Svartstilla - debutromanen til Susanne Skogstad

For en debut Susanne Skogstad har gjort med denne romanen, jeg er imponert! Denne unge forfatteren kan vi vente oss mye av, jeg gleder meg til neste møte med henne allerede.

Fra forlagets presentasjon:
I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik - og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve.

Forlag: Gloria

Utgitt: 2018

Sider: 154

Kilde: Leseeks

Det skjærer meg i hjertet når jeg tenker på den gamle kvinnen jeg ble kjent med i denne romanen. Ikke bare henne, men alle andre gamle mennesker som går denne livsfasen i møte. Svartstilla skulle vært obligatorisk lesning for alle med gamle foreldre!

Det kommer frem at hovedpersonen har levd et godt liv, med en mann hun elsket og tre flotte barn. Nå er mannen død og hun sørger skikkelig over ham, en sorg barna hennes mener hun burde komme over snart.

Eldstesønnen Jon er en praktisk mann, så når de tre barna innser at mor ikke greier seg hjemme bare med besøk fra dem, begynner han å rydde. Han bærer ned fra loftet, tømmer boder og rydder i skap. Dette er for ham forberedelser til å få moren på hjem, men for hun det gjelder betyr dette noe helt annet.

Hennes elskede, og dypt savnede ektemann lever nemlig i disse gamle tingene som Jon ser på som gammelt rot, og innsatsen hans føles som et overtramp. Brutaliteten hun føler hun blir utsatt for, bygger på sorgen som hun bærer i seg, en sorg hun vil holde fast ved, for alt i verden. Hun har en uvilje mot verden og føler at sjelen rommer et mørke, som stenger ute verden.

Skildringene av den sårbare, gamle damen og hennes følelsesliv er gjort på en innsiktsfull og verdig måte, som fikk meg til å gruble litt. At mange gamle mennesker ikke vil på hjem er en "kjensgjerning", men tenker vi egentlig over hvorfor, hva som ligger i vegringen deres?

Svartstilla er nydelig skrevet, med flotte betraktninger som det er verdt å ta med seg. Nynorsken brukte jeg noen sider på å venne meg til, men så fløt lesingen lett. Historien fremstår som ryddig og den har nerve og god fremdrift. Dette er absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese!

Les gjerne den flotte omtalen på bloggen Beathes bokhjerte!