Jeg har lest mange bøker fra andre verdenskrig, og en god del romaner som skildrer hverdagsliv og utfordringer i etterkrigstiden. Løvetann i sølevann gir oss et bilde på hvordan skammen og fordømmelsen preget menneskesinnet, til langt ut på 60-tallet. Romanen er aktuell også i dag, med tanke på debatten om varsling, og gir leseren en skikkelig tankevekker.
For mange norske familier ble livet bedre etter krigen. For noen ble situasjonen verre, mye verre. Krigstraumer, fattigdom og alkoholmisbruk førte dem inn i en uhyggelig spiral som de ikke fant noen vei ut av. I Løvetann i sølevann følger vi en slik familie. Hovedpersonen Emma vokser opp i en typisk norsk småby, og fra tidlige barneår opplever hun en rystende hverdag preget av vold, svik og grusomme overgrep. Mor er alkoholiker, far sinnssyk. Alle i omgangskretsen er rusmisbrukere. Emma gjør alt hun kan for å overleve. Hun prøver å få hjelp, men ingen vil hjelpe. Politiet ser en annen vei, og naboer er mer opptatt av å fordømme enn av å forstå.
Det skulle ikke vært mulig, at barn opplever den type oppvekst som Emma og søsknene hennes hadde. Vi tror kanskje at disse forholdene hører etterkrigstiden til, og at vi i dag er mer "sivilisert", men kan vi være sikker på det?
Emma blir "halt ut i lyset" en juledag i 1960, og blir tatt i mot av storebror på 2 år og et foreldrepar som jobber på skift, og spiller eller drikker bort, mesteparten av lønnen sin. Mor rømte fra den lille bygda hun vokste opp i da hun var femten år, med ljomen av "naziyngel" etter seg. Stempelet fulgte henne til det litt større stedet hun havnet på, for selv drosjesjåfør Eilif, var klar over bakgrunnen hennes.
Eilif møter Jorunn gjennom jobben, hun er god til å få fyllikene ut av baren hun jobber i, når natten er mørk og fyllefantene lager bråk. Hun blir ofte med i drosjen og hjelper Eilif med å få dem hjem. Når Jorunn skal føde barna sine, hjelper han henne til fødestuen, og med jevne mellomrom, tar han seg i skul av, både henne og barna hennes.
Historien har et klart handlingsforløp, med tilbakeblikk til etterkrigstiden og mulige årsaker til at Emmas oppvekst ble som den ble. Det er en håpløs situasjon hun befinner seg i, og vi hører om mobbing, overgrep, fattigdom, sult, manglende hygiene og rotter på do.
Vi hører også litt om psykiatrien i Norge, hvordan de i årene etter krigen var tilhenger av Hitlers rasehygiene, så man var ikke akkurat "i trygge hender" hvis man endte opp på asyl i disse tider.
Slutten av romanen har en bratt spenningskurve, men jeg leser med hjertet utenpå kroppen, og kan selv føle maktesløsheten som må ha gjennomsyret Emma gjennom mange år.
Løvetann i sølevann er en spesielt nær skildring av grusomme oppvekstvilkår, den er glimrende skrevet med et flott språk og karakterer det er lett å se for seg. Boken lanseres i dag 30 september, og jeg anbefaler den gjerne videre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar