Teater: Vår ære/vår makt på DnS

Teaterstykket Vår ære/vår makt som nylig hadde premiere på DnS, er bygget på Nordal Griegs stykke Vår ære og vår makt som hadde sin urpremiere på DnS våren 1935. På grunn av høye forventninger forårsaket av terningkast 6 og 5 i de lokale avisene, ble årets første teateropplevelse en aldri så liten nedtur for teaterjentene.

Det som gjorde sterkest og mest positivt inntrykk ved denne forestillingen var musikerne og musikken. Per Egil Jørgensen deltok i små men følelsesmessige sterke glimt, bortsett fra sangen hans på slutten som var formidabel. Annabel Guaita hadde kontroll på pianoet som sto så langt vekk fra scenen som overhodet mulig, mens gitaristen Thomas Valeur var plassert midt på scenen og midt i begivenhetene som utspant seg.

Vår ære/vår makt er et konglomerat av handlinger og tar oss med gjennom "spekulasjonstiden" i og etter 1914, og videre fremover mot vår tid. Vi møter Nordahl når han skriver stykket i 1935, og får høre om tumultene stykket forårsaket i presse og det bergenske samfunnet. Bergen har vært preget av store, rike rederfamilier og i stykket Vår ære og vår makt, blir det skildret hvordan disse i løpet av første verdenskrig gikk over lik for å tilegne seg denne rikdommen.

Selve historien fra Vår ære og vår makt, den med rederne som kynisk utnytter muligheten som åpner seg i markedet, under første verdenskrig er spennende å følge med på. Norge var såkalt nøytral i denne krigen, men fattigdommen var stor og mange sjøfolk så seg nødt til å ta oppdrag i handelsflåten, selv om faren for å gå på miner eller bli torpedert var stor. Norge var et lite, fattig land, men en stor sjøfartsnasjon, så til tross for nøytraliteten ble vi en viktig brikke i denne blodige krigen.

DnS selv kaller forestillingen en uredd og utforskende versjon av Nordahl Griegs klassiker, og det må jeg si meg enig i. Som publikum var jeg dog en smule forvirret under hele forestillingen, og savnet litt mer struktur og forutsigbarhet. Alle skuespillerne spilte Nordahl Grieg, enten samtidig eller hver for seg. De seks skuespillerne delte på flere roller, noe som gjorde handlingen vanskelig å følge med på.
I tillegg er det dette mørkerom-greiene. Hva hadde det med saken å gjøre? Ikke likte jeg filmen heller, kall meg prippen, men jeg så ingen klar sammenheng med tematikken i stykket. Det er flott at regissør og dramatiker Tore Vagn Lid får frie tøyler, men noen må da kunne holde ham litt i snippen. Siden det var så mye å følge med på og finne ut av, kunne jeg nesten tenke meg å sitte "ordentlig", ikke hulter til bulter rundt om kring sånn som vi gjør i Teatergarasjen for tiden.

Etter i ettertid å ha finlest programmet (anbefales!) og også Teatermagasinet (husk å plukk det med deg fra vestibylen) så tror jeg at jeg har forstått litt mer av hva de vil, hva som er hva og hva de prøver å si. Jeg liker ikke at teaterstykker skal kreve for mye tankevirksomhet fra min side, men jeg ser at det skal bli kjekt å se stykket på nytt om to uker, tror jeg kommer til å like det bedre da.

Spente jenter har funnet seg en plass i salen

Min oppvarming før fremførelsen er tredelt. Et teaterkafèbesøk i november tok for seg stykkets tilblivelse sett i lys av den daværende teatersjefen. Det var hans datter som snakket om dette. Lørdagen før vårt besøk i teateret var det igjen teaterkafè hvor vi fikk høre litt om stykket, og samtidig fikk bli kjent med Thomas Valeur som har en betydelig musikalsk medvirkning i stykket.
Umiddelbart før forestillingen vi skulle overvære, deltok hele teatergjengen på en byvandring hvor Egil Ertresvåg fortalte om maktens bygninger og første verdenskrig i Bergen. Bybrannen i 1916, som vi nettopp har markert ble også plassert i det store bildet.