tirsdag 18. oktober 2022

Egne barn - ny roman fra Trude Marstein

Tidligere har jeg lest Så mye hadde jeg av Trude Marstein, og jeg må innrømme at jeg ikke var overvettes begeistret. Egne barn har fått fantastiske anmeldelser, så det var ingen vei utenom, jeg måtte se hva all viraken bygger på. Endelig skjønte jeg hva det er med Marsteins skriving, som begeistrer leserne så til de grader.

Forlaget om handlingen:
Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.
Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun:

Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner. Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten.
Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?
Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke.

Det gjør vi vel ikke, sa jeg. Det har vi aldri gjort.


Egne barn handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.

Jeg har opplevd både Linn Ullmann og Vigdis Hjorth "live", hvor begge to har snakket om nærlesing, det å virkelig roe ned tempoet, gi romanen tid og detaljene rom til å "virke". Siden min forrige lesning av Marstein var preget av utålmodighet, la jeg dette på minnet da jeg åpnet boken, og leseopplevelsen ble denne gangen en helt annen.

Primærhandlingen er syltynn: ett tidligere ektepar møtes på deres felles hytte for å gjøre nødvendig malerarbeid. De spiser og drikker sammen, har dugnad og reiser hjem. Deres nye ektefeller er med, deres to felles barn, Anjas eldste datter fra et tidligere forhold og hennes kjæreste.

Hovedpersonen og romanens fortellerstemme er Anja, mor til Lotte, Falk og Tuva. Sistnevnte er eldst og har en annen far enn Ivar, som er far til de to andre. Med til historien hører Tuvas far, og barna hans som er hennes halvsøsken. Anja har sin nye kjæreste Pål med på tur, hans datter Nora på fire, er ikke med, men det at han har barn og en ekskone, er med på å bygge ut historien.

Denne typen familiekonstellasjoner er ikke noe nytt for noen av oss, men det Trude Marstein greier på eminent vis, er å belyse de små følelsene vi sliter med i relasjon til andre mennesker som står oss nær. Gjennom et vell av små historier fra Anjas fortid, dras nedrige og skamfulle følelser frem i lyset. Frustrasjonen over at Ivar greier å fokusere på skrivingen sin, og tar lett på barneoppdragelse og husarbeid, er hele tiden til stede. Men det er ikke dette som er problemet, for Anja er selv et skrivende menneske, men hennes fokus forsvant da familielivet tok over.

            Jeg føler meg så mislykket, jeg har tatt så mange gale valg og hatt så galt fokus og gale verdier, det er så mye jeg angrer på, og jeg har vært så... sa jeg, usammenhengende og spent, og han la hendene rundt hodet mitt og kysset meg og hvisket: It`s okay.
            Det var en sur desembervind, Pål holdt rundt meg, mennesker passerte, jeg var kald på hendene.


Egne barn er fortalt fra ett perspektiv, i løpet av en helg, på ett sted, men det blir aldri kjedelig. Det er lett å følge med handlingen, selv om overgangene ikke er like tydelig alltid. Karakteroppbyggingen faller på plass litt etter hvert, selv måtte jeg frem med pennen for å notere meg navnene, før de var spikret. 

Ser du for deg noen av dine dårligste sider, ting du har sagt eller gjort som du gremmes over, eller oppførsel du kunne ønske ingen hadde sett, da har du essensen i romanen. Relasjoner er vanskelige greier, og det er ikke alltid lett å forstå den andres perspektiv. Jeg vil påstå at jeg har lært litt av Trude Marsteins nye bok, som er en skikkelig tankevekker av en roman, den blir nok med meg i tankene en stund fremover.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

7 kommentarer:

  1. Har hatt samme følelse for Marstein som deg - i utgangspunktet. Men skal gi denne en sjanse. Fikk boka på et forlagsmøte og syns den hørtes interessant ut. Minnet meg overfladisk om En moderne familie av Helga Flatland. Nå rykket boka oppover i haugen her - fin omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg lover deg, du kommer til å bli gledelig overrasket :)

      Slett
  2. Jeg har denne på vent, men leste likevel, siden jeg har lest flere anmeldelser allerede. Kjenner godt til Marstein skrivestil og hva hun ønsker å få frem, så det er jo ikke så mye overraskende sånn ser. Jeg leste "Så mye hadde jeg", tre ganger. Jeg synes den var veldig god. La den frem med faglig perspektiv da jeg tok familieterapistudiet og skrev også oppgave med den som utgangspunkt. Hun er så dyktig på å skrive frem følelse, små drama i familiesystem og andre relasjoner. Hun er ikke så opptatt av plott per se, men har en annen agenda med sine bøker.
    Jeg synes hun gjør dette mye bedre enn feks Flatland, jeg synes Marstein borer dypere.
    Artig at du nå finner denne boka interessant:)
    Jeg ser frem til å lese den, men nå har flere andre bøker kommet foran i køen. Hva man vil lese, varierer etter dagsform, tid etc, Sånn er det for meg i alle fall. Nå er det Etterklang på lydboka og Kirurgen i papirbok. God natt herfra Tine :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt å høre ditt utgangspunkt for lesingen, tenker du ser frem til å lese denne. Kos deg med Etterklang, Kirurgen skulle jeg ha begynt på men ble oppslukt av De uverdige, så det ble ingen veksling mellom bøker. Skal ha meg en lang leseøkt i dag, ingen tur som stjeler tid, i motsetning til de siste tre ukene.
      Kos deg i solen :)

      Slett
    2. Takk for at du synes det Tine:) Innimellom skriver jeg bare det jeg tenker der og da, og kan få bonanger etterpå fordi jeg tenker at det bare blir uinterressant babbel, hehe..
      Lar det som regel stå likevel.
      Så bra du liker De Uverdige. Har den hjemme og vurderte å ta den med, men valget ble litt annerledes når andre bøker strømmet inn her..
      Er godt i gang med Kirurgen, liker den.
      Ps. Lykke har kommet på pdf, åh lykke:)

      Slett
    3. Bra du lar det stå, jeg synes førsteinntrykk av en bok blir mer personlig enn hvis en har brukt masse tid på formuleringer. Kanskje noen tanker om hva som er "rett" sniker seg inn, kos deg med Lykke, jeg må mase litt på den, men det føles ikke prekært siden jeg nå ha en stor lesehaug.
      God solfredag Anita!

      Slett
  3. Har lest flere bøker av Marstein, så denne skal jeg lese etter hvert .)

    SvarSlett