Sammen av Andy Jones - en debutroman med handling i London

Med debutromanen Sammen har Andy Jones fått mye oppmerksomhet, jeg kan ikke annet enn å fryde meg over at også menn kan skrive søte bøker om hverdagslig kjærlighet.

Forlaget om handlingen:
Fisher og Ivy har vært sammen i nitten dager. Likevel er de sikre på at dette forholdet er noe helt spesielt. Det at de knapt vet noe som helst om hverandre, virker som en liten detalj. Men i løpet av de neste tolv månedene, mens livene deres forandrer seg grunnleggende for alltid, oppdager Fisher og Ivy at det å bli forelsket er én ting, mens det å fortsette å være det er en helt annen historie.

Sammen er en fortelling om livets store og små utfordringer, fortalt med like deler humor og alvor. Det er en befriende morsom, ærlig og bevegende roman om livet, kjærligheten, og om viktigheten av ikke å ta noen av delene for gitt.



Historien starter med at Ivy og William er på vei hjem til hans barndomshjem for å introdusere Ivy til faren. Karakteristikkene av Ivy i begynnelsen i boken, får oss til å elske henne som en munter sorgløs person, som det er fantastisk gøy å være sammen med, men der stopper det, og i resten av historien blir hun fremstilt som sur og vanskelig.
Vi blir også kjent med William Fisher (som gjennomgående blir tiltalt ved etternavn) som en ganske så avslappet person. Han har sine alvorlige sider, og er preget av sin mors tidlige død, men stort sett blir han fremstilt som "offeret", en initiativløs guttunge som ting hender med. Han takler det livet kaster på ham, litt på etterskudd, og har ikke ryggrad til å stå opp for seg selv.

El hans beste venn fra barndommen har fått Huntington, og måten forfatteren beskriver sykdommen og forholdet deres er vakker lesning. Det er disse skildringene som gjør størst inntrykk på meg, og som holder romanen oppe. Det jeg ikke liker er graden av karikering av El og kjæresten hans Phil. Kan ikke mennesker få være homofile uten at de skal skildres som nervøse, fjollete tåreperser?

Når det gjelder karakteroppbyggingen så følger den en veldig kjent mal. Det skjønne ekteparet Lee fra etasjen under Fishers leilighet, sjefen Joe som også er en nær venn, Harold den gretne nabogutten til Ivy, Frank bror til Ivy som er brautende og plagsom, foreldrene til begge to, som er enten kald og følelsesløs eller alt for overstrømmende. Det blir nesten for tydelig, og ingenting overlates til leseren å finne ut av.

Jeg har ikke lyst å røpe handlingen i romanen, for jeg selv hadde glede av å få den avdekket etterhvert som jeg leste. Det går veldig mye opp og ned med Ivy og Fisher, og flyten i handlingen er preget av store opp- og nedturer, uten at disse kom særlig overraskende på. Romanen er søt, men jeg satt med det inntrykk da jeg leste, at jeg har lest den før, flere ganger til og med.

Når Ivy på besøk hos Fishers far, viser en ny side av seg selv, skjønner jeg med en gang hvorfor, mens Fisher lever i konstant grubling på hva det er som plager Ivy. De har bare kjent hverandre i 3 uker, så at de ikke snakker godt sammen er muligens troverdig, men litt irriterende for leseren som selvfølgelig ser hva som har skjedd. Og førti dager uten å prøve å finne ut hva som er problemet?

Vi har faktisk ikke hatt sex en eneste gang siden dagen før faren min tilbød oss senga si og spolerte alt. Jeg har regnet det ut; det er førti dager og førti netter - vi snakker avholdenhet av bibelske proposjoner. 

To ting går igjen gjennom hele historien og det er referanser til gamle slagere og Fishers enorme alkoholforbruk. Hverdagen preges av grubling over Ivy, jobbing med reklameinnslag og suping av øl og vin i store mengder. I mine øyne er dette lite troverdig, i alle fall i lys av forpliktelsene han har på seg, og det tilfører ikke romanen noe som helst.

 Det er ikke ofte en leser bøker i denne sjangeren skrevet av en mann, og det var interessant å se hvordan han fremstiller den kvinnelige hovedpersonen negativt som krevende og bestemmende, mens mannen er føyelig og naiv og veldig lett å føle omsorg med.

Er du på jakt etter en lettlest feel-goodroman a la Jojo Moyes med god humor og en god del dramatikk underveis, så tenker jeg at Sammen er midt i blinken.

Flere bloggere har skrevet om boken:
Rose-Marie, Beathe, Groskro, Lese og reiselyst, Bentebing

Forlag: Pax

Utgitt: 2015

Sider: 317

Kilde: Leseeks