Mysteriet Lisandra P. av Hèlène Grèmillon

Hèlène Grèmillon sin debutroman Den fortrolige fikk gode kritikker, og til tross for litt forvirring underveis i lesingen, likte jeg den godt. Mysteriet Lisandra P er mye ryddigere fremstilt, og ga meg en intens leseopplevelse, siden jeg slukte boken i et eneste stort jafs.

Fra bakpå boken:
Lisandra Puig blir funnet død på bakken utenfor bygården der hun bor. Politiets mistanke rettes snart mot Lisandras mann, psykoanalytikeren Vittorio Puig. Hos ham legger ofrene for det argentinske diktaturet seg på divanen og forteller sine historier. Eva Maria er en av dem. Hun er overbevist om at Vittorio er uskyldig, og hun bestemmer seg for å sette i gang sin egen etterforskning. For henne er saken klar. Den skyldige må være en av Vittorios pasienter. Men hvem? Og hvorfor? Og kan hun finne svaret i lydopptak fra de siste samtalene Vittorio har hatt med pasientene?


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2013/på norsk 2016
Sider: 328
Kilde: Leseeksemplar

Vi er i Buenos Aires på slutten av 80-tallet. Landet og menneskene er fremdeles preget av militærkuppet og de grusomme handlingene utført i regi av general Rafael Videla et tiår tidligere. Det handler ikke om dette, men bakteppet er tydelig, og måtene forfatteren beskriver "senvirkningene" på, er interessante.

Historien innledes med en skildring av Vittorio og Lisandras første møte som finner sted mange år før drapet på henne. Dette er en intens opplevelse for Vittorio, som er den som forteller, han beskriver de heftige følelsene som oppsto da han så henne for første gang, som et lynnedslag.

Etter få sider får vi en ny hovedperson. Analytikeren Eva Maria har vært pasient hos Vittorio siden datteren Stella forsvant for 5 år siden. Hun har også en sønn Estèban, som er voksen, men bor hjemme. Forholdet mellom mor og sønn er sårt og vanskelig etter Stella forsvant, og savnet etter datteren preger hvordan hun nå oppfører seg mot sin sønn.

Når vi blir introdusert for Eva Maria lærer vi også litt om militærkuppet i mars 1976 og hvordan juntaen i løpet av få år, bortførte, torturerte og tok livet av 30000 mennesker, gjerne ved å kaste dem levende ut av fly.

Politiet er fornøyd med å arrestere ektemannen når Lisandra blir funnet drept, så mens Vittorio sitter fengslet begynner Eva Maria sin egen etterforskning. Hun får tilgang til opptak av samtaler han har hatt med pasientene sine, og tre av disse blir referert. Vi møter Alicia som sørger over sin egen skilsmisse og over at sønnen flyttet hjemmefra, og i møte med henne får vi også høre om kvinnene med hvite tørkler på Maiplassen som hver torsdag krever å få tilbake barn som juntaen har bortført.

I Felipe sin innspilte samtale med Vittorio blir enda et interessant tema flettet inn. Felipe har deltatt i uhyrlighetene i forbindelse med bortføringene, siden han arbeidet ved ESMA, militærskolen som ble en av førti fangeleirer som ble brukt under Videlas diktatur.

Miguel sin historie er også rystende, han overlevde torturen og fangenskapet men ikke uten store personlige kostnader.

Eva Maria gjør sine undersøkelser, og samtidig rystes vi over hvordan hun behandler sin sønn. Det er ingen dødpunkter i denne historien, som holdt meg fengslet en hel regntung søndag. Mot slutten dreies fokus ørlite, og nye mennesker kommer inn i bildet. Jeg likte godt hvordan historien ble avrundet, det var ingen "happy ending". Til tross for det noe feminine coveret på boken, så er det ingen tradisjonell "dameroman" dette her, selv om den er sensuell og preget av Argentinas varmblodighet, så er den ikke sukkersøt.
Historien rommer mange sterke følelser som sjalusi, ensomhet og bitterhet, og viser hvor vanskelig det ofte kan være å greie å tilgi.

Mysteriet Lisandra P. er lærerik siden bakteppet er tatt fra virkeligheten, den var dampende het, og medrivende til tusen. Anbefales som slukebok på varme sommerdager! 

*********

I boken forekommer det et mord og en påfølgende etterforskning, så jeg skjønner ikke helt hvorfor den ikke blir klassifisert som krim. En av mine forrige bøker ble klassifisert som krim, til tross for at hovedpersonen etterforsket ran.

Andre bloggere om boken: Beathes bokhjerte 

Imot naturen (notatbøkene) av Tomas Espedal

Etter å ha lest den debutromanen Eneste av Silje Aanes Fagerlund, var det ingen vei utenom. Silje beskriver i romanen sin sitt forhold til den mye eldre forfatteren Tomas Espedal. Espedals roman Imot naturen som kom ut i 2012, kommer også inn på dette forholdet, da sett med hans øyne.

Fra bakpå boken: 
Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2012
Sider: 176
Kilde: Biblioteket

Imot naturen er en kort men intens roman. Den har et poetisk språk, som er drømmende og presist på samme tid. Måten teksten er presentert på gir handlingen fraspark, mens det som vekker tankene ikke nødvendigvis er selve handlingen, men måten de heftige følelsene blir satt ord på.

Gå og Imot kunsten var mine to første møter med denne forfatteren, et møte som gjorde meg henrykt og begeistret. Det jeg har lest av forfatteren etter det, har fått meg ned på jorden med et klask, siden jeg ikke er spesielt glad i selvsentrert føleri. Når jeg nå endelig skulle lese Imot naturen var det derfor med en viss distanse jeg satte igang.

Historien starter med hans første møte med sin store kjærlighet, her kaller han henne Janne, men etter å ha lest Eneste, vet vi alle at hun heter Silje. Deretter går han noenlunde kronologisk til verks, og forteller fra han var 16 år og jobbet en sommer på fabrikk, og bestemte seg for at han ikke ville forstyrre livet sitt med å arbeide.

Videre får vi høre om Agnete, som han giftet seg med og som er mor til datteren Amalie. Det blir veldig kjent og nesten litt surrealistisk å lese de faktiske forholdene i livet hans, siden jeg nettopp har lest Eneste, og hørt om ekskona, datteren og huset på Askøy.
Han har noen fantastiske skildringer fra Guatemala og Nicaragua, og deres liv i Managua. Pulsen min økte da han måtte avsted å veksle lokal valuta til dollar for å få kjøpt flybilletter hjem.

Det var tilløp til borgerkrig i Nicaragua. Men urolighetene i landet ble overskygget av den krigen som utspilte seg i huset vårt. Det var krig i huset og i landet; vi hørte nyhetene i radioen, vi hørte skytingen i fjellene, men skuddsalvene ble overdøvet av skrik og rop, av dører som smalt, flasker som knuste og møbler som ble smadret.

Romanen handler mye om urkraft, om å passe inn og om å finne seg selv midt i all søken etter hva som er ekte og hvor en er på vei. Skrivingen er også med, men den har lite fokus, annet enn at han hele tiden tenker å skrive, vil skrive men at forholdene ikke alltid ligger til rette.

Jeg satt i det vakre, stille hotellrommet og fikk ikke til å skrive. Det var en altfor stor avstand mellom den personen jeg var og den personen jeg ville være. 

