexy) skall, uten at det, eller det de sier, berører ham på noen måte. 

En dag ved sjøen bærer preg av lite konsekvent gjennomføring, hvor første del har en medrivende handling presentert med temperament og godt språk. De to siste delene fikk jeg ikke noe fornuftig ut av.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 185
Kilde: Biblioteket

2 kommentarer:

  1. Hm.. jeg leste hans første bok, som jeg synes var veldig god, tross fælt tema. Men jeg synes det er viktig å få frem forskjellige menneskelige perspektiv i litteraturen.
    Har lagt merke til de to siste, men ikke lest dem enda. Vet han kan skrive godt, så hvem vet, når jeg en dag får ned ulestbunken min...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er bare til å lese seg nedover, bare så synd at det fylles på fra toppen. Jeg synes også det er interessant å lese fra forskjellige miljøer og ståsteder, å stikke en tå ut av komfortsonen, so to speak :)

      Slett