Land ingen har sett av Edvard Hoem

Dette er den tredje boken i Hoems familiekrønike fra Norge, Amerika og Canada. Leste du Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien, er jeg sikker på at du venter spent på denne.

Forlaget om boken:
Begge brørne skal bygge seg opp frå nesten ingenting. Dei konkurrerer med kvarandre og inspirerer kvarandre og bruker stadig fleire av døgnets timar for å sikre eit betre liv seinare. I den store verda rasar første verdskrig, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten. Da krigen er slutt, endrar konjunkturane seg, og det viser seg at det er mange ting i livet som sjølv ikkje hardt arbeidande menn er herre over.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 10 timer og 27 minutter

Kilde: Lytteeksemplar

I fortsettelsen på slektskrøniken er vi i Dakota, i Alberta, Canada og hjemme på Hoem i Møre. Vi følger de tre delene av familien, samtidig som et samlende overblikk skildrer de skjøre båndene mellom dem.
Alle tre familiene er hardt arbeidende bønder, og selv om Serianna og familien i Norge tror at de som har emigrert har det mye bedre enn dem, så lever også Gjertine og familien til nevøen Eilert et strevsomt liv.

Den opprørske Gjertine, som har bodd på Dakota-prærien i tretti år, forlater i fortvilelse sin mann Ole, og finner veien til dit hvor sønnen  Severt Olson, har slått seg ned. Dette var en slitsom reise som tok mange dager, men den sta Gjertine kom seg fram. Mottakelsen ble ikke som hun hadde sett for seg, men Gjertine er en tøffing, som ikke har det i seg å gi opp.

I Molde sitter Serianna igjen alene etter mannen er død. Hun får et rykte på seg, siden hun går rundt og snakker med seg selv, røker pipe og vil ikke at sønnen Eilert skal krysse Atlanteren for å komme hjem til Norge for å besøke henne.

Tidene etter første verdenskrig brakte med seg mye nytt, som telefoner, biler og strøm, men utpå 1920-tallet ble det igjen dårlige tider, med dårlig fiske, og nedgangskonjunktur som gjorde at Frena sparebank, og Anton Edvards bedehuspenger forsvant. Berit Anna fyrer opp mannen så han ikke gir opp drømmen sin om å bygge bedehus på Hoem.

I Alberta bor Eilert og Martha, som er farmere og lever et hardt liv. De er glade i hverandre og får mange barn, noe som senere skal by på utfordringer for dem. I det lille nybyggersamfunnet de er en del av greier de i fellesskap å få bygget kirke og skoler og etterhvert greier de å holde barna sine i skole, lenger enn vanlig.

Mange små men artige detaljer avsløres, som at det gikk mange år før enkelte lærte seg engelsk, siden det var så mange nordmenn der at de kunne snakke norsk til daglig. Det gikk mange år før de i kirken sin preket på engelsk, og det samme på skolen de bygget, språket ble ikke offisielt engelsk før etter mange år.

Vekslingen mellom de tre delene som handlingen er bygget opp av, gjør  historien levende og spennende å følge med på. De tre trådene har forgreininger inn i hverandre underveis, slik at det flettes sammen til en helhet som naturlig hører sammen.
Denne personlige beretningen er bygget på forfatterens egen familiehistorie, den er innsiktsfull og velskrevet til tusen.

Til tross for de karrige kårene disse menneskene lever under, er det en optimistisk undertone i det jeg leser, og historien engasjerte meg og har gitt meg ny innsikt i hvordan livet artet seg i årene før, under og etter første verdenskrig, for bønder på to kontinenter.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og kan varmt anbefale lydbokversjonen som er vakkert lest av Edvard Hoem selv.

Andre bloggere om boken: Kleppanrova, Rose-Marie, ReadingRandi, BokBloggBerit

Samtidig som jeg hørte denne boken ble jeg gjort oppmerksom på en fersk nyhetssak som har sine røtter i Nord-Dakota. Her kjemper Sioux-indianerne for sine rettigheter, for sitt grunnvann og dermed også for muligheten til å fortsette å leve der de har levd i flere hundre år.
Den norske banken DNB er inne i prosjektet som tar livsgrunnlaget fra indianerne med 3 000 000 000 kroner, så jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vi nordmenn nå lager problemer for indianerne for andre gang i historien.

Edvard Hoem nevner bare indianerne i historien sin en gang, og jeg kjenner at jeg gjerne skulle visst mer om hvordan indianerne tok i mot innvandrerne som kom til prærien på 1800-tallet.