Så helt mot slutten av boken kommer vi tilbake til hans store kjærlighet. Kjærligheten til den 17 år yngre jenten, som til sist flyttet tilbake til Oslo. Det handler ikke så mye om deres samliv, men det skrev jo hun mye om i sin roman, så det passer bra å høre om hans fortvilelse etter hun er reist. Det siste kapitlet er i dagbokform, hans tanker og følelser dag for dag etter hun er flyttet, notert i kladdeboken.

 - for noen minutter siden var han ung, nå er han plutselig blitt gammel, 
han har fått sin riktige alder.

Imot naturen ga meg en god leseopplevelse. Jeg er ingen "titter", og var skeptisk til boken, men vi kom godt ut av det denne gangen, Tomas og jeg. Gjør gjerne som meg, leser du denne så les Eneste også, de utfyller hverandre veldig fint, også er det artig å konstatere at hun har gått i god skole, for de har ganske så lik skrivestil disse to tidligere kjærestene.

Det er mange gode omtaler på nette, sjekk gjerne ut disse bloggomtalene: Rose-Marie, Reading Randi, Tonesbokmerke, ebokhyllami, Artemisia, Groskro

Eneste - debutromanen til Silje Aanes Fagerlund

Det satt langt inne for meg å si noe fornuftig om denne romanen, for da jeg etter endt lesning ble gjort oppmerksom på omstendighetene handlingen er bygget på, ble jeg kraftig vippet av pinnen.

Fra bakpå boken:
Eneste er en roman om kjærlighet – den første, store kjærligheten i livet til en ung kvinne, det skrivende jeget som henvender seg til et du hun både nærmer seg på nytt og i samme bevegelse fjerner seg fra. 
Denne fortellingen begynner i ettertid, i det forholdet er over. Hvem var de to, sammen og hver for seg, og hvem er hun nå, uten ham? I et utprøvende og intenst språk undersøkes bruddets og løsrivelsens nødvendighet, en løsrivelse som uopphørlig fortsetter etter den faktiske atskillelsen, etter den vonde slutten, etter at alt er over.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 188
Kilde: Leseeksemplar


Jeg må bare si det som det er: Når jeg skal lese en roman, så vil jeg at den skal være enten oppdiktet eller en biografi. Når jeg midt i lesningen skjønner at forfatteren skriver om seg selv, føler jeg at mitt nærvær blir for tett på. Jeg liker ikke å utilsiktet invadere privatlivet til andre mennesker, som i denne romanen hvor jeg er på side 74 før jeg-personen blir omtalt ved navnet Silje. Det er naturlig at forfattere skriver utifra egne erfaringer, men gi no hovedpersonen et annet navn enn ditt eget! Jeg har lest mange bøker som er skrevet på denne måten, og jeg blir like irritert hver gang, hvorfor ikke gjøre oppmerksom på det bakpå boken?

Gjennom nær sagt hele boken lekte tankene mine med at det må være Tomas Espedal som er denne aldrende forfatteren hun har et forhold til, noe jeg (dessverre) fikk rett i. Jeg likte det ikke, igjen ble dette alt for intimt, alt for tett på, selv om jeg vet at Espedal selv med glede utleverer sine private anliggender i øst og vest.

Tankene mine videre blir: Hadde jeg fått en annen leseopplevelse om jeg hadde vært klar over disse forholdene før jeg bestemte meg for å lese boken? Muligens, men mest sannsynlig hadde jeg lat vær å lese den, og dermed gått glipp av en fin leseopplevelse. Ser jeg bort ifra disse omstendighetene så er det ingen grunn til å legge skjul på at jeg likte debutromanen til Silje Aanes Fagerlund godt.

Eneste handler om Silje, en ung litt rotløs jente fra Oslo. Som så mange ungdommer vet hun ikke helt hva hun vil gjøre med livet sitt, men ender etter avbrutte arkitekturstudier med å studere litteratur. Hun vil følge drømmen sin om å skrive, noe kjæresten hennes støtter henne i. Handlingen foregår i Bergen, og de mange, lange beskrivelsene av gater og hus bidrar, for meg som er lommekjent i denne byen, til at det blir veldig privat.

Hovedpersonen blir fremstilt som litt veik, følsom og introvert, og skildringene gjør henne også litt anemisk og fargeløs, i alle fall i forhold til den karaktersterke kjæresten hennes. Han er 17 år eldre enn henne, har orden på livet sitt, er selvsikker og støttende. Målt opp mot dette blir jeg-personen (forfatteren?) famlende og usikker.

Det er språket i romanen som gjør den sterk, og mange fine formuleringer får meg til å stoppe opp og lese på nytt. Hun beskriver tankene og følelsene sine rundt foreldrenes skilsmisse på en fin måte, og måten hun i ettertid nærmer seg dem begge, er fint å lese om. Jeg likte godt hvordan aldersforskjellen mellom hovedpersonen og kjæresten hennes (Silje og Tomas?) får mer og mer betydning etterhvert som romanen går mot slutten, og noen ørsmå detaljer i forhold til dette er glimrende skildret.

Med romanen Eneste har Silje Aanes Fagerlund gjort en fin debut som forfatter. Det er en personlig og utleverende roman dette her, helt i Tomas Espedals ånd. Siden jeg ikke liker navlebeskuende romaner, håper jeg at hun vil gå videre ved å løsrive seg fra Espedal, bruke det flotte språket sitt og dikte opp en fin historie.

Les gjerne omtalen til Marta Nordheim i NRK Kultur og bloggomtalen til Groskro!
Min omtale av Imot naturen hvor Tomas Espedal forteller om sitt forhold til Silje

Leona - Terningen er kastet, ny svensk krimserie av Jenny Rogneby

Forfatteren Jenny Rogneby kom til Sverige som adoptivbarn fra Etiopia i 1975. I dag arbeider hun som kriminaletterforsker hos Citypolicen i Stockholm, og debuterer som kriminalforfatter med Leona - terningen er kastet. En glimrende debut, spør du meg og en serie jeg garantert vil følge med på. Les gjerne mer om den tøffe damen her!

Fra bakpå boken:
En syv år gammel jente går naken og blodig inn i en bank i Stockholm midt på dagen og klarer å få med seg et millionbeløp. Det usedvanlige ranet vekker stor oppstandelse.

Den unge Leona Lindberg, kriminaletterforsker for grove forbrytelser, får saken. Etterforskningen avdekker en rekke merkelige omstendigheter, og sporene peker mot uventet hold.
Leona er kjent for sin dyktighet, men er samtidig en egenrådig politietterforsker som bruker uortodokse metoder hvis det gagner hennes etterforskning.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014/på norsk 2016
Sider: 416
Kilde: Leseeksemplar

Bare få sider inn i boken er jeg begeistret. Krimromanen starter på velkjent vis, hvor handlingen er i Stockholm og vi følger en tradisjonell gjeng med etterforskere. I tillegg til det litt spesielle plottet, er det karakteren Leona Lindberg som får pulsen min raskt opp i løpefart. Uten at det er uttalt, fremstilles hun som om hun har et snev av aspergers, og oppfører seg deretter. Hva sosial intelligens angår, er dette noe hun har måttet lære seg, ved å kopiere andre menneskers oppførsel. Til tross for denne utfordringen har hun familie, en mann og to barn i barnehagealder.

I tilbakeblikk og spredte kommentarer får vi innblikk i Leonas oppvekst, hvor hun som barn ble herjet med av ufølsomme foreldre. Dette har gjort at hun har måttet lære seg hva som skal til for å passe inn, men har hele tiden en følelse av å ville bryte ut av fangenskap.

