Syng meg vekk av Bror Hagemann

Bror Hagemann er en norsk forfatter og jazzmusiker bosatt på østlandet. Han har skrevet ti bøker før denne, som ble mitt første møte med forfatteren. Det er ikke tvil om at jeg må sjekke ut noe annet han har skrevet, for Syng meg vekk ga meg en spennende leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Det er musikken som vekker henne. På en tur til Nordmarkskapellet hører Ilka Bruno for første gang, og hun har aldri hørt noen spille så vakkert. Hun er i begynnelsen av tjueårene. Hun kom til Norge som barn. Etter amerikanernes invasjon var det umulig å være kristen assyrer i Irak. Bruno er en del år eldre enn henne, men forelskelsen er total inntil det selvutslettende, selv om hun nesten ikke vet noen ting om ham.

Men litt etter litt blir det klart at det er noe Bruno skjuler. Ilka finner spor av en fortid han ikke vil si noe om. Da hun i et øyeblikk presser ham, sier han bare: «Jeg ødelegger folk.» Men hvordan kan det finnes noe ondt i en mann som spiller så vakkert? Og til hvilke grenser er hun villig til å gå for å gjøre ham til sin?



Syng meg vekk er en original og urovekkende kjærlighetsroman. Tilstander som paranoia og fanatisme er tydelige ingredienser i denne romanen.
Måten romanen er skrevet på gjør at jeg ikke slapper av et øyeblikk. Noe ekkelt infiltrerer luften, som holder meg på pinebenken gjennom hele historien. Han har en gåtefull stil, men skildrer hovedpersonene sine krystallklart, og bruker et språk helt uten verbale unoter å henge seg opp i.

Jeg kan ikke si jeg likte Bruno noe særlig, han har en "kunstnersjel" som liksom tillater ham å være fryktelig selvopptatt og lite meddelende. Han er rett og slett en drittsekk, men utover i romanen får en en viss forståelse for hvorfor.
Ilkes tanker og følelser kunne jeg kjenne meg igjen i, og selv om hun til tider er godtroende og en smule naiv, så skrev jeg det på kontoen for ungdommelig overmot, og et lyst sinn.
Hun har en spaltet personlighet, og moter seg opp ved at den ene siden av seg selv strammer opp den andre. Når hun senere finner ut av hvorfor Brunos venner ser sånn på henne, får hun enda en personlighet å forholde seg til.

Så må jeg gi blaffen i at disse fremmede, som bare kjenner ham, ser på meg som en slags kopi. Men det er mer, alltid noe mer. En stadig sterkere følelse av at det er noe alle vet, som ingen snakker om, som er den egentlige grunnen til at jeg vekker disse reaksjonene.

Ilke er en assyrisk flyktning fra Irak. Minnene hennes fra sin egen og sin families opplevelser i krig og forfølgelse preger romanen, men tar ikke over.
Bruno er opptatt av musikk og historie, og hans interesse for den fremvoksende industrikulturen i Norge gir romanen en spennende innfallsvinkel.

Det er mange sterke scener i denne historien. En hendelse som kunne blitt tørt referert i en annen roman, er her skildret så dypt og treffende, med fokus på følelser ikke selve hendelsen. For eksempel når de har sex i kirken, og hvordan Ilkes følelsesliv virkelig får noe å jobbe med.

Handlingen har mange spor av dualiteten, mange ja og nei, for og imot, pluss og minus. Livet er jo sånn, vi kan godt ha lyst på noe vi samtidig vet vi ikke har godt av.

Jeg kjenner på et sinne, det dirrer i meg, men kanskje en enda større lengsel etter å komme ham i møte. Dirrende drift mot armene hans, og like sterkt dirrende motstand mot det, som tapper meg for kraft. 

Vi er i innspurten av årets lesing av nye bøker, og Bror Hagemann imponerte meg tilstrekkelig til å komme inn på listen av bøker jeg absolutt vil nominere til Bokbloggerprisen.

Andre som har blogget om boken: Beathe, Anita og Åslaug