Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

Astrid Lindgren debuterte som forfatter i 1944 med to bøker, blant annet den første boken om Pippi. Da hun i 1973 ga ut Brødrene Løvehjerte hadde hun mange bøker på samvittigheten, og aldri før har jeg opplevd å kjenne så mange av titlene på en forfatters merittliste. Jeg har nok lest denne klassikeren i min barndom, men det var en flott opplevelse å lese historien igjen nå. Romanen er en del av mitt klassikerprosjekt.

Fra bakpå boken: 
Brødrene Karl og Jonatan Løve blir gjenforent etter sitt korte liv på jorden i landet Nangijala. Nå skal de bare være lykkelige i Kirsebærdalen der det lille hvite huset deres ligger. Men det viser seg at det også er ondskap i dette paradiset. De tar opp striden mot den onde ridderen og dragen Katla og blir de modige Brødrene Løvehjerte.

Brødrene Løvehjerte er en eventyrlig roman, som tar oss med på flere spennende reiser. Den begynner ganske trist, med lillebror Karl som er syk og skal dø, og hans storebror Jonatan, som er sterk, modig, vakker og utrolig glad i sin lille bror.

Heldigvis møtes brødrene snart i Nangijala, Karl har fått helsen tilbake, men han er fremdeles engstelig og temmelig pysete. 

Den fryktløse Jonatan derimot, er i gang med å "redde verden", og Karl kan ikke annet enn å hive seg med.

Jeg spurte Jonatan om han virkelig måtte gi seg ut på noe så farlig. Han kunne jo like gjerne sitte hjemme i Ryttergården og ha det bra. Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige. 
  Hvorfor må du? spurte jeg.
  For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonatan.

Den utgaven jeg har lest er på 250 sider, uten bilder. Språket flyter lett, og selv om denne romanen er beregnet på barn, så er ikke språket spesielt barnslig. De to barna utfordrer skjebnen, de er modige, og omtenksomme, og greier å stå imot farlige krigere og ildfulle drager. 

Jeg koste meg med denne historien, og greide å lese uten å tolke så mye inn i den. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Brødrene Løvehjertet er hjerteskjærende trist, men jeg synes faktisk ikke det. Astrid Lindgren tok barn på alvor, og det er ikke tvil om at hun mellom linjene, skrev inn noen pirk til de voksne. Det ble oppstyr da boken kom ut, for mange voksne reagerte på at slutten oppfordret til selvmord.