Hvis definisjonen på krim er at det skal forekomme ett eller flere mord, så er dette ikke en krim, for det er ran Leona etterforsker. Et stykke ut i boken skjønner jeg at dette ikke er en "vanlig" krimfortelling, for her endrer forutsetningene for handlingen seg hele tiden. Historien er langt fra forutsigbar, og selv om enkelte av innspillene som kommer brasende inn på scenen er lite realistisk, så føles det allikevel troverdig.

Spenning og intrigebygging er alfa omega når en leser krim, og da ser jeg gjerne litt imellom fingrene med om ikke alt er like troverdig. Det henger i alle fall på greip, og Leona overbeviste meg tilstrekkelig til at jeg med iver venter på neste bok i serien.

Jeg har med vilje ikke røpet noe av handlingen, av redsel for å ødelegge den sensasjonelle følelsen en får når begivenhetene tar helt nye og veldig uventede vendinger. Les den, du vil ikke angre!

Sommerferielesing

De fleste grubler litt på hva de skal pakke i forhold til feriemål, aktiviteter og vær. Bokormer som meg derimot, legger mest arbeid inn i å velge seg ut det mest spennende feriebiblioteket. I tillegg til bøkene på bildet kommer Djevelmasken av Tom Egeland, som vi skal høre sammen i bilen mens vi kjører. Mine valg er tatt, og bokhaugen som blir med på en 4 ukers biltur nordover er et sant sammensurium av krim, romaner og ungdomsromaner. Debutanter og gamle ringrever, norske og utenlandske forfattere, gitt ut på 9 forskjellige forlag.

Lykkejegeren er Jan-Erik Fjells femte bok i serien om den spilleavhengige politietterforskeren Anton Brekke. Jeg har lest de andre bøkene i serien, og vet at jeg har en spennende leseopplevelse foran meg. Den kommer i salg 25 august.

METO øya er andre bok i en serie for ungdom. Jeg leste den første og likte den veldig godt, og siden min sønn på 14 har hatt en intens leseopplevelse da han leste Øya, gleder jeg meg til å lese også denne. Dette er ikke den eneste ungdomsboken som er med på tur, for Jeg er Grimalkin, bok nummer 9 i serien Den siste lærling ligger også klar.

Jan Ove Ekeberg har tidligere skrevet den fantastiske trilogien "I sverdets tid" som har sin handling fra norsk middelalder. Nå kommer han ut med en ny historisk roman Den siste vikingkongen, og er ikke denne boken perfekt til å ta med når jeg skal besøke Vikingmuseet i Lofoten?

Våkne lesere av bloggen min vil tenke at den nederste boken i haugen, har hun lest før. Det er helt rett, jeg leste Shylock is my name på originalspråket, men fant denne engelske språkdrakten så fascinerende (og utfordrende) at jeg ble nysgjerrig på hvordan det vil lyde på norsk. Det er den norske utgaven Shylock er mitt navn, som blir med meg på ferie, og den gleder jeg meg til å lese.

Noen som har lest noen av bøkene? 

Til sist vil jeg ønske alle en fin St. Hansaften! For meg er denne kvelden ingenting å feire, det er en sorgens dag at solen snur allerede, så etter jeg har vært og hentet en pakke på posten (kjole...) og hamstret sitroner (ny hangup...) blir det kun en gravøl på meg.
Skulle jo vært på Lyderhorn og sett heksene feire i dag, men siden dagen startet kl. 04:15 og jeg var ferdig med trimmen kl. 06:00 så holder jeg meg i lesestolen.

Også dette går over av Milena Busquets

Milena Busquets er født i Barcelona. Hun har en grad i arkeologi, men har jobbet i familiens og senere sitt eget forlag. Ved siden av å være forfatter oversetter hun bøker til spansk. Også dette går over er solgt til over 30 land, og tronet lenge på bestselgerlistene i Spania, da den kom ut i fjor. Jeg likte boken veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Fra bakpå boken:
Det er sommer, og Blanca har nettopp mistet moren sin. Midt i sorgen tar hun på et innfall barn, venninner og eksmenn med seg til familiens gamle sommerhus i Cadaqués, det katalanske motstykket til St. Tropez. Sin gifte elsker får hun også med seg til kysten. I løpet av noen intense dager presser både minnene om den kompliserte moren og det høyst levende, og komplekse, livet seg på.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 215

Kilde: Leseeksemplar

Også dette går over er en av de sjeldne bøkene hvor skrivekunsten og språket står i høysetet. Forfatteren skriver nydelig, men den utålmodige leser som forventer action, kan bli skuffet.

Jeg verdsetter kroppen min enormt høyt. Den er asymmetrisk, myk, knoklete, uperfekt og disharmonisk, og jeg skjemmer den bort, beføler den, gir den alt den vil ha, blir med dit den vil, adlyder den føyelig og motsier den aldri. Den er det motsatte av et tempel. Jeg har prøvd, prøver, uten særlig gjennomslag, å gjøre hodet mitt til et tempel, men kroppen burde alltid forbli en fornøyelsespark.

Historien handler om Blanca som heller ville dødd sammen med moren, enn å leve videre uten henne. Til tross for dette mollstemte utgangspunktet er det ingenting dystert over handlingen. I tilbakeblikk, og i gjenfortellinger blir vi kjent med Blanca og ikke minst hennes elskede mor.

Romanen er lett å lese og fornøyelig til tross for at det for det meste består av personskildringer. Blanca omgir seg med mange menn, de elsker henne og hun elsker dem, like mye som hun elsker seg selv. Handlingen byr ikke på andre spenningsmomenter enn en ukjent mann i morens begravelse som siden dukker opp igjen flere ganger. Selv om det ikke skjer så mye i form av direkte handling, får leseren et bilde av Blanca og vennene hennes og livet de lever, som kan tas til ettertanke.

Er du klar for litt sommerlig lesning, uten for mye "styr" så er Milena Busquets nye roman midt i blinken for deg! 

Helgetur til vakre Sogn - MoldenOpp og tur opp på Hesten

Besøk Marifjøra og du får oppleve Norges korteste riksvei :)

Denne helgen gikk NM i motbakkeløp av stabelen i Marifjøra i Sogn og Fjordane. Løpet går MoldenOpp, et fjell som rager 1116 moh. Jeg pakket kamera i sekken og gikk sammen med de andre turgåerne opp til toppen, mens løperne kom i rasende fart etterpå. Stien opp var utrolig fin, tørr det meste av veien og god å gå på. Vinneren av løpet, Stian Angemund-Vik brukte 46 minutter opp, en tur jeg gikk i raskt tempo på nøyaktig 2 timer. Stemningen var stor på toppen, som den alltid er når Varegg-gjengen møtes til dyst og fest.
Ja, for det var fest etterpå. Hele Varegg-gjengen var samlet på Tørvis hotell, som serverte en deilig buffet. Hotellet ligger i hjertet av idylliske lille Marifjøra, en liten grend jeg forelsket meg helt i, med sine små koselige hus, og ikke minst kafèen med hjemmelaget is og utrolig god service.

En tur på ca. 2 timer som belønnes med en fantastisk utsikt

De var ikke så nøye med orddeling i Marifjøra i 1924

Et av de mange idylliske husene i vakre Marifjøra

Vi overnattet på en campingplass i Gaupne, bare 4 km. fra Marifjøra. Herfra hadde vi storslagen utsikt til en spennende fjelltopp, og etter å ha sett på denne en stund, trengte vi ikke konferere, søndagens turmål sa seg selv.

