Han finner seg et ledig sete i T-banevognen, tar opp avisen og gløtter rundt seg. Han ser bare trøtte, bleke ansikter. Det gjør ham tilfreds. Selv er han jo fremgangsrik, lykkelig gift og far til tre barn. Alt kan bare bli bedre.
I vinduet ser han speilbildet av en loslitt mann som stirrer på ham. Når T-banen stopper, merker han ikke at den samme mannen følger etter ham.
På kort tid skjer det flere opprivende og bestialske drap i Midt-Sverige. Når politiet begynner å se sammenhengen mellom disse, virker det åpenbart at det må være et menneske der ute som er drevet av svært personlige motiver og som ikke lar seg stoppe av noe.
I denne kriminalromanen er morderens stemme med hele veien. Måten boken er delt inn i kapitler på, lurte meg til å tro at jeg viste hvem han var, men dette var et fiffig grep for å holde på spenningen hele veien.
Etterforskningen får god plass i historien, som seg hør og bør i en krim. Hvis det blir for mye frem og tilbake i etterforskningen synes jeg ofte det kan bli lite fremgang og derved også kjedelig. I Pepperkakehuset greier forfatteren å balansere personlige historier, morderens synsvinkel og etterforskning på en sånn måte at jeg aldri kjeder meg.
Vi blir kjent med noen minneverdige karakterer. Kommisær Conni Sjøberg er leder av etterforskningen. Han er gift med Åsa og sammen har de 5 barn. Historien som spinnes rundt denne gjengen er fornøyelig å følge med på, og jeg blir fort glad i Conni.
En ekstra nerve flettes inn med hendelsene som Petra Westman blir utsatt for. Hun er en av politikonstablene som er tilknyttet stasjonen, og tar på eget initiativ ansvar for det som skjer med henne en kveld.
Handlingen er lett å følge med på, selv om her er flere hendelsesforløp så foregår det meste noenlunde kronologisk. Jeg synes historien er spennende og til dels humoristisk, og når tema Libanon dukker opp, ble den sannelig lærerik også. Tre ting på en gang - det er mulig! Den alvorlige undertonen som tar for seg hvilken unnlatelsessynd det er å ikke reagere på mobbing, følger handlingen som en rød tråd.
Språket i romanen er en smule gammelmodig. Hun bruker fraser som å være bedrevillig og å tilgodegjøre seg noe. Dette får meg til å trekke på smilebåndet, men det passer inn i det språket som hun gjennomfører konsekvent gjennom hele boken. Sjargongen politifolkene i mellom er preget av deres respekt for hverandre, samtidig som der er et par artige skruer som legger vekter på humorskalaen.
Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre!
Serien i den rekkefølge bøkene kom ut:
Pepperkakehuset
Mamma, pappa, barn (på norsk: Tampen brenner)
Byssan lull
Helgonet (på norsk: Død manns hånd)
Gideons ring
Hennes iskalla ögon
Tjockare än vatten
Falleri fallera falleralla
Pepperkakehuset kom ut i 2008, og etter det har det blitt tilsammen 8 bøker. For de 4 siste bøkene, ser det ut som den norske oversettelsen har latt vente på seg.
Jeg likte Pepperkakehuset så godt at jeg skaffer meg bok nummer to Tampen brenner med en gang.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2008
Sider: 302
Kilde: Biblioteksbok
Takk for anbefalingen! Denne låner jeg nok snart!
SvarSlettDet kan du trygt gjøre, men pass opp for bøkene er temmelig vanedannende :)
Slett