Heidi Mittun-Kjos debuterte som forfatter i 2021 med romanen Områder av særlig betydning. Jeg likte den boken godt, og ser tydelig likhet med skrivemåte og tematikk, i årets utgivelse.
Tante Magni skal begraves på øya hun kommer fra. Det er oppdraget hun har gitt seg selv. Med urna i bagasjen reiser hun tilbake til huset hvor hun tilbrakte barndommens somre. I et forsøk på å gjenopprette gammel urett blir hun konfrontert med slekters gang og ugagn, hvor familien i generasjoner har ført en ujevn kamp mot vilkårene de er gitt.
Å bryte med dem skal vise seg å være noe av det vanskeligste som finnes.
Jenter i trær er en vilter, fandenivoldsk og sanselig fortelling om barn som vokser opp, barn som gjemmes og barn som aldri finnes.
Det er en roman om tap og ensomhet, men også om øyeblikkene av oppbrudd og frihet som åpner for et annet liv.
Når den navnløse hovedpersonen reiser tilbake til Nord Norge og slektens opprinnelige hjemsted, er det gått lang tid fra denne historiens begynnelse.
Vi møter Marta og Vilhelm og deres to døtre Judith og Magni. I det meste av historien er Magni høyst levende, og hennes oppvekst er noe av det som gjorde sterkt inntrykk på meg. Marta og Vilhelm er to mutte skikkelser, Vilhelm ble arkitekt, han fikk tegnet og satt opp sitt eget hus, men livet bød på utfordringer og han måtte jobbe med andre ting. Marta er en stusselig karakter, ingen kjærlig mor som sprer latter mellom veggene.
Hennes mangel på tilknytning til sine døtre, og spesielt Magni, som blir sett på som et åndssvakt barn, og som blir satt bort på skolehjem, preger handlingen. Gamlemor Marta levde det livet som ble tildelt henne og det gjorde også den hardt prøvede Magni. Judith og fortelleren vår har helt andre livsvilkår enn de andre kvinnene i familien, og virker dermed også sterkere og mer fri.
Einar har gitt Vilhelm et par teiger inne ved myra i lettelsen over brorens avbrutte fantasi, hva om den hadde falt heldig ut? Einar drar hånda gjennom håret og tanken ut av hodet.
Tanken til Einar (se utdraget), dukker opp i litt klarere form mye seinere i romanen, og sånn er det ofte i denne boken, det hoppes hele tiden i tid, mellom karakterer og plasser, frem og tilbake i ett sett. Vi hører om flere grensesprengende hendelser, en dødfødsel, og min favoritt, et teaterstykke fremført for foreldrene, av søstrene, etter at Magni har vært på institusjon i noen år.
Den litt forvirrende måten romanen er skrevet på, gjorde at jeg brukte litt energi på å nøste fra hverandre alle stubbene av handlingstråd. Det som veier opp for denne nøstejobben er bruken av eksplosive og meningstunge ord, og det poetiske billedspråket som pipler ut av sidene.
Mellom Kardis og Marta trakk sure vinder av mistenksomhet
En samklang av uvitenhet slo mellom bergveggene rundt ham
Jeg leser tydeligvis med hele meg, for der hvor jeg leste om angstlammelse og en ladd stillhet, måtte jeg puste kraftig ut og sitte helt stille, for å gjenvinne likevekten. Det er en sanselig roman Heidi Mittun-Kjos har skrevet, noe mine reaksjoner på det jeg leste vitner om, og festlige setninger som: "I Nord Norge hvor fluene er så feite at det er mat i dem".
Selve naturen har også en betydelig rolle i denne romanen, flere ganger er fenomener personifisert, som:
Utenfor drar fjellet den rosa nattlua over hornet
Vi hører om ensomme myrer, en rev går igjen, og ikke minst i skildringene av huset til Marta og Vilhelm, som i nåtid har stått til nedfalls så lenge at det vokser sopp i svarte lag på bokstablene.
Jenter i trær er en godt gjennomarbeidet roman, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Måten romanen er bygget opp på har et formål, for mot slutten kobles et dryss av løse tråder, som viste at mange av de halvkvedede visene hadde både mening og fortjent plass i historien.
Alt i alt så likte jeg denne romanen veldig godt, og ser frem til neste gang Heidi Mittun-Kjos kommer ut med bok.
Så bra du likte denne.:) Har lest flere veldig gode kritikker av denne boka. Har den liggende faktisk, men den må vente litt til:)
SvarSlett