Lørdag kveld kom vi hjem til hytten og denne utsikten :)

Følger du riksvei 604 inn mot Jostedalen, så er du på rett vei mot denne spennende turen. Etter en liten stund svinger du av mot Leirdalen, og kjører de få kilometerne opp mot demningen i Tunsbergsdalen. Her er det fin parkering, og stien starter like bak bilen din. Stien er ikke merket, og innimellom forsvinner den litt, så det er beste å følge med, men det var ikke vanskelig å finne veien.
Vi hadde lest at turen opp skulle ta tre timer, og selv etter å ha gått i en time var jeg sikker på at vi aldri i livet ville bruke så lang tid. Det gjorde vi! Turen opp til Hesten på 1632 moh innebar klyving, klatring og til dels kryping opp fjellet.  Det var utfordrende, spennende og veldig gøy. Snøsmeltingen var godt i gang, så trasèens første del var preget av vasstrukkent moseland og sildrebekker som det gikk fint å hoppe over. Klatringen tok tid, så vi valgte å gå langs brekanten tilbake, og rutsje på beina ned snøfonnene. Første rutsjingen foretok vi på baken, for den var bratt, men snø i form av slush er ikke så myk mot bar hud som en skulle tro, så vi holdt oss på beina resten av veien.

Hest med Hestbreen på høyre side - bilde tatt fra veien på vei opp

Fina været 

1632 moh er ganske høyt oppe (det er ikke havet du ser der nede...)

Frode har våget seg opp på Hestbreen 

Moralen er, skal en på tur der en skimter flekker av snø, så er det som oftest mye mer snø enn en tror. Husk ullsokker, gjerne lange som kan rulles opp, gamasjer og rumpeakebrett var andre ting vi savnet i dag, da hadde returen ned fonnene vært mindre slitsomme og mye gøyere.
Opp på Hesten kommer du deg med vanlige "damemuskler", men du må tåle litt luftige svev, for dette her er ikke for pyser :) Turen opp tok 3 timer, og ned igjen brukte vi to timer. Solen skinte, og på toppen var det nesten vindstille. Etter å ha gått i kø opp Molden dagen før, var det lutter idyll å vandre 5 timer i fjellheimen, uten å se et eneste levende vesen (bortsett fra to ryper og en frosk)

Ødemarken av Steinar Bragi

Den islandske forfatteren Steinar Bragi har tidligere skrevet dikt og romaner. Gjennombruddet sitt fikk han med romanen Kvinnor i 2011, som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for. Jeg er veldig spent på hvordan Ødemarken blir tatt imot, gleder meg til å lese omtaler fra noen som har erfaring med skrekk og gru.

Fra bakpå boken:
Island, etter finanskrisen. To par drar sammen på tur til det islandske innlandet, der landskapet er karrig og ugjestmildt. Det er tjukk tåke, de kommer ut av kurs og kjører rett på et hus. Bilen er ødelagt, og de er tvunget til å overnatte i huset, sammen med de to gamle menneskene som bor der, helt isolert. De to gamle, en mann og en kvinne, oppfører seg merkelig. De låser alle dørene, og det virker som om de frykter noe der ute i mørket.

Begge parene prøver å komme seg der ifra, men mislykkes hver gang. Snart slår samholdet sprekker, og de begynner å skylde på hverandre.
Den marerittaktige situasjonen blir bare verre. De to parene må samarbeide for å komme seg vekk, men fortiden innhenter dem, og grusomme ting begynner å skje.

Island er alltid et spennende land å besøke i litteraturen, og etter å ha lest introen til Ødemarken, gledet jeg meg til et dypdykk inn i naturskildringer preget av øde og stillhet.

Historien starter med at Hrafn, Vigdis, Egill og Anna er på biltur. De har kjørt noen dager og har kommet til det innerste av Island. I det jeg er klar til å gi meg hen til det karrige landskapet, blir skildringene av kjøreturen avbrutt av lange "avhandlinger" som skal gi oss livshistoriene til de fire. Dette skjer gjerne midt i et hendelsesforløp, og alt av fremdrift og tempo stuper til en stillstand.

Når de så har krasjet i huset, er det spennende en stund, men handlingen er spekket av bråstopp hvor saker og ting skal forklares. Samtidig er historien fylt av forslitte virkemidler for at leseren skal få den etterlengtede creepye følelsen, som nervøse pistrete hunder, dører som er åpne som tidligere var låst og nervøse mennesker som ikke kommuniserer. Fenomener som vetter, drauger, tusser og huldrefolk blir bare nevnt, men gis aldri som en forklaring på det som skjer, likeledes er det med en verden av flere dimensjoner. Det føles som om forfatteren har hørt om disse tingene og vil ha dem med i boken sin, men ikke aner hvordan. Mange små hendelser og detaljer blir presentert, men lite av dette får sin forklaring, verken av naturlig eller overnaturlig art.

Til tross for alle klisjèene som benyttes for å gjøre dette til en skrekkhistorie, hadde jeg glede av den innledende historien. Mot slutten tar det derimot helt av, og boken blir som en skrekkfilm uten hode og hale. Jeg leser for å bli ferdig, og jeg leser for å se hvordan i huleste heitaste han skal greie å avrunde dette på en ok måte. Denne boken er ikke for sarte sjeler, for mot slutten er skildringene av vrengte mennesker så groteske at jeg rynker på nesen, og leser med ett øye lukket.

For å si det sånn, om boken hadde greid å klamre seg til en 3`er frem til slutten, så ble jeg så skuffet over måten historien ble avsluttet på at den mistet enda en prikk. Helt til slutt må jeg understreke at dette IKKE er en krim, som det står på boken.

My criminal mind har også lest og blogget om boken, og jeg ser vi er ganske så enig om hva vi synes om den.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 336

Kilde: Leseeks

Sukkerplantasjen debutromanen til Natalie Baszile

Tittelen på boken, og hvordan den er presentert i rosa og pastell, fikk meg først til å tenke at dette blir for "søtt". Erfaring fra tidligere romaner fra sørstatene tilsier at alt ikke nødvendigvis er rosenrødt, og det ble det heller ikke. En sterk debutroman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Fra bakpå boken:
Da alenemoren Charley uventet arver en 3000 mål stor nedslitt sukkerplantasje, forlater hun Los Angeles for å starte et nytt liv i Louisiana.
Ukjent med både sørstatskulturen og plantasjedrift må Charley knytte seg tett til sin fordomsfulle, men hjertevarme bestemor.

Og bak det hele ligger hennes avdøde fars plan om å føre datteren tilbake til slektens røtter.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014/på norsk 2016

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke lett for en byjente og alenemor å skulle forlate storbyen til fordel for det øde og tropiske landskapet i Louisiana. Når Charley arver bruksrett til farens forfalne ranch, tar hun med seg datteren Micah og flytter "på landet".

Gården har forfalt og forpakteren pakker snippesken, så Charley står igjen med ingen til å hjelpe seg. Samtidig i en annen historie møter vi Ralph Angel og den lille sønnen Blue, som også er ute og kjører. De har alle sine eiendeler i den stjålne bilen og farter heller formålsløst omkring, før Ralph Angel får ideen om å besøke halvsøsteren sin på ranchen.

