Skråpånatta av Lars Mytting

For en lesefest denne trilogien har vært, og avslutningen klarer virkelig å leve opp til forventningene jeg hadde etter å ha lest Søsterklokkene og Hekneveven. 

Forlaget om handlingen:
Skråpånatta er en episk roman om et bygdesamfunn og et Norge på vei inn i krig, om slekters gang og angiveri, og en aldrende prest fanget i profetien om sin egen død. En ny generasjon på Hekne har arvet forfedrenes besettelser, og aner at Heknevevens varsler snart vil fullbyrdes, blant dem varselet om Skråpånatta, dommedagsnatten som etter gammel bygdetro skal bli den kjente verdens siste dag.

Tredje og siste bind i Lars Myttings romantrilogi!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 576
Kilde: Biblioteket

Det er historien om hvordan Heknevevens ull kom til gården, som starter opp denne beretningen. Vi er høyt til fjells overfor Butangen i 1613, det er vinter og Eirik Hekne finner en halvdød søye med et lite lam. Kopplammet vokser til, og blir langragget og fin, og vi får høre hvordan Heknesøstrene lager den berømte vevnaden sin.

Vi går tjue år tilbake i tid, og hører om Gunhild og Halfrids fødsel, og ikke minst hvordan sogneprest Sigvard C. Krafft prøver å stå imot presset fra de svarte strømningene som kom fra Martin Luthers lære. Etter forordning av 1617 ses jentene på som et monster, og skal brennes på bålet. Presten fra Fron får med seg futen og fogden og vil avhøre tvillingene, som er sammenvokst ved hoften.  

Etter denne dramatiske starten på romanen, går vi frem noen generasjoner og befinner oss i 1936. Tidene forandrer seg fort, bygda trenger å samarbeide for å få dreis på økonomien, men det er stor misunnelse rettet mot de som har gjort det best. Det er også de som jobber hardest, men det ser ikke de menneskene, som en etter en lar seg forlokke av de nasjonalsosialistiske tankene, som begynner å prege snakket på bygda. 

Ungjenta Astrid Hekne er opptatt av historien sin, om Søsterklokkene og Hekneveven. Hun søker etter svar i kirken, og har en god støtte i Kai Schweigaard, den rettferdige, hardtarbeidende sognepresten som har vært på Butangen i over 50 år. 

Romanen tar oss med gjennom krigen, med dramatiske scener som satte sinnet mitt i kok flere ganger. Spesielt når noen var nødt å samarbeide med tyskerne, til det beste for alle, og får tyn fra de som gjemmer seg bort. Det var en fin balansegang det der, utrolig flott skildret i denne romanen. En av de artigste hendelsene var når tyskerne ville bytte det norske flagget i toppen av stangen, med hakekorset.  

Tyskerne kommer til prestegården og prøver å få den 84 år gamle sognepresten til å gjøre som de sier:

                        Vel, sa Sprockhoff, uansett hva De tror og ikke - jeg beklager, men De må ut av dette kontoret. 
                        Nei, Dere skal ut av kontoret, sa Schweigaard høyt og satte seg bedre til rette i svingstolen.
                        Soldatene flyttet blikket mellom ham og Sprockhoff, og Schweigaard merket seg at menn som roper og suserer, gjør det fordi de har blitt ropt og husert med. Men de har også respekt for de som klarer å rope enda høyere og husere enda mer.
                        Det er slik fatt, herr Schweigaard - uttalte jeg det riktig?
                        Ikke så galt. Bedre enn jeg kommer til å uttale Deres navn når krigen er omme.

Det er en lang bok dette, men den er ikke lett å legge fra seg, så noen utfordring er den ikke. Det historiske bakteppet er troverdig, karakterene levende og språket Lars Mytting bruker er helt fritt for forstyrrende adjektiv, digresjoner og metaforer. 

I tillegg til en god historie, byr Skråpånatta på flotte landskapsbilder og rik folklore. Tyskernes herjinger i Gudbrandsdalen ga meg et nytt perspektiv på 2. verdenskrig, en tragedie jeg, i likhet med mange andre, har lest uendelig mange romaner fra.  

Når du er ferdig å lese kan du kose deg med listen som viser de viktigste personer, dyr, kirker, gjenferd, våpen og fiskestenger i Søsterklokketrilogien.
 

Skråpånatta må du få med deg ⚅