Dette er opptakten til et møte mellom to halvsøsken som knapt har møtt hverandre før. Spørsmål om hvorfor Charley arvet gården og Ralph Angel ikke fikk noenting, gir historien en nerve. Begge to har behov for å starte på nytt siden de begge har mistet sine ektefeller, og økonomien tvinger dem til å tenke nytt.

Sukkerplantasjen er en roman preget av fremtidshåp, den er godt skrevet og medrivende til tusen uten et eneste kjedelig øyeblikk. Handlingen er kronologisk, med bare små tilbakeblikk for å gi bakgrunn for hendelsene i nåtid. Selv om jeg ikke likte Ralph Angel i det hele tatt, bød hans rolle i historien på overraskende vendinger som ga romanen et særpreg. Den var ikke nevneverdig preget av klisjèer, men gjorde narr av stereotyper som at unge fra LA bare surfer, og belyste hvordan svarte og hvite i sørstatene fremdeles kan ha et anstrengt forhold til hverandre.

Er du på jakt etter en lettlest "sommerbok" som kan ta tankene vekk fra soleksem og myggstikk, da er dette boken for deg!

Bergen viser seg fra sin beste side om dagene

Fotballfeber på Tollbodkaien

Intet sted er så bra å være som Bergen når det er sol. Bergenserne går mann av huse, menger seg med cruiceturistene som fosser innover Bryggen hver morgen, og fryder seg over liv og røre. Det går slag i slag med arrangementer, først Festspill, så Hansadager og fotball EM, og nå er det rett før det braker løs med Bergenfest. På Hansadagene dukket dette fiskegjellet opp. Det hører hjemme i Nordland et sted, men når det er hjemme igjen og hva som skjer der (når vi er i nærheten) greier jeg ikke å finne ut av fra deres nettside eller fbside. (Sjekk ut de flotte bildene på nettsiden deres...)

Fiskegjellet fra Sandhornøy i Nordland som var på besøk til Bergen under Hansadagene

Flotte båter på Vågen i Bergen i helgen

God sommer fra to glade bergensere!

På Tollbodkaien (nesten midt i Bergen sentrum) er det rigget opp en gigantisk skjerm, hvor det er plass til 4000 tilskuere. Her vises EM kampene, til stor glede for oss som stiller opp. Det er gratis å komme inn, og vel inne tar arrangørene godt vare på deg med bar, varme tepper hvis nordavinden tar for mye, og til og med hoppeslott for barna. Vi har vært to ganger, England - Russland på søndag og Østerrike - Ungarn i dag. Dagens kamp begynte kjedelig, men tok seg opp mot slutten. Vi hadde tre barn med oss, som tilbrakte litt tid i hoppeslottet, etter de hadde blitt traktert med brus og is. Ta med deg familien og kjenn på den befriende unorske atmosfæren!

Det var litt mer fart i disse tre enn i fotballspillerne til Ungarn og Østerrike i kveld

Heksene av Roald Dahl

I mitt pågående prosjekt for å hedre Roald Dahl sin 100 års dag i år, var det nå Heksene sin tur. Boken har blitt meg anbefalt fra flere, og noen har den som sin favoritt blant Dahls utgivelser. Jeg har tidligere lest hans selvbiografi for barn, hans novellesamling og tre av hans fantastiske fortellinger for barn. Sjekk gjerne ut prosjektet mitt her!

Heksene fremstår som en selvopplevd historie, siden jegpersonen, den 7 år gamle gutten forblir navnløs. Forfatteren drar ting fra sin egen historie inn i handlingen, så det er lett å se for seg at det er selveste Roald Dahl som opplever dette her.
Boken er skrevet for barn, og har et språk deretter. Jeg elsker måten Roald Dahl tar barn på alvor og lar dem være de eventyrlige vesenene de er. Voksne får ofte det slette lag i hans bøker, men som alltid har barna noen som støtter og hjelper dem.

I Heksene er det bestemor som er den lille guttens kjære støtte. Foreldrene hans dør i en ulykke, og uten at det dveles ved sorgen og fortvilelsen, overtar den norske bestemoren ansvaret for gutten. Hun forteller ham om hekser, og hvordan han skal spotte en og holde seg unna.

Bestemor er selv en heksejeger, men det vet ikke den lille gutten enda. Ved en tilfeldighet ferierer de to på et hotell i Bournemouth hvor heksene skal ha sitt årlige møte. Hovedpersonen roter seg inn på møtet deres og får se og oppleve noe han helst ville vært foruten.

Jeg vil ikke anbefale voksne å lese boken for seg selv, til det er den litt for barnslig, men om du skal lese for et barn under 12 år, så er jeg sikker på at den voksne også vil få en fantastisk opplevelse. Voksne lesere kan trekke paralleller og gjøre seg sine "voksne" tanker om teksten Roald Dahl har skrevet, men det beste er vel å la seg underholde i dette eventyrlige universet han greier å skape.

Ikke bare oss to - debutromanen til irske Fionnuala Kearney

Ikke bare oss to er en av de bøkene jeg har blitt anbefalt og fått i hus uten at jeg visste så mye om, verken forfatteren eller boken. Noen ganger blir jeg positivt overrasket, og det ble jeg denne gangen, for denne romanen var utrolig fin.

Fra bakpå boken:
Det sies at alle familier har skjeletter i skapet …

Men hva skjer når man åpner døren og de begynner å ramle ut?

Adam og Beth har vært gift i tjue år da bomben smeller. Adam har hatt et forhold til en yngre kvinne, og det Beth trodde var et trygt ekteskap, faller i grus. Hun vil bryte for godt, mens Adam for alt i verden vil ha en ny sjanse. Så viser det seg at den første løgnen ikke var den siste i denne familien.

En skulle aldri trodd at dette er en debutroman. Den er velskrevet og innsiktsfull og tilførte den noe slitte tematikken et friskt pust. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til å ha så stor glede av å lese om en mann som bedrar sin kone, og deres påfølgende skilsmisse. Heldigvis har romanen mer ved seg, hemmeligheter blir avslørt litt underveis, og intrigene gjelder ikke bare Adam og Beth men hele deres utvidede familie.

Beth blir sviktet på det groveste, men til tross for det er det ikke noe stakkarslig over henne. Hun er låtskriver av yrke, og når hun i tillegg blir bedt om å skrive sanger til en film som handler om et par som går fra hverandre, og kommer sammen igjen, så får hun seg en utfordring.

Adam er den som lager vei i vellinga her, med alt som har skjedd med ham. Romanen er skrevet på en sånn måte at vi får vite at det har skjedd "noe", før vi får vite hva dette "noe" egentlig handlet om. Sånn er det med at han kjører rundt og "stalker" noen, og at han har et anstrengt forhold til sine avdøde foreldre.

Lunch på The Narrow 

Handlingen er lagt til London, og paret bor i et område hvor jeg har ferdes en del. Når Adam og broren Ben tar en prat på lokalpuben sin The Narrow, holder jeg på å miste boken i bare beflippelsen, for denne puben er mitt favorittsted i hele London. 

Skriveteknikken Kearney benytter seg av, med å la Beth og Adam fortelle i annet hvert kapittel, er velprøvd og ikke alltid noe jeg setter pris på. I denne romanen funket det, og førte faktisk til at jeg heiet litt på dem begge. Mot slutten av boken begynte jeg å bli skeptisk til hvordan dette kunne runnes av på en fornuftig måte, men dette greide hun fint.
Språket er flott, ikke poetisk med massevis av metaforer, men "muntlig" og brukt på en måte som sa mye om menneskene som pratet. Det er mye direkte tale her, og sammen med korte vekslende kapitler gjorde dette romanen lettlest og underholdende.

Den eneste grunnen til at romanen ikke scorer full pott er en "tilfeldighet" på side 158, som ble en stor kamel å svelge. Jeg skjønte etterhvert at det nesten måtte bli sånn, for at fortsettelsen skulle få mening, men dog.

Ønsker du deg en lettlest roman til å ta med på stranden i sommer, anbefaler jeg gjerne Ikke bare oss to videre!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar

Dødvinkel en thriller av Bjørn Olav Nordahl

Dødvinkel er tredje boken i serien om gravejournalistene Magdalena Mellomstrand og Bjørnar Nergård i Dagens Økonomi i Drammen. Jeg har ikke lest Skyggeland og Nullpunkt, men hoppet rett på Dødvinkel.

Forlagets presentasjon:
Året er 2013, i pinsemenigheten i Oslo sitter et kristent iransk par foran forsamlingen. De har fått avslag på søknad om asyl, de frykter for sin fremtid, og for hva som vil skje med den informasjonen de sitter på. Hva kan de fortelle, og hva bør de for alltid tie om?

I Drammen bor journalisten Ingeborg Nergård Kahn, gift med Imran. Hun er tilbake etter fødselspermisjon, og får snart et par tips hun må følge opp, om Drammens-mafia og om mulig menneskehandel, og om korrupsjon på steder man minst av alt venter det. Samtidig plukker kollegaen Magdalena Mellomstrand opp en gammel sak som ikke gir henne ro.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 448

Kilde: Leseeksemplar

Etter å nettopp ha lest Fortielsen, var det litt morsomt at også Dødvinkel gir Søndre Buskerud politidistrikt  det slette lag. Vi er altså tilbake i Drammen, men handlingen er spredd til Frankrike, Sveits, Oslo, Kenya, London og Paris. Boken er et konglomerat av handlinger, ledetråder, tips og hint. Ingenting skal røpes for tidlig, så her er det så mye silkepapir at en nesten ikke får øye på "gaven".

Dette er en thriller, men den tar på en seriøs måte for seg flere problemstillinger. Apostasi, altså frafall fra islam er ett av dem, mens menneskesmugling, korrupsjon, hvitvasking av penger, identitetsbytter, kidnapping og hevn er temaer som også belyses. I tillegg får vi en dose filosofi, i form av spørsmålene Hvorfor blir vi som vi blir? Hvem styrer livene våre? Hvor mange valg har vi? Hvordan blir vi oss selv? Den boken som gir gode svar på dette, vil jeg gjerne lese.

Styrken til denne thrilleren er språket. Det er skarpskårent, full av halvmorsomme slengbemerkninger og med mange gode metaforer. Nordahl har gode karakterer, ikke alle er like troverdig, men vegetarianeren og matsnobben Bjørnar likte jeg godt. Beskrivelsene av vakre landskap i Frankrike, og ikke minst noen utsøkte måltider Bjørnar inntok var utrolig gode.

Det er ikke tvil om at Bjørn Olav Nordahl, som til daglig arbeider som dokumentarjournalist i NRK kan sine saker. Detaljrikdommen er formidabel, og kunnskapen rundt økonomisk kriminalitet er nok stor.

I mine øyne er dette en godt skrevet thriller satt i et miljø forfatteren har god greie på, men det holder liksom ikke. De mange innledende historiene, hver med sitt "tema", gjør at en ikke skjønner hva som er handlingen. På side 200 spurte jeg meg selv, "når skal det skje noe", og når det 200 sider seinere endelig blir litt action (søkt og lite troverdig, men dog et fraspark...) så er det bare et lite blaff.

Det blir mange karakterer å holde greie på, og jeg måtte frem med kladdeblokken, for å huske hvem som er hvem, og hvilket forhold de har til hverandre. Kanskje det hadde hjulpet hvis jeg hadde lest de to foregående bøkene i serien? Mot slutten av boken får handlingen et snev av "oppsummering" over seg, hvor det kjapt og greit blir nøstet sammen løse tråder, samtidig som vi helt ut av det blå avslutter på fotballkamp med Strømsgodset.

På bloggene  Artemisias verden og Bjørnebok finner du fine omtaler av boken!

Plutselig var en travel men gøy mai over - en sen oppsummering

Det er stille på bokbloggfronten for tiden, både hos meg og andre. Jeg får skylde på den overraskende og uvanlige varmen vi er velsignet med om dagene, for jeg har ikke besøkt mange blogger de siste ukene. Naturlig nok blir det stille hos meg også, men lese det gjør jeg. Så langt ut av blogglandia har jeg forvillet meg, at jeg tenkte ingen vil merke det om jeg hopper over oppsummeringen denne måneden.
Når jeg i går fikk en "savnetmelding" fra en trofast leser, ble jeg selvfølgelig glad, så her har dere den, min oppsummering av mai måned:

1. Torgrim Sørnes - Bøddel - 4
2. Sven Kærup Bjørneboe - Tanta til Roald Dahl - 6
3. Marianne Storberget - Eplehagen - 6
4. Therese  Aasvik - Fie faller - 4
5. Roald Dahl - Gutt - 4
6. Birger Emanuelsen - Anna og kjærligheten - 4
7. Jørgen Jæger - Fortielsen - 6
8. Johan Harstad - Buzz Aldrin hvor ble det av deg? - 5
9. Robert Wilson - Mennesketyvene - 4
10. Isabel Allende - Den japanske elskeren - 4
11. Katherine Webb - Den engelske piken - 5
12. Karin K. Lindboe - Far og Sachsenhausen - 5
13. Roald Dahl - Et hode kortere - 4
14. Sarah R. Herlofsen - Hva er egentlig kreft? - 5
15. Susan Meissner - Håp i høstfarger - 4
16. David Walliams - Gutten i kjolen - 4

Sakprosa: 4

Barnebøker: 1

Novellesamling: 1

Romaner: 8

Krim: 2

Siden jeg leser etter innfallsmetoden, blir jeg like forbauset hver gang jeg ser på statistikken min. Fire sakprosa ble det faktisk, hvor Far og Sachsenhausen var den boken som imponerte mest. Krim ble det også i mai, to flere enn i april, og Jørgen Jægers Fortielsen skuffet ikke. 

Jeg har hørt podcast for første gang, noe som egentlig ikke ga mersmak. Vurderer å lese Birger Emanuelsen sin Anna og kjærligheten selv, for å se om inntrykket mitt av boken kan forbedres. 

Mai betyr Festspill i Bergen, og jeg har vært med på flere arrangementer. Lise Davidsen sang vakkert i selveste Håkonshallen, og teaterstykket Direktøren for det hele av Lars von Trier var også et festspillarrangement. En tur på Litteraturhuset ble det også, da filmskaper Harald Zwart besøkte Bergen - et uforglemmelig møte med en særdeles jordnær superstjerne! Konsertversjonen av hans nye musical Sèanse fikk jeg også med meg, tar det med her, til tross for at vi da hadde bikket inn i juni. Jeg har sett trekunst på en av mine vandringer i Bergen, og besøkt en ny bar i Norges eldste sammenhengende trehusrekke. Ikke alle byer kan skryte av at de har en fiskebar, men det har vi i Bergen. I mai besøkte jeg Von Tangen i Sandviken for første (og andre) gang. 

Måneden startet med at vi feiret pappa sin 70 års dag, med tur med alle bergenseres kjæledegge, Beffen. Noen dager før var vi i klatreparken Høyt og Lavt, og fikk skikkelig utfordret oss. 

Når jeg legger til at skrittelleren min viser et gjennomsnitt på 17000 skritt pr. dag for tiden, så skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg har fått tid til å lese 16 bøker. 

Hos meg blir det ikke sommerstengt, men bloggen blir nok preget av min 4 ukers ferie i nordnorge. Lese vil jeg helt sikkert gjøre, men tur og opplevelser vil stå i høysetet, så bokomtalene blir nok korte og greie. Til sist vil jeg ønske alle dere som er innom bloggen min en riktig fin sommer! 

Svenske gummistøvler av Henning Mankell

Leste du Italienske sko, er jeg sikker på at du allerede har peilet deg ut Henning Mankells aller siste roman, Svenske  gummistøvler. Mankell døde i fjor høst bare et halvt år etter han fullførte denne romanen, som er en oppfølger til Italienske sko.

Forlagets presentasjon:
En høstnatt våkner den pensjonerte legen, Fredrik Welin, av at huset hans brenner voldsomt. Han kommer seg ut i siste liten. Det eneste han rekker å få med seg, er to venstrestøvler.

Dagen etter er det kun aske igjen av hans elskede skjærgårdshus. For Fredrik blir den ulmende ruinen også et symbol på et forspilt liv som går mot slutten. Men da trer datteren Louise og journalisten Lisa Modin inn i livet hans og rister grunnsteinene i hans tilværelse.


På nyttårsaften brenner enda et hus i skjærgården ned, og alle høstens hendelser leder til en forklaring som Fredrik Welin aldri har kunnet forestille seg.

Det er ikke viktig å ha lest Italienske sko for å ha utbytte av Svenske gummistøvler. Noen av karakterene er de samme, men historien står støtt alene. Til tross for at jeg har papirboken i hyllen, valgte jeg denne gangen lydbokversjonen, for Ola Otnes er en av mine favorittinnlesere. Han skuffet ikke, men leste feilfritt, i passe tempo og med en stemme som passet veldig godt til Fredrik Welin.

I 70 år gamle Fredrik Welins univers råder stillhet, ro og ensomhet. Han bor alene på en liten øy, hvor han etter han ble pensjonert fra legeyrket, har flyttet inn i sine besteforeldres gamle hus. Det er mange øyer i den svenske skjærgården, og han har et telt på en øy, og til og med en campingvogn på en. Etter huset hans en natt brenner ned til grunnen, eier han bare det som ligger i båthuset og i campingvognen.

Denne romanen er mangefaset, og Mankell greier med få ord og en blafrende gardin, å få frem en tydelig nerve som gjør romanen til tider spennende på en litt fordekt måte. Den pensjonerte postombæreren Ture Jahnson er den Welin har mest kontakt med, når han kommer tøffende med båten sin, med post og sladder. Journalisten Lisa Modin, som kunne vært datteren hans, greier å vekke noe i ham, en uventet god følelse, som han forholder seg til med åpen nysgjerrighet.

Karakteroppbyggingen i denne romanen er formidabel, selv om de fleste av de vi møter er snodige på sin egen måte. Det er noe "Murakamisk" over måten kommunikasjonen mellom menneskene, spørsmål blir hengende i luften ubesvart, og det ties og lyves. Som erstatning for svar som uteblir, får vi Fredriks funderinger og grublerier, noe som igjen gir handlingen dybde.

Romanen tar oss med ut av skjærgården og til Paris, hvor Fredrik skal besøke Louise, som "plutselig" befinner seg der. Dette er en av mange vinklinger i denne romanen, som absolutt har mye å by på, men noe av det fineste ved romanen er de eksistensielle spørsmålene.

Fredrik forklarer en gang fortvilelsen over å våkne opp et sted, og i brøkdelen av et sekund ikke vite hvor en er. Skrekken en føler bunner i at en heller ikke vet hvem en er i dette sekundet....

Selv om mesteparten av handlingen foregår om høsten og vinteren, gjør stedfestingen til den svenske skjærgården at det føltes som en sommerbok. Jeg har aldri feriert i Sverige, og min eneste tilknytning til skjærgården i Sverige, er Tjorven og andre serier fra barndommen, så dette bidro nok litt til min sommerfølelse. Jeg vil uansett anbefale Svenske gummistøvler som ferielektyre, gjerne for hele familien på høytaler i bilen, hvis dere skal kjøre langt.

Andre om boken: Kleppanrova, Leffes lab, BokBloggBerit

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 12 timer og 48 min

Utgitt: 2016

Kilde: Lytteeksemplar

Gutten i kjolen en barnebok av David Walliams

Etter å ha lest en god del Roald Dahl i det siste, har jeg blitt veldig glad i illustrasjonene til Quentin Blake. Da jeg leste en fin omtale av Gutten i kjolen, og la merke til at Blake sto for illustrasjonene, ja da var ikke veien til "Klikk & hent" lang.

Dennis er Gutten i kjolen. Han er en fotballspillende gutt på 12 år, som bor sammen med sin far og bror. Mor har pakket snippesken og forlatt dem, og da ble far så sint/lei seg at han brant alle bilder av henne, og nekter guttene å nevne henne. I den lille familien er det ikke lov å klemme, og stemningen er i det hele tatt ganske så røff og maskulin.
Dennis derimot har også en litt mer feminin side.

Han er stjerne på fotballaget, men han drømmer også om å kle seg opp i kjoler. Denne drømmen blir til virkelighet når han møter Lisa og hun finner ut at Dennis leser Vouge og har andre litt "jentete" interesser.
Hun overtaler ham til å bli Denise for en dag, og møte opp kjolekledd og sminket på skolen. Hvordan dette går skal jeg ikke røpe, men forviklinger blir det i alle fall.


Boken handler om å tørre å være seg selv, til tross for at en møter motstand. Det er en fin bok, en smule repeterende og forutsigbar, men så er boken beregnet på barn fra 9-12 år. Språket er flott, det minner faktisk om Roald Dahl, noe også forfatterens evne til å ta barn på alvor gjør.

Les gjerne Heartart sin flotte omtale!

Macbeth av William Shakespeare - et ærlig forsøk på å lese den

En kollega var så grei å låne meg sitt høyt skattede eksemplar av Macbeth, en godt brukt pocketutgave fra studietiden. Boken er på engelsk, først utgitt i 1958 og den er designet spesielt for studenter som ikke har engelsk som morsmål. 
I denne utgaven finner vi mange fine illustrasjoner, her er en fyldig introduksjon, og forklarende noter på nær sagt annen hver side. 
Ikke at dette hjalp meg med å finne flyten og forstå handlingen, så jeg kjørte meg fort fast. 



Macbeth er en av William Shakespeares tragedier. Stykket ble skrevet i 1606 og er et av de korteste skuespillene hans, men som til gjengjeld ble meget populært. For at jeg skal kunne si at jeg kjenner stykket, må jeg tilnærme meg det en gang til. Stykket er gjendiktet i norsk språkdrakt i nyere tid, og jeg tenker jeg vil lese denne også, eller se filmen, om jeg kommer over den :)

Norge og nordmenn figurerer i noen av stykkene hans, så også her

Handlingen i Macbeth (klippet fra Wikipedia)
Etter et slag mellom Skottland og Norge/Irland som førte til skotsk seier, blir generalen Macbeth (thane (jarl) av Glamis) utnevnt som «thane av Cawdor» for sin tapre innsats under krigen som førte til at fienden hadde tapt.
Tidligere på dagen hadde Macbeth og hans venn Banquo møtt tre hekser som fortalte tre spådommer om Macbeths fremtid. Den første spådommen var at han skulle bli «thane av Glamis» etter Sinels død. Den andre spådommen var at han også skulle bli «thane av Cawdor». Den tredje og siste spådommen var at Macbeth skulle bli konge deretter. De tre heksene fortalte deretter Banquo at hans etterkommere skulle bli konger. Etter at to av Macbeths tre spådommer gikk i oppfyllelse, begynte tanken å bli konge å streife Macbeth, men han kastet raskt fra seg disse tankene.
Men han hadde fortalt om disse spådommene til sin kone, Lady Macbeth, som raskt begynte å bli maktsyk og manipulerer Macbeth til å oppfylle den siste spådommen ved å drepe kongen av Skottland, Duncan. Da denne handlingen er gjort, begynner konsekvensene for Macbeth, hans kone, vennene hans og Skottlands folk.

Jeg brukte lang tid på boken, og selv nå når jeg har vært gjennom den, vil jeg ikke skryte på meg at jeg har lest den. Til tross for utfordringene hadde jeg stor glede av denne boken, med noter og bilder og et språk som ikke var justert til fordel for de stakkars engelskstudentene som skulle tolke stykket. 

Håp i høstfarger av Susan Meissner

Til tross for tittelens litt melankolske klang, er dette en roman preget av fremtidshåp og samhold. Den ga meg en fin leseopplevelse, og en herlig smakebit på mitt første møte med New York, forhåpentligvis til neste år.

Fra bakpå boken:
To kvinner fra hvert sitt århundre forsøker å gjenvinne troen på kjærligheten. September 1911: Clara Wood er sykepleier på Ellis Island utenfor New Yorks havn. Her har hun søkt tilflukt etter at hennes livs store kjærlighet døde i en dramatisk fabrikkbrann. Hun pleier syke immigranter og møter mange triste skjebner. En av dem er en ung mann som sørger over kona han mistet på vei til Amerika-drømmen, bare to uker etter at de giftet seg. Clara legger merke til det særpregede, vakre skjerfet han bærer rundt halsen, og får et helt spesielt forhold til denne pasienten.

September 2011: På Manhattans Upper West Side prøver Taryn Michaels å leve et lykkelig liv med datteren sin.


Det går ganske bra helt til noen i tekstilbutikken der hun jobber, viser henne et bilde fra dagen hun prøver å glemme: 11. september 2001, da ektemannen mistet livet i World Trade Center. Selv overlevde hun på grunn av et særpreget, vakkert skjerf og en fremmed mann som reddet henne i sikkerhet. Litt etter litt folder historien om skjerfet og kjærligheten seg ut i denne vakre boken om håp.

Romanen er klassisk i den forstand at det er to historier som fortelles parallelt, med en detalj som knytter dem sammen. Denne gangen er sammenhengen åpenbar gjennom hele romanen, da vi følger det fargerike sjalets bølgende vei gjennom begge handlingene. I begge historiene er det også et aldri så lite mysterium som må løses, og takket være god hjelp fra menn i livet deres, greier begge to å finne svar på spørsmålene sine.

Håp i høstfarger er en medrivende roman, den er lettlest og utrolig skjønn, men en vet alltid hva som kommer til å skje fem sider frem, så en smule forutsigbar må jeg få lov å kalle den.
Det som var mest spennende var å høre om Claras arbeid som sykepleier ved Ellis Island Hospital, i en tid hvor emigrantene kom i land med kolera, tyfus, meslinger og skarlagensfeber. Skildringene av arbeidsliv og boforhold på øya var flotte, men naturskildringer var det sparsommelig med.

Når det gjelder karakteroppbygging og karakterenes beveggrunner har jeg noen innvendinger, men greier en å få ned et par kameler, så er romanen så bra at jeg ikke har lyst å skremme noen fra å lese den, pga. pirk som jeg henger meg opp i.

Damene Clara og Taryn er i mine også veldig like, men i romanen møtes de aldri. De har også de samme samvittighetskvalene, siden mennene deres var der de var (og måtte bøte med livet) på grunn av avtaler med disse damene.

Clara er en ung sykepleier som har lett for å forelske seg. Mannen som beskrives som hennes livs store kjærlighet, er en mann hun så vidt har hilst på i heisen i bygningen hun jobber i. En skal ikke kimse av "kjærlighet ved første blikk", for det skjer, og hvem er vi til å dømme? Men.... jeg kjøpte aldri helt Claras sterke reaksjon på at hennes ferskeste forelskelse døde i denne brannen. Helt frem til slutten av romanen irriterte hun meg faktisk, med sin syting og ynkelighet, før hun endelig tok seg sammen og fikk orden på livet sitt.

Heldigvis kan en roman være god og underholdende uten at leseren liker hovedpersonen, for en god leseopplevelse har jeg hatt da jeg leste denne.

Ellikken likte boken hakket bedre enn meg

Forlag: Tiger

Utgitt: 2016

Sider: 364

Kilde: Leseeks

Seanse - urfremføring i Grieghallen i dag av ny norsk musikal

Det er Festspill i Bergen om dagen, og kulturkjerringene menger seg med fiffen. Etter å ha sett Direktøren for det hele på DnS og hørt Lise Davidsen i Håkonshallen, var det i kveld tid for urfremføring av Zwarts nye musikal. Det var konsertversjonen vi skulle få se, men sannelig hadde de lagt seg i selen for at publikum skulle få en anelse om hvordan musikalen kommer til å bli.

Etter gårsdagens møte med Harald Zwart var jeg spent på hva Harald, Veslemøy Ruud Zwart og musikerparet Karoline Kruger og Sigvart Dagsland har fått til.

I Grieghallen var det høy sigarføring i kveld, en god slump av byens kjendiser hadde funnet veien hit, og publikum hadde pyntet seg litt mer enn vanlig i anledning Festspillene. Kulturkjerringene koste seg, men var for en gangs skyld ikke samstemte i sin dom over musikalen. Siden dette er min blogg, forfekter jeg mitt syn som den eneste sannhet og gir uttrykk for min begeistring. Ja, jeg hadde reist til Broadway for å se det, men går det an å be om London?

Den amerikanske besetningen som var med så for meg ut som profesjonelle sangere, og Karoline og Sigvart passet godt inn i dette selskapet. Sangene var varierte, og passer godt inn i sjangeren de skal fremføres i.

Handlingen i Sèance er bygget på faktiske hendelser i Norge i 1934. Norgeshistoriens mest omtalte kriminalmysterie fant sted i nabolaget hvor Harald Zwart vokste opp. Sommerboligen til Ingeborg Køber på Hankø, var på 30-tallet hovedsete for utallige spiritistiske seanser, noe som har inspirert de ansvarlige til å skrive musikalen.

Ingeborg Køber var et av Norges mest kjente medium, og ble i 1934 anklaget for å ha planlagt og gjennomført drukningen av sin egen far, etter å ha forutsagt hans død i en spiritistisk seanse. Saken fikk store overskrifter fordi både jus, akademia, kirke og vitenskap utfordret hverandres verdisyn; å tro eller ikke tro på det overnaturlige, og på om det er mulig å kommunisere fra et liv etter døden.